At mange nordmenn de siste åren har vendt Israel ryggen kan jo skyldes at nordmenn historisk sett alltid har tatt den svakes parti; vi liker ikke han bølla på 201 og sort belte i det meste banker opp pingla med pipestemme på 154 m etter at han først har banka opp ungene hans. Kanskje det ikke strekker seg lengre enn det, kanskje mange gir beng i politikk, historie og dette religionsgreiene og heller evner og føle med den svake kun fordi de er nettopp det. Jeg vet ikke men kanskje det er sånn...Det er ikke alltid det er så komplekst som vi ønsker å gjøre det til.
Og så har vi dem som ser en muslim med bombebelte på nært sagt alle gatehjørner og ligger søvnløse hjemme og venter på den store invasjonen fra muslimland, de har trukket Israel til sitt bryst og satser på at de ordner opp, går ikke dypere enn det, med disse er all diskusjon bortkastet. Tror faktisk ikke de er så mange jeg, de bare lager en masse støy.
Jeg tror at vi desverre har kommet dithen at 50% av nordmennene tror at de tilhører de 10% rikeste her i landet. Når (man tror) man er så rik så forsvinner solidaritetstanken. Den blir sett på som en svakhet. Siden solidaritetstanken tradisjonelt har befunnet seg på venstresiden så er alt som lukter sosialisme/kommunisme et tegn på svakhet.
Det at Gilbert har forståelse for hva som trigget 911 er ikke det samme som at han forsvarer handlingen. Litt vanskelig for enkelte å forstå den tankegangen, men de må bare prøve.
Det er nevnt her at det er muslimer innblandet i alle pågående stridigheter. Hmmm...det er jaggu innblandet mange kristne amerikanere også.
Hei.
Jeg er langt på vei enig med Ricos argumentasjon.
Everybody loves the underdog. Man holder med David mot Goliat (selv om det
kanskje ikke er så politisk korrekt lenger). Man holder med tredjedivisjonslaget fra et eller annet fotballuland når de møter et lag fra
Premier League osv. osv.
Særlig i Norge - som historisk - og den dag i dag fortsatt må betegnes som en underdog holder vi selvfølgelig med den svakeste part.
Den part vi kan identifisere oss med. Helt siden Ibsen lot Stockman si; "minoriteten har alltid retten" i "En folkefiende" har dette
nærmest blitt et mantra for nordmenn og særlig for politikere på venstresiden - noe som er litt ironisk i grunnen siden de har sittet har
sittet med majoriteten og makten i landet (mesteparten av) de siste 75 årene.
Det var svært naturlig for arbeiderbevegelsen i Norge å sympatisere med jødene i Israel både siden sosialismen og sionismen på 40-,
50- og 60-tallet hadde mye til felles og fordi Israel var en minoritet omgitt av mange ganger deres antall med sinte arabere som ønsket
livet av dem. Dette endte som alle vet at Norge bidro med tungtvann til Israels atomvåpenprogram, noe man i Arbeiderpartikretser
kanskje ikke er like stolte av i dag.
Men etterhvert som Israel kjempet seg ut av sin rolle som "underdog" ved å slå tilbake angrep, etter angrep fra palestinerne og den
arbiske verden var ikke lenger landet ynklig nok for sosialistenes sympati. Man fant noe langt mer ynkelig gruppe i palestinerne så
sympartien ble flyttet. At Israel fortsatt er i en kamp på liv og død med hele den arabiske verden hoppet men glatt over. Og at man i
siste instans ved å støtte palestinerne også støttet terrorister spilte ingen rolle for det er jo så fryktelig fryktelig synd på dem...
Ibsen (Stockman) tok feil. Minoriteten har ikke alltid rett, de er bare minoriteten. Hverken mer eller mindre.
Palestinerne har muligens delvis retten på sin side, men det øyeblikk de valgte terrorisme som sin kampmåte mistet de all min sympati
og burde samtidig miste alle tenkende menneskers sympati. Dessverre er det ikke sånn. Man argumenterer med at dette er den eneste
måten palestinerne kan kjempe på, men dette stemmer da virkelig ikke. Det finnes palestinere som kjemper for sine landsmenns
rettigheter i Knesset (den av Gazasympatisørenes glemte del av den palistinske folket som valgte å bli i Israel der de tilsammen utgjør
20 % av befolkningen). Man har Fatah på vestbredden som har lagt sin terroristvirksomhet bak seg, som har anerkjent Israels rett til å
eksistere og gjør sitt beste for å forbedre situasjonen for sitt folk. Disse får desverre ikke den oppmerksomheten de fortjener da mediene
kun har fokus på der det er action; Gaza, hvor terrororganisasjonen Hamas råder. Blod og gørr selger, mens demokrati er kjedelig...
For å trekke nok en paralell til Norge under krigen, var det ingen i motstandsbevegelsen son noensinne foreslo at man skulle angripe
de tyske soldatenes kvinner og barn. Man syntes til og med at den kommunistiske delen av bevegelsen gikk litt langt ved å lividere
norske nazikollaboratører. Dette er så langt fra Hamas metoder som man kan komme, og det er i hvert fall jeg stolt av.
Jeg kan heller ikke la være å kommentere Pink Panters sympatinlegg til Rico.
Er dette ment som en spøk eller?
Se min utheving i innlegget.
Jeg er i tvil om jeg skal ta dette alvorlig når vi har en debatant som sier at det er en direkte sammenheng mellom folks politiske ståsted
og deres evne til å føle sympati (les empati). At det er venstresiden i norsk politikk som har enerett på denslags følelser! Særlig!
La meg minne deg om at Venstre går inn for en langt mer liberal innvandringspolitikk enn Arbeiderpartiet.
La meg minne deg om at KRF går inn for (og har fått innført) langt større beløp i bistand (U-hjelp) enn Arbeiderpartiet noensinne har
foreslått. Den eneste måten du kan få hold for din påstand er om du mener at Arbeiderpartiet
ikke er en del av venstresiden,
noe som selvfølgelig er mulig. Men da bør du kanskje bytte navn til Red Panter, Scarlet Panter eller noe slikt...
Du mer enn antyder også at det er en direkte sammenheng mellom folks inntekt og deres partitilhørighet. Snodig da at Arbeiderpartiet
fortsatt er det partiet med flest milliardærer. At FRP sannsynligvis samler de med lavest inntekt. Det er helt tydlig at inntekt ikke har noe
med partitilhørighet lenger. Jeg personlig støtter Høyre, til tross for at jeg er fattig som en kirkerotte. Jeg velger dette partiet fordi det
er det partiet jeg har flest punkter jeg er enig i. Jeg mener at jeg er bedre egnet til å forvalte mine penger enn staten. Jeg mener at
private aktører er i stand til å drifte det aller meste, både billigere og mer effektivt enn en syklig overadministrert offentlig sektor. Derfor.
Hva er din unnskyldning?
mvh
Gunnar Brekke