Lyngen skrev:
dag1234 skrev:
Interessant å lese, Lyngen.
Artig med tilbakemeldinger, Dag.
Men scenen der hun gir fra seg ungen sin, og sånn bryter den onde sirkelen hun er fanget i, er helt hjerteskjærende - og troverdig så det holder. Det er skuespillerkunst av høy kunst. Den tilskuer som har øyet tørt da fortjerner å rulles utfor Tyrilia i spikertønne.
Ja, det er helt sant. Jeg reflekterte ikke nok over at hun brøt sirkelen der og hvor avgjørende det var i likhet med moren som burde ha brutt sirkelen med å komme seg unna Ole. Men det hintes at det også er gamle mønstre moren sitter med fra sine foreldre igjen. Det er mye vonde ting man tar med seg til sine barn igjen. Jeg har måttet bryte med mine foreldre selv, og det har vært tøft. Har lite kontakt med dem.
Men jeg er litt nervøs for Tyrilia da
. Øyet mitt var tørt må jeg innrømme :-\. Hvor er stedet det må skje?
31.aug var en skuffelse for meg. Lyden! Når skal norske filmskapere lære å få til lyden? Det er en gjennomgående plage i norske filmer, spesielt dialogen er ofte vanskelig å få fatt på.
Du har nok rett, men jeg tenkte ikke på den faktisk bortsett fra den café scenen. Men det er jo helt sant at amerikanse filmer er ofte i en annen verden lydmessig (men da også sikkert med et helt annet budsjett og tidsarbeid med lyden).
Manus var bra og ideen er ikke dum, men regien var for slapp og uengasjerende. Kom aldri inn på han fyren der. Så jo han hadde det vanskelig, skikkelig vanskelig og, men fikk ikke tak på hva han slet med ut over at det er tøft å slutte med dop. Den elendige lyden forsterket strevet med å komme inn i filmen. Trier skulle gått mye mer løs på historie og inn i situasjonene som var utfordrende for Anders. Dette ble litt mye klisjefylt og Danilesen Lie skulle heller holde seg til det han alt driver med. Hans Olav Brenner som seg selv gjør en flott prestasjon og har en bredt register. Den mannen er talentfull, det er visst.
Ja, det er rart at vi aldri vi vite hva som lå bak. Det er jo det sentrale og det var jo tydelig at han bar på fortrengte følelser. Men han slapp oss aldri inn og det er jo en grunn til at mange ikke kommer ut av sirkelen. Dop blir som med mye annet en måte å få de vonde følelsene til å slippe å kjenne på de vonde følelsene for en liten stund.
Familierelasjoner i voksenalder blir ofte overvurdert i vår kultur, og kan for mange heller bli en tung bør å bære og en sosial arv som en ikke slipper unna.
Det er viktig at kvaliteten på kontakten innad i familien er god nok under oppveksten, men så avtar familiens betyding. Venner og ervervet familie vil ofte erstatte opprinnelsesfamilien på en mer enn god nok måte. Og her som ellers i livet, vil mange klare godt seg med mindre enn en gjerne tror.
Noen ganger vokser en fra sin opprinnelsesfamilie, andre ganger blir det et mer radikalt brudd. Det er sjelden uten vansker og smerte å bryte opp, men det går ofte ikke godt i de tilfellene der en ikke bryter kontakten når en skulle, men blir værende i destruktiver relasjoner. Det har jeg sett mange eksempler på. Noen venter alt for lenge med å komme seg videre i livet, og forspiller sjansene sine - på grunn av manglende mot, for lite egenomsorg, eller hva det måtte være.
I Engelen synes jeg at scenen på legekontoret der hun gir fra seg ungen sin står frem som gripende, hun klarer å sette til side sine (egoistisk og personlige) behov til beste for datterens behov for trygghet og stabilitet. Det er godt spilt og jeg er en lettørt fyr som har blitt bløt på mine gamle dager.
Siden det er du Lyngen, som ikke får tåre i øyekroken her, skal du slippe salt og pepper i sårene. Men bare siden det er du. Spikertønna utfor Tyrilia slipper du ikke unna.
Tenkte en stund på Oslo 31.aug og den opplevelsen av å ikke 'komme inn i filmen', om det var tilsiktet av Trier. Vet at noen regissører forsøker å sette tilskuene i samme tilstand som hovedpersonen i filmen, men jeg tror ikke det forholder seg sånn her. Trier har rett og slett ikke klart å skape en fullt ut troverdig hovedperson.