Jeg gjør et forsøk på å illustrere en side ved tangentialarmer som skiller dem fra radialarmer.
Sånn jeg har forstått det, altså.
Om man ser på den øverste av de to tegningene. Når pickup beveger seg opp og ned, så vil armen rotere rundt lagerpunktet. Dette gir en effektiv masse, altså massen som skal/kan akselereres på samme måte som på en 'vanlig' arm. Denne blir da ganske mye lavere enn den totale vekten på armen (armrør med motvekt og det hele). Man får dermed en resonansfrekvens i systemet av armens effektive, pickupens masse (som sitter i enden og dermed beveger seg 1:! uansett) og pickupens compliance.
På den nederste tegningen, derimot, stiller det seg annerledes. Her vil hele armrøret med pickup, armrør og motvekt bevege seg i en rett linje og i samme retning. Dette gjør at den effektive massen som skal/kan akselereres er lik den faktiske massen på delene. Dette, sammen med pickupens compliance (gitt at den er lik horisontalt og vertikalt) vil gi en mye lavere resonansfrekvens.
En vanlig arm vil altså ha samme resonansfrekvens vertikalt og horisontalt, mens en lineær vil ha to forskjellige resonansfrekvenser.
I seg selv trenger ikke dette å ha stor betydning, det kan til og med være en fordel innenfor rimelighetens grenser. I og med at (dyp) bass på vinyl kuttes som mono, altså sideveis/lateralt, så vil man kunne få dypere og strammere bassrespons på denne måten.
Men. Dette stiller bestemte krav til pickupens compliance. Kommer den laterale resonansen for lavt i frekvens, så vil man få problemer med usentrerte plater (uønsket sideveis bevegelse ved 0,55 Hz for 33 1/3). Man vil risikere å 'sjokke' systemet ved 'lead in' og 'lead out' hvor rillene drar brått og fort innover.
Jeg tror dette er en av de viktigste grunnene til liten utbredelse, samt at det stiller store krav til toleranser i maskinering, at man ikke kan bruke noe så rimelig og lett tilgjengelig som vanlige kulelager og så videre.
Litt historie om tangentialarmer her :
