Nick Waterhouse -Time's All Gone
Garasje R&B for det 21. århundre!
Det var umulig å overse introteksten på spoten hvor mannen beskrives som ''the young man who makes old R&B'', dermed dro jeg litt oppgitt på smilebåndet og alle fordommer ble satt i 'active' modus.
Jaja, er man medpå leken osv.....det var bare å starte opp elendigheten, kanskjedet kunne bli en underholdende slakt av dette?
En drøy halvtimesenere satt jeg med et stort glis rundt munnen og det enestefornuftige jeg kunne finne på var å spille albumet en gang til. Og enda en gang. En drøy uke er gått siden introduksjonen og albumet er antageligvisspillt 20-25 ganger, så - nei - det ligger nok ikke an til noen slakt!
Spørsmålet er om jeg finner noe fornuftig å si?
Musikalsk er dette nesten klassisk R&B. Nesten, fordi den har en helt uovertruffen råskap over seg som jeg elsker. Produksjonen er et kapittel for seg; det høres ut som om Waterhouse har stillt inn miksen mens bandet dro til for fullt, så har han stillt seg i gangen (eller noe slikt) med sin mikrofon og de har dratt igjennom hele albumet i ett. Jeg synsdet er herlig når det svinger som best og man sitter der med en følelse av at nå, nå ramler en av gutta av lasset og produsenten bryter inn med ''ok boys, next take please...'' (eller noe sånt). Tenk på den (nesten) vindskeive samspillet til Crazy Horse på sitt aller beste. Produksjonen er også ankepunktet med albumet; den høres autentisk 50-tall ut, noe som selvsagt er kitch, men for meg er det mere Nerdrum enn 'Elg i Solnedgang'. Sært er det uansett og om man syns at det er tullete og maniert så vil det nok ødelegge opplevelsen av dette albumet.
Nesten klassisk R&B; det svinger så det griner etter; det er svett og røykfyllt, romantisk og småfull, slentrende henslengt mot bardisken. Du kjenner rytmen i ryggraden, i hjertet, i beina og etterhvert i hele kroppen -man gir seg ende over og rives med av rytmene og det fantastiske schwungen i beaten. Mens vokalisten sitter på en barkrakk på scenen og knipser takten og leverer vokalen. Men igjen; nesten klassisk. Instrumenteringen er trommer, gitar, bass, orgel og blåsere, men lydbildet domineres av trommer og barytonsax* (tenk Morphine) med hvasse gitarriff og lavmælt orgel. Med en skranglete garasjelyd. Herlig! Flott koring er det også.
At lydbildet og produksjonen ikke blir enerverende skyldes rett og slett et utmerket og variert låtmateriele.
Det er bare å gratulere Waterhouse med en innertier i forhold til målet!
Sett i et mere nøkternt perspektiv (sic): Lydbildet, låtmaterialet, underholdningsfaktoren og garasjeproduksjonen trekker opp. Det eneste som trekker ned her er den påtatte tidstypiske produksjonen.
(Jeg klarer mao ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om produksjonen.)
Men jeg kan godt tenke meg at dette er en elsk/hat plate.
Tips til slutt: Hør ''(If) You Want Trouble''.
Karakteren herfra blir nok god 9'er.
Garasje R&B for det 21. århundre!
Det var umulig å overse introteksten på spoten hvor mannen beskrives som ''the young man who makes old R&B'', dermed dro jeg litt oppgitt på smilebåndet og alle fordommer ble satt i 'active' modus.
Jaja, er man medpå leken osv.....det var bare å starte opp elendigheten, kanskjedet kunne bli en underholdende slakt av dette?
En drøy halvtimesenere satt jeg med et stort glis rundt munnen og det enestefornuftige jeg kunne finne på var å spille albumet en gang til. Og enda en gang. En drøy uke er gått siden introduksjonen og albumet er antageligvisspillt 20-25 ganger, så - nei - det ligger nok ikke an til noen slakt!
Spørsmålet er om jeg finner noe fornuftig å si?
Musikalsk er dette nesten klassisk R&B. Nesten, fordi den har en helt uovertruffen råskap over seg som jeg elsker. Produksjonen er et kapittel for seg; det høres ut som om Waterhouse har stillt inn miksen mens bandet dro til for fullt, så har han stillt seg i gangen (eller noe slikt) med sin mikrofon og de har dratt igjennom hele albumet i ett. Jeg synsdet er herlig når det svinger som best og man sitter der med en følelse av at nå, nå ramler en av gutta av lasset og produsenten bryter inn med ''ok boys, next take please...'' (eller noe sånt). Tenk på den (nesten) vindskeive samspillet til Crazy Horse på sitt aller beste. Produksjonen er også ankepunktet med albumet; den høres autentisk 50-tall ut, noe som selvsagt er kitch, men for meg er det mere Nerdrum enn 'Elg i Solnedgang'. Sært er det uansett og om man syns at det er tullete og maniert så vil det nok ødelegge opplevelsen av dette albumet.
Nesten klassisk R&B; det svinger så det griner etter; det er svett og røykfyllt, romantisk og småfull, slentrende henslengt mot bardisken. Du kjenner rytmen i ryggraden, i hjertet, i beina og etterhvert i hele kroppen -man gir seg ende over og rives med av rytmene og det fantastiske schwungen i beaten. Mens vokalisten sitter på en barkrakk på scenen og knipser takten og leverer vokalen. Men igjen; nesten klassisk. Instrumenteringen er trommer, gitar, bass, orgel og blåsere, men lydbildet domineres av trommer og barytonsax* (tenk Morphine) med hvasse gitarriff og lavmælt orgel. Med en skranglete garasjelyd. Herlig! Flott koring er det også.
At lydbildet og produksjonen ikke blir enerverende skyldes rett og slett et utmerket og variert låtmateriele.
Det er bare å gratulere Waterhouse med en innertier i forhold til målet!
Sett i et mere nøkternt perspektiv (sic): Lydbildet, låtmaterialet, underholdningsfaktoren og garasjeproduksjonen trekker opp. Det eneste som trekker ned her er den påtatte tidstypiske produksjonen.
(Jeg klarer mao ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om produksjonen.)
Men jeg kan godt tenke meg at dette er en elsk/hat plate.
Tips til slutt: Hør ''(If) You Want Trouble''.
Karakteren herfra blir nok god 9'er.
Sist redigert:
