Jeg liker innlegget.Fikk lyst å høre en sikker vinner; på denne tida var igrunn Steve Earle ganske så rå og uhøvla.
Steve Earle And The Dukes - Shut Up And Die Like An Aviator
Vis vedlegget 175025
mvh
Jeg liker innlegget.Fikk lyst å høre en sikker vinner; på denne tida var igrunn Steve Earle ganske så rå og uhøvla.
Steve Earle And The Dukes - Shut Up And Die Like An Aviator
Vis vedlegget 175025
Er heller ikke noe stor fan av denne,heller mer mot det eldre.Tom Waits - Swordfishtrombones (1983)
Har noen gullkorn, men ikke noen stor favoritt her i gården. Det var vel her han begynte å skli ut i teaterstilen?
Den første han produserte sjøl, det kan man vel nesten høre...
Tja, det er vel øret som hører det. Jeg syns nærmest at det teatralske er synonymt med Tom; på en måte at det var nettopp på denne plata han begynte å finne seg selv. Han gikk jo svanger med større musikalske bravader enn som en rautende bar-hund.Tom Waits - Swordfishtrombones (1983)
Har noen gullkorn, men ikke noen stor favoritt her i gården. Det var vel her han begynte å skli ut i teaterstilen?
Den første han produserte sjøl, det kan man vel nesten høre...
Jo'a, skjønner den.Tja, det er vel øret som hører det. Jeg syns nærmest at det teatralske er synonymt med Tom; på en måte at det var nettopp på denne plata han begynte å finne seg selv. Han gikk jo svanger med større musikalske bravader enn som en rautende bar-hund.Tom Waits - Swordfishtrombones (1983)
Har noen gullkorn, men ikke noen stor favoritt her i gården. Det var vel her han begynte å skli ut i teaterstilen?
Den første han produserte sjøl, det kan man vel nesten høre...
Hehe, ja muligens har han gått seg vill men veien blir jo som kjent til mens man går. Ihvertfall når man er spydspiss og trår opp nye stier i uutforsket terreng. Jeg var nok 16-17 før jeg hørte Tom første gang (og legg på et år før jeg forsto at det var bra) på begynnelsen av -90 så jeg har nok fått det inn motsatt vei; det teatralske først før jeg utforsket bakover. Men det svinger endel for meg, jeg kan ikke med handa på hjertet si at jeg foretrekker den ene periooden før den andre. Det er veldig svære greier alt sammen.Jo'a, skjønner den.Tja, det er vel øret som hører det. Jeg syns nærmest at det teatralske er synonymt med Tom; på en måte at det var nettopp på denne plata han begynte å finne seg selv. Han gikk jo svanger med større musikalske bravader enn som en rautende bar-hund.Tom Waits - Swordfishtrombones (1983)
Har noen gullkorn, men ikke noen stor favoritt her i gården. Det var vel her han begynte å skli ut i teaterstilen?
Den første han produserte sjøl, det kan man vel nesten høre...
Men for oss gamlinger som var fan av ham allerede før megafonen tok ham, ble det fra denne tida og utover litt frustrerende å høre på platene. Vi kjøpte dem, men jeg har alltid tenkt at han begynte å gå seg vil. Og det er jo hans privilegium.
Ofte tenkte jeg at det hadde vært enklere (for meg) hvis han sklei heelt ut. Men det gjorde han aldri, luringen.
EDIT: og så mye knitter som det var på denne, må den jo ha blitt spilt uhorvelig mye.
Ikke bli så lenge borte da, Eros.
X-Ray Spex - Germ Free Adolescents (197
BritPunk som blei spilt veldig mye på 80-tallet.
Står seg helt utmerket.
Artig å høre din "innfallsvinkel" til mannen og hans musikk. Slik er fascinerende lesning, syns jeg. Noe har vi alltids til felles, men alle våre historier/tilnærminger til musikk er jo unike.Hehe, ja muligens har han gått seg vill men veien blir jo som kjent til mens man går. Ihvertfall når man er spydspiss og trår opp nye stier i uutforsket terreng. Jeg var nok 16-17 før jeg hørte Tom første gang (og legg på et år før jeg forsto at det var bra) på begynnelsen av -90 så jeg har nok fått det inn motsatt vei; det teatralske først før jeg utforsket bakover. Men det svinger endel for meg, jeg kan ikke med handa på hjertet si at jeg foretrekker den ene periooden før den andre. Det er veldig svære greier alt sammen.Jo'a, skjønner den.Tja, det er vel øret som hører det. Jeg syns nærmest at det teatralske er synonymt med Tom; på en måte at det var nettopp på denne plata han begynte å finne seg selv. Han gikk jo svanger med større musikalske bravader enn som en rautende bar-hund.Tom Waits - Swordfishtrombones (1983)
Har noen gullkorn, men ikke noen stor favoritt her i gården. Det var vel her han begynte å skli ut i teaterstilen?
Den første han produserte sjøl, det kan man vel nesten høre...
Men for oss gamlinger som var fan av ham allerede før megafonen tok ham, ble det fra denne tida og utover litt frustrerende å høre på platene. Vi kjøpte dem, men jeg har alltid tenkt at han begynte å gå seg vil. Og det er jo hans privilegium.
Ofte tenkte jeg at det hadde vært enklere (for meg) hvis han sklei heelt ut. Men det gjorde han aldri, luringen.
EDIT: og så mye knitter som det var på denne, må den jo ha blitt spilt uhorvelig mye.
Har ikke spilt plata på over 20 år, koser meg fælt med gjenhøret og drivet, stemmen og de morsomme tekstene.tja, si det, feis igjennom et par sjutommere med frk. Poly forrige helg, inkl "Bondage". Ble fortalt før jul at musikk igjen var i fokus.Ikke bli så lenge borte da, Eros.
X-Ray Spex - Germ Free Adolescents (197
BritPunk som blei spilt veldig mye på 80-tallet.
Står seg helt utmerket.
Who cares, tar heller gjerne et par pils i levende live i brånær fremtid.
Small faces på NRK1.
/jan
Jag gillar innleggetnoen uker siden på sentralen. Bl.a platemesse i Londres under vesten, husker knapt hva jeg kjøpte der, endel bra var det ihvertfall, noen killer singler og obligatoriske LPs, selv om 2011 ditto todagersmesse var et par ti hakk bedre. Mulig totalhavari av vaskemaskin 5 dager før avreise slo inn som minusfaktor i pundlommeboka. Vinylfulltrillebag ble det okke som.
På tide å få denne i hus på propert format og riktig cover. *blush* er vel på sitt rette nå. Beklager dypt og inderlig for de som er holdt for narr, fortsatt ikke min favoritt, men et par styggbra øyeblikk er det jo..... Steve Marriot tørker gulvet med de fleste som prøver å pipe spurven.
Small Faces - "Ogdens´Nut Gone Flake"
Vis vedlegget 175031
fordi jeg har lyst, fordi jeg kan slenge denne på tallerkenen. Mest fordi det er så jævli bra, så får alle de som er så musikpolitisk rawk-korrekte uten å ha hørt skiten, holde kjeft. Paul Simon på sitt beste er god skit.
Paul Simon - "Paul Simon"
Vis vedlegget 175045