Har 13 DVD Audio plater som alle låter bedre en CD versjonen, så her må noen hatt bra med flaks vist alle har valgt en annen(bedre) Master.
Det tviler jeg ikke på, men det sier nok ikke så mye om 24/96 vs 16/44.1, bare om hvor dårlige CD-masters har blitt etterhvert som den fordømte lydstyrkekrigen har ødelagt det meste av lydkvalitet på CD. Du kan jo grave frem gamle CD'er fra slutten av 1980-tallet og sammenligne dem med "hirez"-versjoner. Det ligger noen overraskelser der.
Mine $0.02: Mannen har jo rett. Nedlastet 24/192 er meningsløst. I de få tilfellene hvor jeg har lastet ned sånt, har jeg nedsamplet og lagret det som 24/96 FLAC-filer. Det er også høyere oppløsning enn hva som er nødvendig. 16/44.1 holder til det meste (96 dB dynamikk og 0-22 kHz i frekvens) og 24/48 er godt nok i massevis (120 dB dynamikk og 24 kHz i frekvens). Sammenlign gjerne med avstanden fra støygulvet i lytterommet til toppene i musikken ved "bra høyt" realistisk lyttenivå. Støygulvet ligger kanskje ved 30-35 dB og toppene ved 100-105 dB, og kanskje man er i stand til å høre musikksignal 10-20 dB ned i støygulvet, så kanskje den tilgjengelige dynamikken er ca 90 dB. Det er 90/6=15 bits. Til sammenligning har en god LP ca 70 dB dynamikk, ca 12 bits oppløsning. Du skal ha et ganske spesielt lytterom for å virkelig å kunne gjengi høyere oppløsning enn CD. Mine middelaldrende ører gir seg dessuten et sted rundt 16-17 kHz, så informasjon ved høyere frekvens enn det er bortkastet på meg, dessverre. Da holder det med en samplingrate på 17*2=34 kHz for å få med alle frekvenser jeg kan høre. Det ville overraske meg om jeg selv var i stand til å høre forskjell på
identisk mastret 15 bit/34 kHz og høyere oppløsninger som 16/44.1, 24/48 og så videre.
Edit: De analoge komponentene i signalveien har også et støygulv. Komponenter med spec som "S/N 110 dB" har samtidig spesifisert at oppløsningen er 110/6=18,3 bits. Et tilfeldig eksempel:
Mark Levinson No. 436 monoblokker har 76 dB S/N ved normale lyttevolumer rundt 1 W utgangseffekt, altså 12,7 bits oppløsning "nedover". Legg på 6 bits eller deromkring for headroom opp til 500 W utgangseffekt, så får vi ca 18-19 bits oppløsning i den effektforsterkeren, glimrende som den er. Man skal jobbe litt for å få til en analog signalkjede med 20 bits oppløsning.
Så er det selvsagt noe med praktisk implementasjon, filtersteilhet, osv som gjør at det kan være en fordel å ha litt å gå på i begge retninger, sånn at eventuelle filterartifakter havner utenfor audiobåndet og at det digitale signalet kan toppe på f eks -3 dBFS heller enn å gå helt i taket og skape forvrengning i DAC'en. De som valgte 16/44.1 som standard digitalformat hadde nok tenkt ganske grundig gjennom grensene for menneskelig hørsel. Riktignok tok det noen år før man greide å lage antialiasingfiltre som var bratte nok uten å skape rippel og annen ugreie i audiobåndet (som Boden9 er inne på to innlegg lenger oppe), så lydkvaliteten fra de første CD'ene ville antagelig vært enda bedre hvis man hadde valgt 16/48 fra starten av. At oppsampling før D/A-konvertering har vist seg å være en god idé for å omgå noen av de praktiske begrensningene handler bare om konverteringsprosessen, ikke om å tilføre noen "manglende" informasjon.
Artikkelen ble først publisert på xiph.org, forresten:
24/192 Music Downloads are Very Silly Indeed