Brainbombs - Urge to kill
Brainbombs
Urge to kill (Load records, 2009)
“We are what we pretend to be, so we must be careful about what we pretend to be” (Fra Mother Night av Kurt Vonnegut).
Dette er hvor jeg må melde pass. Håndkledet kastes inn, og jeg stirrer bedrøvet, betuttet og nedstemt ned i gulvet. Så trist blir jeg på Brainbomb’s vegne.
Hvordan skal dette forstås? Er svenske Brainbombs et “kunst-prosjekt” hvis hensikt er å sjokkere, provosere og skape avsky - er den totale konfrontasjonen “esset i ermet”, eller er det bare enda et rock&roll band, men med tekster som beveger seg “litt“ i ytkanten av hva som faller inn under det de fleste av oss anser som normalen, og det akseptable?
Musikalsk funker dette for så vidt bra, det er tunge, tøffe vegger av gitarlyd, det er aggresivt og sint, og kan fungere som en utagering og kanalisering av så mangt for enkelte. Probelemet oppstår først når vokalisten åpner kjeften og lirer av seg det ene stupide og motbydelige etter det andre. Og dessverre er det ikke mulig å skille disse elementene ad. Det hjelper fint lite med tøft sound når man framstår the missing link så snart man begynner å "synge".
Brainbombs blir rett og slett for dumt. Det blir så over the top drøyt at eg ikkje klarer å forholde meg saklig til dette. I alle fall med så lite kjennskap til den
egentlige agendaen til Brainbombs (hvis den finnes da). Kanskje ligger skiva for høyt for meg? Kanskje det egentlig er skarp samfunnskritikk de serverer, men igjen - det blir så analt, så primitivt og så motbydelig at eg bare gir det opp - for meg blir dette feil virkemiddel dersom det er samfunnsrefs de prøver seg på. Eg lar meg egentlig verken provosere eller sjokkere - til det har eg nok sett og hørt, om ikke for mye, så i alle fall tilstrekkelig av ymse ting de siste 20 år. Men eg lar meg riste indignert og oppgitt på hodet, og eg lar meg undre over hva som foregår i hodet på tekstforfattteren.
Hva handler disse ekstene om, som jo stjeler alt fokus? Jo, stort sett drap, vold, mishandling, horer, voldtekter (både av barn og menn), bæsj og blod på penis, og generelt andre ting som får Bjørn Hellfuck til å fremstå som en gudegave til poesien. Og eg evner (dessverre) ikkje se noe som helst annet i tekstene. Eg
tror rett og slett det er så fordervet og forkvaklet som det er - verken mer eller mindre. Det finnes nok av tullinger som har gitt ut plate, og Brainbombs er omtrent i samme liga som Shining (Halmstad) på tulling-faktoren.
En annen tanke som streifet meg en liten stund, var nettopp om dette skal være en slags form for “humor”, ref nevnte Bjørn Hellfuck. Det kan jo være, men det er i så fall ganske langt unna det eg normalt ler av (Black adder, the office, black books, fawlty towers etc), som det overhodet er mulig å komme. Her et utdrag fra “Maybe”:
I saw a woman
Coming down the street
With her child
And I was thinking
Maybe
Maybe I should fuck you
And your baby
Som far til en 7 årig jente, så gjør dette meg bare trist - ingenting annet. Kanskje det
skal være morsomt, ka vet eg? Kanskje Brainbombs vil ha oss til å tenke, og at de egentlig tar avstand fra det de synger om, men eg er faèn ikkje sikker. Det finnes nok av skrullinger der ute, som lett kan relatere seg til dette - og se det rasjonelle og fornuftige i dette. Dessverre. Kunne gjengitt utallige tekstutdrag, men det blir for tappende i lengden.
Det kan tenkes at en annen stemning på vokalen, og en helt annen tekst ville gjort at totalinntrykket svært annerledes, men selv om det tidvis er ganske tøft musikalsk (kan ha sansen for det repeterende, massive gitarsoundet), så ødelegger tekstene så voldsomt for undertegnede at det vil være totalt uaktuelt å bli konfrontert med Brainbombs igjen, da det gir meg så utrolig lite å høre om anal-.vodtekter med blod og bæsj på penis. Til det er et er alt for mye bra musikk der ute å låne ørene til.
Tekster: -17/10
Musikk: 6/10
Totalt:
-1,1/10
CEVBOF: 1/9
