Den "hurtigheten" har ikke noe med avstand til kilden å gjøre, og jeg mistenker at det ikke har så mye med stigetid og frekvensgang å gjøre heller. Jeg undrer på om det har noe med "envelope" eller omrisset av et signal som består av mange enkeltsvingninger. Vi tenker oss en toneburst som denne:
Kanskje en høyttaler som bruker litt tid på å komme opp i turtall gjengir den toneburst'en slik?
Kanskje en annen høyttaler gjengir samme toneburst som dette?
Kan det tenkes at den andre oppleves som "raskere" enn den første, selv om de vitterlig er i stand til å gjengi de samme frekvensene med samme amplitude, ihvertfall når de får tenkt seg litt om?
Siden dette handler om mekanisk og elektrisk treghet vil sånne egenskaper som akselerasjonsfaktoren, dvs motorstyrke (BxL) delt på bevegelig masse (Mms), kunne ha en betydning. Det forholdstallet er også kjernen i formelen for effektiviteten av et høyttalerelement, sånn at dette kanskje også forklarer den opplevde sammenhengen mellom høy effektivitet (eller følsomhet) og "hurtighet" eller "dynamikk".
Jeg vet jo ikke om det
er sånn, men det er en spekulasjon fra min side.
Den største svakheten med høyeffektive elementer er gjerne en mer rufsete frekvensgang. Det kan man jo fikse med digital korreksjon. Dessuten kan lette membraner være løse i fisken og gi oppbrytningsforvrengning ganske tidlig, men det må man i så fall ta hensyn til i delefilter og systemdesign forøvrig, sånn at de elementene bare får lov til å jobbe i frekvensbånd de trives med.