La meg begynne denne anmeldelsen med en fiktiv illustrasjon av hvordan jeg opplevde å høre denne plata første gang! Se for deg at Townes og Dazed feirer jul. (Riktignok en måned for tidlig, men et minstemål av kunstnerisk frihet må jeg kunne tillate meg.) Åpningen av julegaver er i gang, og stemningen er god:
Townes: "På denne pakka står det "Til Dazed fra Townes". Værsågod!"
Dazed: "Neimen, Townes! Du behøvde ikke å kjøpe noe til meg. Så spennende! Lurer på hva det er.
Townes: "Det er noe du ikke visste du ønsket deg. Åpne den, nå!"
Dazed (river av papiret)
: "Witchcraft? De kjenner jeg ikke. Legend? Helt ny skive? Kult! Jeg tror jeg setter den på med det samme.
Townes: "For all del. Kjør på! Det haster ikke med presangen min."
Dazed (ved platespilleren etter et par sanger, med seriøs hakeslepp)
: "ÅÅÅ, FANDEN RØSKE, SÅ FETT! Årets BESTE plate! Tuuuuusen takk, Townes!"
Nå var det jo ikke
helt slik det foregikk, men "tusen takk" er oppriktig ment, for å ha satt meg på sporet av dette bandet. Jeg har jo registrert at de eksisterer, og visste at de skulle være et "bra doom metal-band fra Sverige", men har aldri kommet så langt som til å gi det noen oppmerksomhet. Dæven, så dum jeg har vært!
Jeg har forresten ikke brukt Spotify noe særlig når jeg har lyttet til denne. Jeg har lyttet til "Limited 2LP purple vinyl handnumbered edition" nr. 48/250, som jeg straks kjøpte (sealed) fra en Discogs-selger etter å ha hørt de første sporene på Spotify én gang.
Da har vel de fleste forstått at jeg liker albumet, så det er vel på tide å faktisk si noe om det:
Witchcraft ble startet i 2000 av Magnus Pelander. Egentlig for å spille inn en tribute-single til bandet Pentagram. (Men det stoppet heldigvis ikke der.) Bandet har byttet ut tre av sine fire andre medlemmer litt frem og tilbake gjennom de første ti-tolv årene, etter hvert som de laget de første tre platene sine. Kun Pelander og Henriksson har vært med hele veien. Den forrige plata, The Alchemist, kom i 2007, og etter den ble bandet mer eller mindre oppløst. Magnus Pelander fikk i gang bandet igjen for et comeback med "Legend" i 2012, og har denne gangen med seg Simon Solomon og Tom Jondelius på gitar, Oscar Johansson på trommer og Ola Henriksson på bass. Pelander selv har lagt bort gitaren på denne plata, og konsentrerer seg om å synge.
Witchcraft blir ofte omtalt som "retro-tungrock", og det er vel forståelig. De har en kul 70-talls lyd, og har visst i hvert fall tideligere spilt inn musikken sin på "vintage" studioutstyr. Jeg synes likevel at dette låter nytt og friskt, og absolutt ikke som gjenbruk av gamle ting vi har hørt før. Hvem kan vel si i 2012 at musikken de spiller ikke er inspirert av andre som har spilt beslektede ting før?
Jeg har også lest at noen synes "Legend" ikke er "doom" nok, at de "kjører safe" og er "Witchcraft for nybegynnere". Vel, sånne misforståtte sjangersnobber kan ta meningene sine og stappe dem opp i... Eh... De kan bare mene hva de vil.
På "Legend" spiller Witchcraft en "flytende", suggererende og drivende variant av doom metal og psykedelisk rock med en moderne variant av et lydbilde som sjelden har blitt hørt på denne siden av 70-tallet.
Det er hardt og tøft, men uten å ty til overdreven forvrengning, growling eller rasende tempo. Bare akkurat passe krønsj der det behøves. Dette er bare BRA hardrock. Godt spilt, og fantastisk sunget! Jeg er en pushover for "hard" musikk med "myk" vokal. ...Men selvsagt ikke
bare eller
veldig myk. Pelander har en syk stemmekontroll og imponerende rekkevidde. ...Og bandet KAN trøkke til når de vil også. ...Sa jeg at det er bra, forresten?
Blås i sjangerbåsene! Dette er FET tungrock! Tekster, melodier, instrumenter og arrangementer er såpass godt gjennomført at jeg vil kalle det "intelligent" tungrock. Jeg
elsker denne plata! (Selv om støygulvet i den lilla vinylen min er litt i overkant.)
Fra å være en plate jeg aldri hadde hørt, har den nå rykket rett inn på "øde øy"-lista!
Jeg hører "inspirasjon" fra Danzig, Black Sabbath, Tool, Lizzy, Dio, Pentagram (selvsagt), Camel, Iron Butterfly, rockere som AC/DC og masse annet, men dette er likevel et ganske eget uttrykk Witchcraft har utviklet. (OK, da: Mye likner en del på Pentagram og St. Vitus, men denne nye varianten av formelen er mye mer fengende, og de platene/innspillingene jeg har hørt av gamlekara, har ganske dårlig lyd. Flatt og grått. Denne mottas med takk som en erstatning for alle disse.)
Selvsagt har plata svakheter. Den følger et ganske oppgått spor med ordinære låtstrukturer, og den "utfordrer" ikke akkurat lytteren, for de som liker sånt. Jada, det
er mye her som likner på ting mange kanskje har hørt før. Likevel bare funker dette ekstremt bra for meg! Platas svakheter er på en måte også dens styrke. Jeg burde nok, hvis jeg skulle strebe etter å være mest mulig objektiv, trekke fra et par poeng. Likevel velger jeg å sette karakteren kun i forhold til
min egen smak,
mitt inntrykk og hvordan den funker for
meg. Akkurat NÅ.
Derfor får den en svær, fet:
10/10
