timc skrev:
Ja det er velkjent at rørforsterkere har en "snillere" forvrengningskarakteristikk når det presses over grensen. Med transistor eller klasse D er det jo som å gå rett i en vegg. Men hvorfor skal man velge noe som må presses over grensen i utgangspunktet? Nei peakene er heller ikke kontinuerlige, men varighetene er veldig varierende. En skikkelig crecendo i ett klassisk stykke har såpass varighet at de fint vil få lavwattsforsterkere med høy pulskapasitet til å knele.
Nå har jeg hørt det også! Må jo bare flire.
Jeg har hørt på klassisk musikk i årevis og har aldri opplevd slike problemer som du beskriver. Det heter forøvrig creScendo.
Begrepet beskriver en gradvis økning i lydnivå/intensitet, og relaterer slett ikke til slike peaks som du snakket om tidligere.
For meg virker det som at du har en helt forvridd innstilling til hva musikk er.
Det virker for meg som at du slenger rundt deg med uttrykk og teorier uten å egentlig vite hva det er, eller hvordan ting i praksis fungerer.
Du fremstiller det som om at en gradvis økning i lydnivå i et lydopptak plutselig vil få din forsterker til å knele (ja du brukte faktisk ordet knele), med mindre den er på 1 kilowatt. Det er jo bare slett ikke tilfelle.
For å oppsummere dine meninger:
-man trenger 600watt for å drive en høyttaler oppgitt til 95db følsomhet tilfredsstillende
-man bør bruke kunstig lavt gain, dvs kaste bort en masse watt på å spille unaturlig lavt, på denne overdrevent store forsterkeren
-en såkalt "lavwattsforsterker" kneler under en gradvis økning i lydnivå ved avspilling av klassisk musikk
Jeg synes den fremstillingen blir alt for teoretisk, og høres ut som en oppskrift på hvordan man kan kaste bort en masse penger.
Dette går fint i tråd med hvordan folk i dag gjerne bruker 40.000 kroner på en smal høyttaler som gjerne har to bittesmå basselementer med stive tungdrevne membraner og en følsomhet oppgitt til 87~90dB eller omkring, og deretter kjøper seg transistorforsterker på 500~1000 watt til 25~50.000 kroner, og høyttalerkabel til 10.000.
Personlig er jeg tilhenger av følgende doktrine:
- 8~14 watt er mer enn nok, og single-ended gir den aller beste lyden
- transistorforsterkere er jevnt over dårligere egnet til lydgjengivelse enn rørforsterkere
- høyttaler bør være reelt angitt til mer enn 97~98dB følsomhet, og basselement bør være 15" eller deromkring
- høyttalerkabel kjøper jeg på rull fra Clas Olsson
- målemafia og tallteoretikermafia anser jeg som bare svada, ørene er det som gjelder
Dessverre er det slik i dag at det omtrent ikke finnes høyttalere på markedet i dag som tilsvarer disse behov, de aller fleste er av akkurat den typen smal og tynn med bittesmå, tungdrevne og ikke minst stive basselementer, og kjempelav følsomhet.
Det finnes faktisk folk der ute som i fullt alvor spiller klassisk musikk og til tross for dette nyter gradvise økninger i lydnivå uten klipping, på single ended rørforsterkere på 1.6 watt. De har nok ikke lest ditt innlegg, regner jeg med.