Vi leser i dagens Aftenposten at faren i to rettsinstanser ble dømt til lange fengselsstraffer og høyt oppreisningsbeløp for voldtekt av sin egen mindreårige datter. Når saken ble anket til lagmannsretten frikjente juryen mannen på grunnlag av tvil i saken, men fagdommerne satte frifinnelsen til side fordi de mente at det var overveiende sannsynlig at faren hadde begått ugjerningene.
Men nå viser det seg at jenta har løyet. Dette barnet har lurt fagekspertisen på området, trill rundt. Og denne saken er ikke et engangstilfelle.
- Det er en forferdelig følelse ikke å bli trodd - Aftenposten
Det som denne saken har til felles med Øygard-saken er at det ikke finnes tekniske bevis, det er kun påstand mot påstand.
Det blåser en moralistisk vind over landet for tiden. Tenker blant annet på Ingebrigtsen-saken. Har du en gang blitt tatt for å runke på offentlig sted, ja da har du sannsynligvis spolert dine sjanser for et politisk toppverv i Norge.
Det virker som om at det i utuktssaker er lett å bli emosjonelt beveget og føle sterk sympati med offeret i straffesaken. Kan dette påvirke dømmekraften til jury og dommere?
Kort og godt: bør Øygard kanskje frifinnes så lenge det kun er påstand mot påstand og ingen tekniske bevis finnes? Kan vi leve med at Øygard ved domfellelse muligens blir utsatt for et justismord?
Vi skal huske på at Øygard ikke har gjort noe ulovlig ved å sexchatte med jenta, det er seksuelle handlinger han er tiltalt for.
Men nå viser det seg at jenta har løyet. Dette barnet har lurt fagekspertisen på området, trill rundt. Og denne saken er ikke et engangstilfelle.
- Det er en forferdelig følelse ikke å bli trodd - Aftenposten
Det som denne saken har til felles med Øygard-saken er at det ikke finnes tekniske bevis, det er kun påstand mot påstand.
Det blåser en moralistisk vind over landet for tiden. Tenker blant annet på Ingebrigtsen-saken. Har du en gang blitt tatt for å runke på offentlig sted, ja da har du sannsynligvis spolert dine sjanser for et politisk toppverv i Norge.
Det virker som om at det i utuktssaker er lett å bli emosjonelt beveget og føle sterk sympati med offeret i straffesaken. Kan dette påvirke dømmekraften til jury og dommere?
Kort og godt: bør Øygard kanskje frifinnes så lenge det kun er påstand mot påstand og ingen tekniske bevis finnes? Kan vi leve med at Øygard ved domfellelse muligens blir utsatt for et justismord?
Vi skal huske på at Øygard ikke har gjort noe ulovlig ved å sexchatte med jenta, det er seksuelle handlinger han er tiltalt for.