Albumstafetten 19

[Kaare G. Opsahl]

Gratulerer med dagen janfrt!

 

[Dazed]

Grattis med dagen janfrt. 36 år ja..husker for 3 uker siden når jeg også var der. Nå har jeg blitt godt voksen med mine 37

Gratulerer, ja! Selv slår (?) jeg dere begge to, siden jeg har vært 38 i over fem uker allerede.

 

[Dazed]

Hadde håpet å vente til over midnatt, men jeg har bltt syk og må ta kvelden. Poster anmeldelsen min nå litt for tidlig, siden jeg ikke helt vet hvor hektisk morgendagen blir.

Here goes. Wait for it!

 

[Dazed]

Deep Purple - Deep Purple

​

Deep Purple: Et av verdens aller største hardrock-band gjennom tidene, som så å si alle med et minstemål av interesse for musikk har hørt om. Bandet har myriader av fans i alle aldre, (Selv om det nok må innrømmes at de kanskje etter hvert står sterkest hos de med stigende hårfeste og førtiårskrisa unnagjort.) og man skulle tro at alt som er mulig å si om Deep Purple allerede er sagt, og tilgjengelig for enhver nysgjerring sjel med internettoppkobling. Videre synes jeg jo personlig at alle dessuten allerede burde inneha essensiell kunnskap om bandet. Likevel skal jeg prøve å si noe fornuftig om "Deep Purple". Bandets selvtitulerte tredje album fra 1969, som har rukket å bli 43 år gammelt! Forøvrig fem år eldre en anmelderen.

Det de fleste, selv om de kanskje ikke har tenkt over det, nok kjenner som/assosierer med Deep Purple, er "Deep Purple Mk2", bestående av Ritchie Blackmore, John Lord, Ian Paice, Roger Glover og Ian Gillan, som står bak bandets kanskje aller største hits i dets aller mest populære periode, med låter som Speed King, Space Trucking og selvsagt Smoke On The Water. Dette er noe ganske annerledes, selv om man ofte hører hvor bandet er på vei. ...Sånn i ettertid.

Det hele startet i 1967, da den tidligere trommeslageren i "The Searchers", Chris Curtis ville starte en supergruppe med roterende gjennomtrekk av medlemmer, som han døpte "Roundabout". Han rekrutterte først mannen han delte leilighet med; den klassisk utdannede Hammond-organisten John Lord, og studiogitaristen Ritchie Blackmore. Disse to sparket snart Curtis, som var umulig å samarbeide med, ut av sitt eget prosjekt. Lord og Blackmore fikk med Lord's kompis Nick Simper på bassgitar, 18 år gamle Ian Paice på trommer og Rod Evans som vokalist. (Paice ble egentlig bare med kompisen sin Evans, som moralsk støtte, på vokalist-audtion, men Blackmore hadde hørt han spille med det forrige bandet sitt, og ansatte begge to.) De fortsatte som et mer vanlig band og tok navnet Deep Purple. (Forresten har det vært skikkelig gjennomtrekk av Purple-medlemmer gjennom tidene likevel. Selv uten Curtis.)

Deep Purple Mk1 ga først ut to plater, "Shades Of Deep Purple" og "The Book of Taliesyn" - som begge ble store suksesser i USA, men ikke solgte så voldsomt hjemme i Storbritannia - før de ga ut "Deep Purple" som siste album med originalbesetningen. Nick Simper og Rod Evans måtte forlate bandet kort tid etter at plata ble utgitt, siden de ikke delte Blackmore og Lord's visjoner om i hvilken retning bandets musikk skulle utvikle seg. Altså mer mot hardrock. De første platene, deriblant den vi snakker om nå, hører nemlig heller hjemme i sjangrene progressiv rock og psykedelisk rock, og til tider skikkelig flower power hippie-rock. Som sagt noe helt annet enn det de fleste nok er vant til å høre fra Purple.

Albumet åpner på typisk Purple-manér med det mest eksperimentelle sporet. I dette tilfellet "Chasing Shadows", som virkelig demonstrerer at dette er et band som spiller prog- og ikke hardrock, der spesielt trommeslager Ian Paice får briljere.

Andre spor, "Blind" lar John Lord leke seg med sine kunnskaper fra klassisk musikk (og kanskje litt hans interesse for jazz).

En Coverversjon av Donovan's sviske "Lalena" er tredje låt ut. For meg er dette albumets laveste punkt, men Rod Evans får virkelig vist fram sin melodiøse og fløyesmyke sangstemme her.

De neste to sporene henger sammen og funker som ett, Den begynner med en instrumental "intro" med "sampling" (eller 1968-varianten av sampling) av noen mystiske orgel- og gitarlyder og etter hvert glir over i et skikkelig bluesdriv, som i og for seg minner mer om senere Deep Purple. Dette svinger det av!

"Why Didn't Rosemary" er sjette låt. Dette er en erketypisk "Blackmore-låt" som er bluesbasert og ikke er så orgel-drevet som mange av de andre låtene. Må innrømme at det er disse hardere, råere hardrock-låtene med Deep Purple som ligger mitt hjerte nærmest. Ikke at John Lord's fantastiske Hammond-orgel med roterende Leslie-høyttaler ikke er den del av denne sounden også, selvsagt. Den er derimot i aller høyeste grad med på å definere Deep Purple's uttrykk. En annen av mine favoritter på plata, altså.

Spor sju, Bird Has Flown, åpner med et nesten Hendrix-aktig gitarriff, men er egentlig et av de mer sære og "progressive" sporene på plata. I tillegg til å være den mest kjente, siden det var denne som ble utgitt som singel. På denne tiden var band som Deep Purple - eller sannsynligvis egentlig helst plateselskapene deres - også opptatt av hitsingler. Kul låt!

Plata avslutter med et spor som begynner som en akustisk instrumentallåt for orgel og gitar, og tar deretter av som et kammermusikkverk med skikkelig orkester, og avslutter etter over 12 minutter som en avansert rockelåt. Stereotypisk progrock, altså. Et merkelig og i min mening ikke så vellykket stunt, men bandet (les: "Ritchie Blackmore og John Lord") likte det visst, for noen måneder senere samme år slapp de "Concerto For Group And Orchestra" med mk2-besetningen. Et helt album med Deep Purple-låter akkompagnert av Royal Philharmonic Orchestra. (Ikke så vellykket det heller, når sant skal sies.)

Dette er så definitivt et godt album med gode låter, men ikke så revolusjonerende, nyskapende, eller egentlig interessant innen progrock. Det er fengende, veldig hørbart og har flotte arrangementer, gode melodier og generelt flott låtskriving og instrumentale (inkl. vokale) prestasjoner.

For meg er det likevel mest kult som bakgrunnen for et av tidenes mest monumentale og grunnleggende hardrockband, og jeg er takknemlig for at Ritchie Blackmore (We're not worthy! We're not worthy!) og John Lord fikk det som de ville og tok bandet videre i en mer rå, hardere og rocka versjon med Deep Purple Mk2. Det var tross alt de fem som ga ut hypermegaklassikere som "In Rock", "Fireball" og "Machine Head", som med samspillet mellom John Lord's virtuose orgelspill, Ritchie Blackmore's minst like sanseløst gode gitarspill og den nye vokalisten Ian Gillan's grunvollsrystende kraftige stemme, står som urokkelige påler i hardrockens historie, like bra i dag som da de kom ut!

...Men, nå var det jo "Deep Purple III" (som noen liker å kalle den) jeg skulle snakke om.

Jeg tror jeg har sagt alt jeg har i meg nå, så da gjenstår bare karakteren. Jeg hadde tenkt 7-7 1/2, men jeg tror jeg runder opp til:

8/10
​

 

[utgatt60135]

Herlig, Dazed! Tusen takk for en glimrende anmeldelse! Det er tydelig at du like å skrive om Deep Purple.



Kommentarer kommer etter Townes sitt bidrag.

 

[Kaare G. Opsahl]

Deep Purple er et band jeg har et fjernt forhold til. Jeg har sjelden spilt eller hørt noen skiver av bandet. Selv om en del kompiser var blodfans og jeg har hørt nok lovprisninger om bandet er DP en sjelden fugl her i huset. Platen var ok og jeg hadde havnet på en 6. Første gang jeg hørte DP var i 1978

 

[Dazed]

Vente på Townes, kanskje?

 

[Townes]

Min kommer før midnatt den også. Sliter med å finne tid til dette. Har gått i ett på ettermidag/kveld i det siste, men skal komme i gang når eg får lagt kidsa i kveld Sjøl om det har dumpet ting ned i kassa i det siste som frister mer...

Feiende flott levert Dazed!

 

[Dazed]

Okidoki! Det er lov, det. Da kaaanskje vi tillater litt kommentarer rundt den anmeldelsen som har kommet likevel, før nr. 2 kommer, siden anmelder nr. 2 er så rutinert og selvsikker at han ikke ville finne på å la seg påvirke av det likevel.

 

[Kaare G. Opsahl]

Tror det er en fordel med kommentarer i tråden her for å skape litt mere trafikk. Jeg kommenterer gjerne flere ganger

 

[Townes]

Kan dere ikkje bare kommentere for harde livet da? Så slepper eg å skrive meldinga i kveld
Eg eier jo ingen form for egen smak, så min vurdering vil jo utelukkende basere seg på ka dere andre mener. Eg kommer bare til å ta snittet av det alle ville gitt, og så er det ferdig arbeid

 

[Dazed]

Der er vi enige. Jeg så bare for meg at Townes straks var i anmarsj, og vi pleier jo å vente til begge er inne, men jeg har herved innført unntakstilstand.

 

[Townes]

Eg rekker ikkje begynne å skrive før etter 21 i kveld...

 

[Kaare G. Opsahl]

Kan dere ikkje bare kommentere for harde livet da? Så slepper eg å skrive meldinga i kveld
Eg eier jo ingen form for egen smak, så min vurdering vil jo utelukkende basere seg på ka dere andre mener. Eg kommer bare til å ta snittet av det alle ville gitt, og så er det ferdig arbeid

Du gir en 5er Townes! er det mottatt?

 

[JanR]

Tror det er en fordel med kommentarer i tråden her for å skape litt mere trafikk. Jeg kommenterer gjerne flere ganger

Det er vel litt av poenget også ? Få litt liv i tråden.
Så Dazed, ikke oppfør deg som "the-soup-nazi"

Foresten en artig review Dazed

/jan

 

[Kaare G. Opsahl]

Supergod anmeldelse Dazed. Motiverte meg til å høre skiva

 

[Dazed]

Det er vel litt av poenget også ? Få litt liv i tråden.
Så Dazed, ikke oppfør deg som "the-soup-nazi"

Følg med 'a! Sa jo at det var greit.

Soup nazi har skjønt det! hadde jeg drevet butikk, fikk kundene dæven røske meg oppføre seg skikkelig! "Kunden er alltid tett." er et passende motto.

Foresten en artig review Dazed

Takker. Det går liksom greit når det er snakk om plater man liker og band man har et forhold til.

 

[Tremor]

Ja, det var virkelig en bra anmeldelse. Har aldri tenkt særlig over at det har vært så åpenbare musikalske endringer ved utskiftningene i DP. Veldig informativt og bra skrevet. Jeg var sikker på at jeg hadde hørt den før, men må bare innrømme at det hadde jeg nok ikke så det var jo fint å finne den her.

 

[Dazed]

De som tidligere i runder har ønsket seg mer debatt og diskusjon rundt platene som anmeldes burde kjenne sin besøkelsestid og bli med i diskusjonen, synes jeg. Eller ønsker de seg bare at andre skal diskutrere og debattere så de kan kose seg og lese til ettermiddagskaffen?

 

[Kaare G. Opsahl]

Man er ikke forpliktet til å være med i fremtidige runder selv om man har meninger om plater og anmeldelser

 

[Dazed]

Selvsagt ikke. Det er bare flott om alle som måtte ha noe å si om platene som er anmeldt buser ut med det i tråden.

 

[rolfozzy]

De som tidligere i runder har ønsket seg mer debatt og diskusjon rundt platene som anmeldes burde kjenne sin besøkelsestid og bli med i diskusjonen, synes jeg. Eller ønsker de seg bare at andre skal diskutrere og debattere så de kan kose seg og lese til ettermiddagskaffen?

Formiddagskaffen Dazed.

Det var en feiende flott anmeldelse du skrev. Du kan når du vil ser jeg.
Mitt forhold til DP er forsåvidt ganske overflatisk. Men noen Purpleplater står i hylla her. Og av og til blir de spilt. De har jo noen ganske så bra låter innimellom. Det skal de ha. Men det omtalte verk her, det har jeg ikke. Men etter din omtale Dazed, fikk jeg lyst til og sjekke den.

 

[utgatt60135]

Har aldri tenkt særlig over at det har vært så åpenbare musikalske endringer ved utskiftningene i DP.

Ikke jeg heller faktisk. DP var en av de første første bandene jeg kan huske fra barndommen da min eldre søster spilte mye DP. Men kun klassikerne. Deep Purple ble aldri blant mine favoritter den gangen og all hardrock fra 80-tallet er abolutt ikke likt på noe tidspunkt etter 20 årene.

Men så ble plutselig en dag her oppmerksom på at det fantes noe DP1 og DP2. Og den første besetningen er mye mer etter min smak. Så derfor var det morsomt å høre hva andre mener her.

Kommer tilbake med mer, men nå er jeg så opptatt med en annen DP (OT).

 

[Kaare G. Opsahl]

Dp er et hardrock band fra 70tallet. De holdt på med et eller annet på 80tallet men det er slutten av 60 og et stykke opp på 70tallet som er greia

 

[Dazed]

Egentlig (Håper ikke Lagga hører meg nå.) ...Så er det rett og slett In Rock, Fireball, Machine Head og Made In Japan som gjelder. De første tre er bra (mk1), for all del, men ikke "jævla bra", sånn som de nevnte. "Burn" med David Coverdale på vokal har sine høydepunkter, men når ikke opp. Stormbringer er NESTEN på høyden. Etter den, når Blackmore flagget ut, gikk det litt utforbakke, synes jeg. Da mk2-besetningen kom sammen igjen på Perfect Strangers og House Of Blue Light funket det "sådär", men for meg er disse platene alt for datert til 80-tallets radiorock/puddelrock-stil

 

[Dazed]

all hardrock fra 80-tallet er abolutt ikke likt på noe tidspunkt etter 20 årene.

Igjen er jeg redd jeg dette noe snevre synet hindrer deg i å oppdage all den gode hardrocken, eller "harde musikken av diverse typer" som kom ut på åttitallet, som ikke var glamrock, AOR eller puddelrock. Kan godt hende du er klar over det, altså, og har det med i betraktningen, men de fleste som har ytret denne meningen før, tenker kun på musikk som Poison, Bon Jovi, Europe og den banden der.

(Som forøvrig uansett låter og stil var dyktige musikere, og fortjener mye større respekt enn dagens masseproduserte, fabrikerte listepop og mainstream-musikk.)

 

[Tremor]

Egentlig (Håper ikke Lagga hører meg nå.) ...Så er det rett og slett In Rock, Fireball, Machine Head og Made In Japan som gjelder. De første tre er bra (mk1), for all del, men ikke "jævla bra", sånn som de nevnte. "Burn" med David Coverdale på vokal har sine høydepunkter, men når ikke opp. Stormbringer er NESTEN på høyden. Etter den, når Blackmore flagget ut, gikk det litt utforbakke, synes jeg. Da mk2-besetningen kom sammen igjen på Perfect Strangers og House Of Blue Light funket det "sådär", men for meg er disse platene alt for datert til 80-tallets radiorock/puddelrock-stil

Dette er jo nærmest rystende lesning. Jeg som alltid har holdt 'Who Do We Think We Are' som den beste DP-skiva! ;D;D;D

 

[Dazed]

Egentlig (Håper ikke Lagga hører meg nå.) ...Så er det rett og slett In Rock, Fireball, Machine Head og Made In Japan som gjelder. De første tre er bra (mk1), for all del, men ikke "jævla bra", sånn som de nevnte. "Burn" med David Coverdale på vokal har sine høydepunkter, men når ikke opp. Stormbringer er NESTEN på høyden. Etter den, når Blackmore flagget ut, gikk det litt utforbakke, synes jeg. Da mk2-besetningen kom sammen igjen på Perfect Strangers og House Of Blue Light funket det "sådär", men for meg er disse platene alt for datert til 80-tallets radiorock/puddelrock-stil

Dette er jo nærmest rystende lesning. Jeg som alltid har holdt 'Who Do We Think We Are' som den beste DP-skiva!

Og så hoppet jeg glatt over akkurat den. Skjønner hva du mener. Jeg burde inkludert den på lista mi. Jeg setter den ca. like høyt som "Burn", tror jeg. Burn har Mistreated mens denne har Woman From Tokyo. Det er vel dét.

 

[Tremor]

Hvorfor vises ikke smileyene mine men alle andres?


Nå virker det visst igjen.

 

[utgatt60135]

Dp er et hardrock band fra 70tallet. De holdt på med et eller annet på 80tallet men det er slutten av 60 og et stykke opp på 70tallet som er greia

Ja, det var mer myntet på at mine musikkopplevelser ikke beygynte før på 80-tallet. DP ble litt blandet sammen i en periode.

 

[utgatt60135]

all hardrock fra 80-tallet er abolutt ikke likt på noe tidspunkt etter 20 årene.

Igjen er jeg redd jeg dette noe snevre synet hindrer deg i å oppdage all den gode hardrocken, eller "harde musikken av diverse typer" som kom ut på åttitallet, som ikke var glamrock, AOR eller puddelrock. Kan godt hende du er klar over det, altså, og har det med i betraktningen, men de fleste som har ytret denne meningen før, tenker kun på musikk som Poison, Bon Jovi, Europe og den banden der.

(Som forøvrig uansett låter og stil var dyktige musikere, og fortjener mye større respekt enn dagens masseproduserte, fabrikerte listepop og mainstream-musikk.)

Hva tenker du på som den gode hardrocken på 80-tallet?

 

[Dazed]

Tja... Med fare for at du slett ikke vil like de første jeg ramser opp her; Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead, Diamond Head, Entombed, Sepultura, Soundgarden, Nirvana, Alice In Chains, Guns'N'Roses, Testament, Megadeth, Metallica, Black Sabbath, Slayer, Pantera, Anthrax, Mudhoney, Rush, Nazareth, UFO, Ramones, Iggy, AC/DC, Dio, Rainbow, Danzig, Thin Lizzy, ZZ Top, Marillion, King Crimson (!), Minor Threat, Black Flag, Rollins Band, Hawkwind, Hüsker Dü, Sisters Of Mercy, Meat Puppets, Helloween, Gary Moore, Fates Warning, Queensryche, Red Hot Chili Peppers, Mother Love Bone, WASP, Accept, Fugazi, Bad Religion, Mercyful Fate og mange flere.

Puh!

Selv er jeg svak for "New wave of British heavy metal"-ting.

Likte ikke du f.eks. Machine Head? Sjekk Pantera, Slayer, Exodus, Sepultura, Testament, Megadeth, tidlig Metallica og andre thrash/speed metal-band som var aktive på åttitallet, og hør hva Machine Head liker.

 

[utgatt60135]

Machine Head kan jeg like. Hard rock dekker veldig bredt så her er det jo egentlig mange retninger. Den typiske hard rocken ala Judas Priest (jeg har fortsatt en plakat av dem hengende rett over senga på barnerommet) har jeg ikke noe sans for lengre.

 

[Dazed]

Fair enough. mente bare at det sikkert finnes hardrock produsert på åttitallet som du også kan like den dag i dag.

 

[Bent]

Egentlig (Håper ikke Lagga hører meg nå.) ...Så er det rett og slett In Rock, Fireball, Machine Head og Made In Japan som gjelder. De første tre er bra (mk1), for all del, men ikke "jævla bra", sånn som de nevnte. "Burn" med David Coverdale på vokal har sine høydepunkter, men når ikke opp. Stormbringer er NESTEN på høyden. Etter den, når Blackmore flagget ut, gikk det litt utforbakke, synes jeg. Da mk2-besetningen kom sammen igjen på Perfect Strangers og House Of Blue Light funket det "sådär", men for meg er disse platene alt for datert til 80-tallets radiorock/puddelrock-stil

Enig med deg her, men personlig holder jeg House Of Blue Light nesten like høyt, hadde den på en kasset som faktisk ble helt utspilt. En av mine mest spilte plater i ungdomskole-tiden. De andre platene til mk2-besetningen har jeg også hørt mye på siden fattern hadde de på vinyl. Child In Time fra Made In Japan er jo episk.
Når det gjelder platen som er anmeldt her synes jeg ikke den er like bra som de overnemte, men den holder nok til en 7 for meg.
Flotte anmeldelser av dere så langt foresten.

 

[janfrt]

Egentlig (Håper ikke Lagga hører meg nå.) ...Så er det rett og slett In Rock, Fireball, Machine Head og Made In Japan som gjelder. De første tre er bra (mk1), for all del, men ikke "jævla bra", sånn som de nevnte. "Burn" med David Coverdale på vokal har sine høydepunkter, men når ikke opp. Stormbringer er NESTEN på høyden. Etter den, når Blackmore flagget ut, gikk det litt utforbakke, synes jeg. Da mk2-besetningen kom sammen igjen på Perfect Strangers og House Of Blue Light funket det "sådär", men for meg er disse platene alt for datert til 80-tallets radiorock/puddelrock-stil

Dette oppsummerer også min mening om DP med Fireball og Made in Japan som klare favoritter. De tre første gidder jeg aldri å spille mer. Og det er jo bare unntaksvis at slike hardtslående band greier å snekre så bra melodier som DP gjør på Fireball. Ofte blir det en oppvisning i gitarteknikk med sånn-passe-bra-melodier. Men ikke på Fireball. Her er det ikke ett eneste dårlig eller middelmådig kutt! Og alle i bandet får vist seg frem.

Det er ikke ofte jeg hører på trommesoloer, men The Mule fra Made in Japan tar kaka. Ian Paice i sitt ess. Her må det ha vært EPO med i bildet.

Og ikke å forglemme: Anmeldelsen, Dazed, var skikkelig gjennomarbeidet og interessant lesning.

 

[mikefish]

Har ikke fått hørt denne platen i dag ettersom den ikke er på beat,men husker broder'n hadde den på lp på åttitallet.Hørte endel på den da,og syns den var litt "sær" i forhold til det jeg lyttet til den gangen.Men Purple og ved siden av Zeppelin er vel de viktigste banda innen british haevy melal.Har en 6-7 plater av dette bandet og syns mye av det er veldig bra ! Flott anmeldelse Dazed !

mvh. s,

 

[espege]

Tja... Med fare for at du slett ikke vil like de første jeg ramser opp her; Iron Maiden, Judas Priest, Motörhead, Diamond Head, Entombed, Sepultura, Soundgarden, Nirvana, Alice In Chains, Guns'N'Roses, Testament, Megadeth, Metallica, Black Sabbath, Slayer, Pantera, Anthrax, Mudhoney, Rush, Nazareth, UFO, Ramones, Iggy, AC/DC, Dio, Rainbow, Danzig, Thin Lizzy, ZZ Top, Marillion, King Crimson (!), Minor Threat, Black Flag, Rollins Band, Hawkwind, Hüsker Dü, Sisters Of Mercy, Meat Puppets, Helloween, Gary Moore, Fates Warning, Queensryche, Red Hot Chili Peppers, Mother Love Bone, WASP, Accept, Fugazi, Bad Religion, Mercyful Fate og mange flere.

Puh!

Selv er jeg svak for "New wave of British heavy metal"-ting.

Likte ikke du f.eks. Machine Head? Sjekk Pantera, Slayer, Exodus, Sepultura, Testament, Megadeth, tidlig Metallica og andre thrash/speed metal-band som var aktive på åttitallet, og hør hva Machine Head liker.

Ikke alltid lett å sette klare grenser, og enda vanskeligere å bli enige om hvor disse skal trekkes, men jeg synes du er vel romslig ift. "hardrock" som begrep … at alle disse gruppene spiller hard rock kan så være, men for meg er hardrock en langt trangere bås, og som etter NWOHM egentlig ikke er så relevant som merkelapp.

Skulle jeg i farten velge ett av bandene du ramser opp her som udiskutabel representant for klassisk hardrock måtte det kanskje bli AC/DC.

mvh e

 

[Dazed]

Du har rett i at jeg brukte ordet hardrock i en temmelig vid betydning.

Allmusic bruker det både som en sanmebetgnelse, slik jeg gjorde, og som en subgenre:

http://www.allmusic.com/style/hard-rock-ma0000002636

Jeg kan godt være med på at jeg snakker om "heavy metal" og ikke hardrock.

 

[espege]

Purple og ved siden av Zeppelin er vel de viktigste banda innen british heavy metal.
mvh. s,

Nix. Tenker det må være Black Sabbath og Black Sabbath, jeg.

mvh e