Da stereo ble introdusert kom det store protester fra mono-entusiaster, som mente at det nye formatet var kunstig og tilgjort, i forhold til det å være en publikummer på en live-konsert. Stereo "solgte" idealsetet i fremføringshallen/-stedet, men denne stolen er det få som noensinne får sitte i. De fleste som har vært på live-konserter på f.eks. Rockefeller har ikke opplevd stort av hifi-stereolydbilde, men de har hatt flotte musikkopplevelser.
En live-konsert gir sjelden et godt stereolydbilde, medmindre man er så heldig å befinne seg i nevnte stol. Musikkopplevelsen som sådan er heldigvis ikke betinget av dette, og kan vel sjelden eller aldri erstattes via et par høyttalere uansett sweetspot eller ei.
Men det er likefullt en god opplevelse å fornemme musikerne og deres plassering i lydbildet fra godstolen hjemme! I et godt avstemt rom med "greit" utstyr, synes i alle fall jeg at det på sin måte er underholdende, og engasjerende.
Så det gjelder å vite hva man mener med "gå på live fremføringer."
Musikkopplevelse, tilstedeværelse, og atmosfære. Og ikke minst - opplevelsen av hvordan solister og instrumenter
egentlig kan / skal låte, gitt at den som har ansvare for lyden, også kan "ratte" den.....
Ken Shindo insisterer på at det ideelle lyttestedet er langt tilbake fra høyttalerne, for at man skal få en tilnærmet korrekt live-sound, uten den kunstige pin-pointingen til Stereo-Fi. Hva syns panelet om det? Stereo-entusiaster vil gjerne ha likesidet trekant, det får man ikke med Shindo.
Dette handler vel litt om egne preferanser. For egen del, tror jeg aldri at jeg hadde klart å finne meg tilrette i det rommet, men som samtidig ganske sikkert gir en korrekt live-sound. Det eneste som da mangler, er "faktisk tilstedeværelse og atmosfære". Det er momenter som man alltid vil savne, i forhold til en live-fremførelse. Uansett anlegg og rom!
Hva er egentlig galt med "den kunstige pin-pointingen"? Man kan sikkert ha mange meninger om temaet. For egen del vil jeg tro at en dyktig lydtekniker's hensikt hva sitt produkt angår, er nettopp å plassere instrumenter / vokalist(er) i en ballansert fremføring, ikke bare tonalt, men også for på samme måte å gi utøverne mer "kropp og sjel" i lydbildet.
En god innspilling har gjerne et godt perspektiv også i dybden, selv om også dette er en "kunstig" frembragt effekt.
Ratter man iherdig nok, så formår man også (på kunstig vis), å plassere noe av musikken / lyden i et lydbilde som strekker seg godt /bredt utover høyttalerne.
Jeg har vondt for å tro at man i et Shindo-oppsett, klarer å formidle dette?