Albumstafetten 19

[Dazed]

Jeg også, men jeg kan vel ha en myk og følsom side et eller annet sted langt der inne, tror du ikke?

 

[rolfozzy]

Jeg også, men jeg kan vel ha en myk og følsom side et eller annet sted langt der inne, tror du ikke? [/QUOTE

Du er nok en sart sjel innerst inne. Tenkte ikke på det jeg. Spell Fairport Convention.

 

[utgatt60135]

Fairport Conventin er musikk jeg skrur av rimelig fort. Presset meg å lytte igjennom plata i dag. Det gikk forsåvidt greit, men det blir ingen gjentagelse. Det er sikkert bra musikk og fortjener sikkert ikke en treer som jeg kanskje ville ha gitt, men det er bare ikke min smak.

 

[espege]

Kjenner til Fairport Convention fra før, men ikke inngående.


Første låt – Come All Ye – er faktisk helt OK, tross en felegnikker som gjerne kunne vist litt avholdenhet innimellom…


Resten blir dessverre litt for middelalderaktig trubadurtaffelsk, og "Greensleevesretro" i syttitalls studiomusikerinnpakning tenner ikke noe bål hos meg.


At låtene går og går i fjorten-femten vers hjelper ikke på… Skjønner jo at det gjelder å emulere litt "Chaucer'sk" stemning, men klarer likevel ikke å engasjere meg i endeløse fremogtilbakehistorier om gudfryktige jomfruer, ærefulle knekter, kjærlighet, kyskhet, galge og kloster.


Synes også at stemmen her – kanskje med unntak av sang nummer én – blir litt for flinkpikesnill. Som en blokkfløyte; enkle, rene toner, men endimensjonalt og potensielt enerverende.


Avslutter med å høre Come All Ye en gang til, og registrerer at felen er blitt hakket mer gnålete ved andre gjennomlytting.


mvh e

 

[Gjestemedlem]

Det hele åpner med et takras av en låt. En enerverende lydgrøt der alle instrumenter serveres samtidig med samme lydvolum. Kan ikke huske sist jeg hørte noe som var dårligere produsert enn dette.

Amund Maarud - Dirt



Roer seg litt etterhvert og Graintrail Capter er vel bare litt kjedelig, en slags gospelutgave av Chris Rea kanskje, med litt blåsere for å gjøre lyden ekstra slitsom.


I flere låter er det partier det det noen sekunders sammenhengende beherskelse og noen innslag av velspilte partier på noen av flere sekunders varighet, men det tar ikke lange tiden før alt grumses sammen igjen. Bluesgitarer, orgel,piano, vokal, blåsere og alt annet hva som lå tilgjengelig der og da. Prøver tidvis å være litt 70-tallsk, som i den traurige Jackson Brownske Running on Empty. Men det blir bare trist. Det skal vel være en slags bluesrock dette.

Mange bra ingredienser, men det er satt sammen på en måte som gjør at det ikke blir musikk av det. Går ikke an å høre på dette. Sannsynligvis en av norgeshistoriens dårligst produserte plater.

Musikk skal gi noe. Glede, sinne,energi, roen, ettertanke... mye å velge i. Avsmak, vondt i hodet, irritasjon og det å glede seg til låten, op platen, er ferdig er ikke bra i noen sammenheng, Amund Maarud klarer alt dette på en gang. Heldigvis er den ikke lenger enn 37 minutter. Men de er til gjengjeld lange.

Skal jeg finne et høydepunkt er det kanskje She's Never Happy, som har en ganske bra driv og energi. Dirty Laundry er heller ikke en dårlig låt isolert sett, men selv denne er ikke mulig å høre gjennom uten å gremmes av lydgrøten. Ser ikke bort i fra at de kan være stas å høre live, men å lage plate av musikken har de ikke fått til.

3/10 – Gode musikere og spilleglede, men forferdelig som plate.

Måtte mannen bak spakene får seg et langt og smertefullt opphold i kjelleren med denne karen:

edit: typos

 

[Kaare G. Opsahl]

Amund Maarud - Dirt
10 låter ca 38 minutter
Amund Maarud (gitar og vokal)
Henrik Maarud (trommer og vokal)
Egil Stemkens (bass)
Simen Aanerud (piano)
Bendik Brænne (barytonsax)

Denne anmeldelsen kom jævlig skjeivt ut. Jeg setter igang å lytte og tenker dette var veldig likt Deep Purple. Låt etter låt mere Deep Purple. Irriterende greier, kjedelig bluesrock med et lyspunkt. Duden på Keyboard spiller prikk likt Jon Lord. Skotter ned på hva som spiller og jaggu er det DP. En skive jeg aldri har hørt og det er dritkjedelig. Hvordan I huleste startet den DP skiva?

Bare så det er sagt: Maarud sjølv er langt bedre!
Mannen har fått et stemplet “BluesRock” det er heldigvis dempet noe ned på denne skiva. Ledzep har Amund lyttet mye på, spesielt Ledzep III. Ok LedZep med saxofon. Jeg hører også litt rocka soul og mye 70talls rock generelt I skiva.

Gitarbruken og lyden av den er tidevis lik som Screaming Trees (uten sammenligning forøvrig) Plutselig dukker Jimmy Page opp på gitar gitt. Det er I det hele tatt mye bra traktering av instrumentene. Korpset spiller bra som farken. Amund synger med en desperat og angstfull tone. Stemningen er mørk og dyster og det liker jeg veldig godt. Disse gutta tipper jeg er forrykende kule live. Denne skiva har jeg kun lyttet til via Macen og ipod.

8/10

 

[Dazed]

Her var det sprik, gitt!

Deph: Hva tror du karakteren hadde blitt dersom produksjonen hadde vært bedre? hvilken karakter står låtene til, liksom.

Det er synd hvis vi bare skal anmelde lydteknikeren, mener jeg, selv om sånne problemer selvsagt bør kommenteres.

 

[Gjestemedlem]

Her var det sprik, gitt!

Deph: Hva tror du karakteren hadde blitt dersom produksjonen hadde vært bedre? hvilken karakter står låtene til, liksom.

Det er synd hvis vi bare skal anmelde lydteknikeren, mener jeg, selv om sånne problemer selvsagt bør kommenteres.

Det er platen og låtene jeg anmelder, ikke potensialet som ligger i dem om alt hadde vært anderledes. Amund Maarud er en musiker og jeg har ingen tro på at han ikke ønsker at det er slik som dette platen skal låte. Dette er hans musikalske uttrykk. Han er nok ikke et lite barn uten egne meninger om sin musikk. Da må han også ta støyten når det ikke går an å høre på resultatet. Men det er jo mange som har gitt platen ganske bra omtale også ser jeg, så dette musikalske uttrykket treffer nok noen. For meg blir det enerverende støy.

Kanskje bandet hadde gjort en bra unplugged plate? Hvem vet... det blir uansett meningsløse hypotetiske betraktninger.

 

[Dazed]

Absolutt et gyldig poeng.

For meg ble det en ganske uengasjerende midt på treet-plate i en sjanger jeg godt kan like. Hadde nok havnet på rundt 5/10, tenker jeg. En slik plate som nok kunne blitt innkjøpt etter en konsert, og så blitt stående ganske urørt i hylla.

To velskrevne og gjennomtenkte anmeldelser, i alle fall. Flinke gutter!

 

[Townes]

Gode meldinger fra grabbarna

Har hørt plata et par ganger, eg får ikkje helt ståpels. Høres ut som dyktige musikere, men eg klarer ikkje å engasjere meg. Tipper eg hadde landa på en 5'er.
Han ser barsk ut på coveret da, det skal han ha.

 

[B Rasse]

Han ser barsk ut på coveret da, det skal han ha.

 

[Townes]

Han ser barsk ut på coveret da, det skal han ha.

Som i motsetning til han her puddingen da:

Men plata til Combs er bedre. Sjøl om dei ikkje kan sammenlignes.

 

[Griffenfeldt]

Her hos meg er det ikke lydgrøt, men mer som en kledelig vegg av lyd hvor enkeltinstrumenter får lov til å skinne igjennom når det er deres tur. Omtrent som det skal/bør låte. Derimot låter det dystrere enn hva jeg er vant med fra denne kanten.
Jeg har hatt gleden av å se Aamund live og mannen er for gitarister det Paolo Vinaccia er for trommiser. Han har en helt spesiell måte å holde gitaren på og en helt spesiell måte å te se på som jeg finner beundringsverdig. Jeg liker musikere som har sin helt egen stil.
Jeg synes det låter tøft, men ikke Bjørn Berge piggtråd..Heldigvis.

For meg er denne en 7'er. Ikke helt på høyde med mye av den mer Knut Reiersrud bluesen med røtter i som jeg kjenner Aamund Maarud best med.

 

[B Rasse]

Ikkje gromgut han i How to Dress Well heller. Men fin genser!

 

[janfrt]

Fine anmeldelser! Ikke noe lettvint fra noen av dere. Tvert i mot. Selv synes jeg platen er bra og har ikke særlig problemer med produksjonen på anlegget her i huset. Allikevel tror jeg at jeg skjønner hva Deph mener. Jeg tror det har blitt lagt på instrument på instrument i studio (vokal også). Kunne kanskje blitt bedre hvis det hadde blitt spilt inn mer "live".

Synes Maarud går drastisk tilverks og kliner til med noe som nesten er vanskelig å plassere i en bestemt musikalsk bås. Og det liker jeg. Han tar sjanser med denne utgivelsen og det gjenspeiles muligens i de sprikende "karakterene" dere har satt. Dette er nok noe man enten liker eller ikke. Selv gir jeg platen en svak 7er. Det som trekker ned hos meg er at Maarud høres ut som Øystein Greni her og der og det liker jeg definitivt ikke.

 

[BurntIsland]

Artig med sprikende anmeldelser. Jeg er vel nærmere Finger enn Gjestemedlem når det gjelder opplevelsen av arrangement og produksjon. En vegg av lyd ja, men ingen grøt. Ok plate og bedre enn fordommene mine antok i forkant. Likevel ikke helt min greie, men en hederlig 6er ville den nok fått..

 

[mikefish]

Glimrende anmeldelser ! Hørte gjennom denne plate en gang i går,og dette er ikke en plate jeg ville ha kjøpt.Bluesrock er ikke min favorittsjanger,men Maarud er en habil låtskriver og gitarist,så jeg ville nok havna på en sjuer.

Skal reise bort i bryllup denne helga,så jeg kan ikke kommentere neste plate.Det blir også liten tid til Gluecifer,men skal prøve å skrible ned litt på mandags morgen.

mvh. s,

 

[Dazed]

Du kan jo skrive den i dag.

 

[espege]

Enig i at denne er overprodusert – mye av alt, hele tiden. Tviler på at produsent trenger ta hele skylden her. Likevel; den steroidinjiserte basstrommen (og resten av det aggressivt komprimerte bøttesettet) som dominerer flere av titlene, kan trolig tilskrives vedkommende.


Er dette "Bluesrock"? Tja/Nja. Ville selv merket dette "poppete tøffe-seg-rock", men stadige musikalske ADHD-innfall av prog, heavy, køntri, soul, blues og hva-vet-jeg, gjør det vanskelig å orientere seg… Og under all garnityren aner jeg mangelen av et grunnleggende kriterie; LÅTER… kanskje finner man dem der – godt skjult under et dekke av multiple stilskift og selvtilfreds staffasje… nesten umulig å si.


Ikke min greie altså, men det visste jeg jo allerede idet jeg fikk øye på plateomslaget… såpass fordomsfull må man få lov å være.


mvh e

 

[Dazed]

Det må være et godt tegn om konseptet Albumstafettens tilstand at jeg denne gangen sitter og venter og gleder meg til neste anmeldelse skal komme. ...Og gleder meg enda mer til neste gang jeg skal levere selv.

 

[janfrt]

Fela Kuti & Afrika 70 - Gentleman (Creole Down Home Rec., 1973)

Vis vedlegget 167377

Selvfølgelig hørt om denne musikeren og politiske aktivisten, men spilt noe av ham? Nei. Forventningsfull? Ja.

Han ble født i Nigeria i 1938 og døde i LA i 1997 (av AIDS). Haugevis med utgivelser fra ca. 1970 - 1990.

Denne platen, som vel må kalles en EP, består av 3 kutt, ble spilt inn i 1973 og musikkstilen hans puttes av mange i Afro-beat-båsen. Jeg vil heller plassere den godt i et jazz-landskap, men med et klart afrikansk bakteppe. Det siste underbygges av vokalen som er gebrokkent "African-style" engelsk. Instumenteringen er tradisjonell med bass, trommer (og annet slagverk), pluss blåsere. Niks gitarerer her (som jeg hører ihvertfall).

Første kuttet (på 11 minutter), tittelkuttet, åpner forsiktig med orgel og sax som Kuti selv trakterer, men snart er bandet igang med skikkelige rytmer som nesten kan minne om storbandjazz. Det svinger som bare dét, men hos Kuti står budskapet også sentralt. Her harselerer han over afrikanere som kler seg som europeere med en masse klær i den sterke varmen; de svetter og tilslutt lukter de alle dritt. Han selv vil også være en "Gentleman", men som han gjentar og gjentar: "I will not be a gentleman like that, I´ll be African, original". Bra, og 11 minutter er ikke for langt.

Neste, "Fefe Naa Efe", er en "Ashanti" (hvor Ashanti er et distrikt i Ghana) og omhandler det vakre i å betrakte kvinner som løper. Kuti må jo ha hatt en viss sans for humor og følgende må nesten tas med for å forstå dette: "It´s for vanity a woman holds her breast when she runs, not because she is afraid it´s going to fall" (sic!). Musikken er svært lik foregående kutt; det er flotte rytmer og det veksles mellom solopartier med blåsere, orgel og det vokale. I noen partier vil jeg driste meg til å si at det gir assossiasjoner til Mingus de gangene sistnevnte tro til med full blåserrekke og steady rytmer i bandet sitt. Bra kutt som fader ut efter 8 minutter og igjen er altså budskapet meget viktig.

Siste, "Igbe", er mer "Afro-beat" enn de foregående. Det betyr mer rytmeinstrumenter og kan vel bringe tankene til Syd-Amerika, noe som viser hvor tett musikk kan være beslektet uavhengig av kontinent. "Igbe" er en religiøs retning basert på dans og musikken får meg til "se" afrikanere i full dans og i fullt firsprang rundt bålet om kvelden og natten. Vokalen her består i å messe ut noe uforståelig, men det passer og gjør komposisjonen komplett.

Alt i alt et svært interessant og givende møte med en kar jeg skal høre mer på. Det er intet lettvint ved utgivelsen; her er både musikk og tekster gjennomtenkte og gjennomarbeidete og det er profft fremført.

9/10

 

[Dazed]

Flott anmeldelse!

 

[utgatt60135]

Fela Kuti - Gentleman

Jeg pleier ikke å lese den andres anmeldese før jeg skriver min, men nå det først er gjort så ser jeg at janfrt er tilført såpass mye info at jeg holder meg til musikken.


Når jeg dro til Afrika i fjor så hadde jeg litt forventninger til den afrikanske musikken, men oppdaget at det var svært lite musikk å spore i Øst Afrika generelt. Så der ser dere hvor liten oversikt jeg har over den verdensdelens musikkkultur. Jeg har forstått det slik at musikkmiljøet, særlig de mest kjente fra vest afrika egentlig er veldig lite? Fela Kuti har jeg ikke hørt mye på må jeg si, men alikevel synes jeg det er flott å høre på når jeg ført har funnet veien dit. Denne korte plata er heller ikke noen unntak, men det slår meg også hvor lett det er å like denne musikkformen. Det er flotte rytmer, det svinger som bare det og man kan ikke bli annet en glad av musikken. Men samtidig kan det for meg iallefall være et hopp fra å like musikk til å bli begeistret. Til det blir Afrobeaten litt for overflatisk for min del. Det er mer god rytmisk musikk enn noe som blir en "sjelelig" opplevelse. Ikke det at det nødvedigvis er noe negativt med å bare ligge i overflaten noe det definitivt ikke er med Gentleman, men jeg klarer derav heller ikke å gi en 9´er som janfrt.

Jeg synes ikke vokalen er så veldig god egentlig, men det betyr på en måte ikke så mye for her er det mye innlevelse og nærvær. Det er mye lidenskap og god sans for rytmer og liv i musikken. Jeg liker godt jazzelementene på plata.

7/10

 

[Kaare G. Opsahl]

Fine anmeldelser! platen er spennende og med godt potensiale. skal høre mer

 

[BurntIsland]

@lyngen: afrobeat trenger ikke å være en sjelelig opplevelse så lenge det er en kroppslig en forøvrig; to fine anmeldelser og jeg er nok nærmest janfrt i vurdering.

 

[utgatt60135]

@lyngen: afrobeat trenger ikke å være en sjelelig opplevelse så lenge det er en kroppslig en

Nei, kroppslige opplevelser skal ikke undervurderes ... ;D

Jeg skrev anmeldelsen på "direkten", men jeg kom vel sånn nogenlunde igjennom.

 

[Townes]

Beklager at eg ikkje har fått hørt på Fela Kuti...(ennå).

Skal prøve å få høre gjennom den ila dagen og komme med noen synsinger. Prinsipielt er eg nok mer enig med janfrt enn Lyngen (en "vits" Lyngen, okei?), men nekter å tro at eg kan lire av meg en 9'er. Til det er eg alt for grinebitersk. Og sur. Og muggen. Og fed up. Og lei. Og pissed. Og irritert. Og forbannet.

Ellers er alt hunky dory

 

[OAlex]

Takk for fine anmeldelser og kommentarer. Jeg regner Gentleman for å være blandt mine ti favorittmusikkstykker. Spesielt begynnelsen, hvor saksofonen skisserer opp temaet, er helt magisk. De to andre sporene er flotte, men ikke så gigantisk som tittelsporet. Tittelsporet drar albumet opp til karakteren 9 av 10.

CD-en er å få kjøpt på Amazon som dobbelt-ep med Confusion som første spor (25 minutter lang). Dette er virkelig et anbefalt kjøp. Jeg finner forøvrig ikke den riktige versjonen av Confusion på Spotify.

 

[rolfozzy]

Fela Kuti er en bra mann.
Bra anmeldelser også. Begge to.

 

[Gjestemedlem]

Har ikke fått høre denne platen. Den finnes ikke på Wimp så da får jeg lete litt og se hva jeg finner. Fikk jo lyst til å høre den etter disse gode omtalene. Høres ut som musikk jeg kan finne på å like. En artist jeg ikke har hørt så mye av som jeg kanskje burde. Har vel bare Expensive Shit/He Miss Road liggende.

 

[Gjestemedlem]

Fikk hørt på den og dette var stor stas. Virkelig herlig musikk. Har jo stor sans for 70-tallets afrikanske vestkystmusikk man har ikke fått med meg at dette var så viktig å få med seg. Kombiner det beste av Santana og Miles Davis i en nigeriansk setting så begynner man å nærme seg. Platen jeg hører på er en utgivelse med både Gentleman og Confusion. Confusion er jammen et mesterstykke som ikke trekker ned.

Dette var hurtig avansement til eliteserien. Jeg tror jammen jeg henger meg på janfrts 9/10 på denne i alle fall som førsteinntrykk, for det er jaggu ikke mye som trekker ned her. Videre opprykk må vurderes når jeg har hørt den edel flere ganger.

 

[OAlex]

Ja, Confusion er et mesterstykke. Det er ikke feil å snakke om eliteserie her.

 

[espege]

Niks gitarerer her (som jeg hører ihvertfall).

Hører dem jeg – i begge kanaler.

mvh e

 

[mikefish]

Gluecifer - basement apes (2002)

Oslobandet Glucifer holdt det gaående en tiårsperiode mellom midten av nittitallet til 2005.De gav ut en håndfull kritikerroste plater.I min platehylle står 'tender is the savage' og 'automatic thrill',så jeg mangler altså denne aktuelle platen i samlinga.

'Basement apes' ble gitt ut i 2002 og de oppnådde en viss kommersiell suksess med dette.Medlemmene i bandet har verdens kuleste artistnavn.Biff Malibu synger,Captain Poon og Raldo Useless trakterer gitarer,mens Stu Manks og Danny Young sørger for bass og trommer.

Plata åpner med to knalltøffe rockelåter,'reversed' og 'brutus'.Heftige åpningsriff og det er til og med en liten trommesolo på førstnevnte.Deretter roes det litt ned med platas beste spor,'losing ends'.Dette er en låt som skiller seg litt ut fra resten av plata.En låt som man husker etter å ha hørt plata.Kutt 4,'easy living' var singelkuttet.Bra rockelåt dette også,men det høres litt ut som de har rappa Sex Pistols-riffet fra 'pretty vacant' her.En rolig låt,'little man' følger,slik at lytteren skal få igjen pusten.Etter dette kjører de på med hardtslående låter,men ingen av de kommer opp på nivå med åpningslåtene.

Jeg fikk aldri sett bandet live mens de herjet på,men jeg kan tenke meg at det var tenna i tapetet under konsertene deres.Dette er ypperlig musikk når man er dritings på byen.Eller på vorspiel for den saks skyld.

'Basement apes' er et strålende bra rockealbum som fortjener å bli tatt med når historien om norsk rock skal skrives.Det eneste jeg savner er litt mer variasjon på siste halvdel av plata.Karakter 7/10.

mvh. s,

 

[Townes]

.

...
Jeg fikk aldri sett bandet live mens de herjet på,men jeg kan tenke meg at det var tenna i tapetet under konsertene deres.Dette er ypperlig musikk når man er dritings på byen.Eller på vorspiel for den saks skyld.

mvh. s,

Bra mikefish!

Som et "apropos" til at du aldri fikk sett de live...Det fikk eg, én gang, i alle fall sånn nesten...Dette var i mine "ungdomsår", tipper det må ha vært rundt '99. På vorspielet klarte eg å knekke en helflaske med noe svineri som heter Southern Comfort. Eg tilbragte 95% av konserten på dassen på Hulen, og det var ikkje for å pisse, for å si det pent. Har aldri i mitt liv rørt Southern Comfort siden den gang, og kommer nok heller aldri til å gjøre det.

Men i følge kompisene mine var det en sabba konsert...

 

[Griffenfeldt]

GLUECIFER
Basement apes

Glimrende skive med Biff Malibu i front. Ble sluppet i 2003 på Sony sin norske label.
Bandet består av:
Captain poon på gitar
Stu Manx på bass
Raldu Useless på gitar
Danny Young på trommer

Dette er deres 4 hele skive og inneholder 12 spor. De 4 første er nok helt klart de beste før det glipper litt men tar seg opp igjen når skiven nærmer seg slutt.
Singelsporene Losing end og easy living er høydare, mens Reversed og Brutus er åpningslåtene som legger føringen og som er med på å dra terningen i den riktige retningen.
Jeg har desverre ikke fått med meg Gluecifer live, men det er likevel ikke et band som skle under radaren takket være Biff Malibu. Mannen var mye i media både som Biff Malibu ( med de klassiske hvite skoene ) og som Frithjof Jacobsen ansatt i Dagbladet. Jeg antar at han hentet navnet Biff Malibu fra den vovede sjangeren..

Terningkast 7/10

 

[Dazed]

Bra! Fra begge to! Fett band!

Jeg har også sett Gluecifer live et par ganger. Et mer energisk og samspilt rockeband skal du lete lenge etter! Bæltøft! Den gangen i 2000-2001 eller deromkring da 4-500 svette rockere på Studentsamfunnet (som sikkert egentlig ikke skal ha mer enn 100 mennesker eller noe sånt inne om gangen,) i Halden sto og hoppet så gulvet svaiet sikkert 10cm, ga Gluecifer meg en av de konsertopplevelsene jeg husker aller best! Steintøff, bredbent, sværkjefta rock'n'roll!

Selv liker jeg nok f.eks. Ridin' The Tiger og Tender Is The Savage bedre, men 7-8 er denne plata lett verdt, ja.

 

[Townes]

Yup!

Gode meldinger av Gluecifer skiva. Syns den er helt grei, ikkje det beste de leverte, og det beste de leverte var bra.
Det er ganske mange "lignende" rockeskiver eg syns er en god del bedre. Tipper eg hadde gitt denne en 6'er.

 

[Tremor]

Så Gluecifer to ganger, jeg også. Har ikke sett tøffere band. Èn av konsertene var under den turnèen de hadde sammen med Hellacopters, mener det var sånn at Gluecifer "varmet opp" for Hellacopters på gigene de gjorde i Sverige og vice versa i Norge. Husker jeg tenkte når Hellacopters nærmet seg slutten av settet sitt at det umulig kunne bli fetere enn det, stemningen i salen var som i en trykkoker. Så kom Gluecifer og et allerede sprengt publikum eksploderte. Utrolig følelse og kanskje den beste konserten jeg har vært på.

 

[janfrt]

Feit rock´n roll dette. Tror nok det er Live som gjelder for bandet. På plate kan dette bli litt ensformig, men som påpekt ovenfor, så er det 3 - 4 kutt som er helt strøkne. Ville gitt den en 6-er.

Når det gjelder Southern Comfort-konsumet til Townes, så var det selvfølgelig ikke alkoholen som knekte ham, men sukkeret, ikke sant?

Fine anmeldelser!