Bob Dylan
Highway 61 revisited (Columbia, 1965)
Sola er en kylling...
Spørsmålet er ikke om Dylans sjette sudioalbum Highway 61 revisited er
bra. Spørsmålet er
hvor bra det er.
På 50 tallet, i Dylans ungdomsår, strakk Highway 61 seg fra Dylans fødested Duluth, Minnesota helt ned til Mississippi deltaet, det kanskje viktigste geografiske området for (amerikansk) blues. Det var ved et veikryss langs Highway 61 Robert Johnson angivelig hadde et møte med den behornede i underetasjen og solgte sjela si i bytte mot musikalske gaver, og det er fristende å tro at flere har hatt tilsvarende stevnemøter her. For la oss kalle en spade en spade; Highway 61 revisited er farlig nært et mesterverk, og albumtittel er trolig en erkjennelse/ anerkjennelse av hvor hans egen musikk, især nettopp her, har sitt opphav fra, og de religiøse konnotasjonene ved Highway 61 fortsterkes ytteligere i titelkuttet hvor Faderen selv rekvirerer et barnedrap netttopp langs denne traséen.
Highway 61 Revisited er også et veiskille i Dylans omfattende diskografi. Her er det for alvor et farvel til den akustiske folk/vise tradisjonen som hadde dominert de foregående fem skivene, tross Bringing it all back home vel bar bud om at noe var i gjære. På Highway 61 blander Dylan blues, folk og rock&roll på mesterlig vis - og en stor del av æren skal tillegges hans medmusikanter i studioet, sommeren 1965. Først og fremst gitarist Michael Bloomfield og multiinstrumentalist Al Kooper - deres bidrag kan vanskelig overvurderes. Orgelspillet til Kooper er et kapittel for seg selv- og aller best er det på
Ballad of a thin man.
Singelen, og den udsikutable klassikeren,
Like a rolling stone åpner ballet. Fortsatt en av Dylan’s mest kjente komposisjoner redefinerte den med sine over 6 minutter ene og alene premissene for hvor lenge en singel kunne vare, og allikevel få hyppig spilletid på radio. En makeløs låt i all sin enkelhet - for melodisk er det egentlig simple as hell
Tombstone blues overtar stafettpinnen og skrur tempo og intensitet opp en god del hakk, med en gnistrende Bloomfield som kapellmester for anledningen, i noe som er en personlig favoritt.
It takes a lot to laugh, it takes a train to cry roer det hele noe igjen, og fungerer som et ørlite hvileskjær før den drivende blueslåta
From a Buick 6 får sving på sakene igjen. Bob blåser i harpa som han mener det, men han har kanskje noe å hente på det reint tekniske her.
Rollen til Al Kooper har blitt nevnt, og ingen steder på Highway 61 revisited er han mer strålende enn på mollstemte
Ballad of a thin man - kanskje platas høydepunkt. De spøkelsesaktige mollakordene setter en stemning på låta man ikkje lærer første timen på orgelundervisningen i Kulturskulen, for å si det pent. Det er noe med timingen her, så mye feel, og det kjennes bare instinktivt “riktig”. Det kryper under inn under huden, setter seg i marg og bein - og blir der. Kryptisk tekst også. Hvem
er denne Mr. Jones? De lærde strides den dag i dag. Enkelte har foreslått at det er Bob sjøl.
Apropos Kooper og
timing, dette er også et av Dylans egne sterkeste kort - hans måte å formidle tekstene sine på er helt unikt.
Alltid et ørlite mikrosekund tidligere eller seinere enn forventet, og den helt spesielle evnen til å draaaaa ut/ vektlegge de “riktige” ordene - dette er det som gjør ham til en vokalist i verdensklasse. De som mener Dylan ikke kan synge (og de er en del), kan ta seg en bolle og gå hem. Highway 61 Revisited, spekket med drivende suggererende blues, gir ham flust av boltreplass til nettopp å demonstrere kvaliteten i stemmene. Dylan danser i ringer rundt 99% av andre vokalister.
Når det gjelder Dylan’s lyriske univers må undertegnede dessverre langt på vei melde pass, eg er jo berre ein landsens gut frå strilelandet. Det klinger bra, uten tvil, det har en poetisk
schwung over seg, ordene nærmest kjæler med ørene - men å forstå de? Nei, der gir eg rett og slett opp. Klart, noe av hans lyrikk er jo såpass rett fram at det kan leses for det det er, men at sola ikkje er gul, men en kylling, er enten en astronomisk sensasjon, eller et resultat av for mye fiffige substanser i cocktailen. Ellers er skiva spekket med historiske (Bibel)referanser, og et utall personer nevnes over en lav sko. Ofte settes Dylan’s tekster i en større sammenheng, men eg melder pass her - kan ikkje komme med noe særlig fornuftig. Foreslått til Nobelprisen i Litteratur har han óg blitt. At mannen har fått seg et eget fag ved UiO sier vel det meste om at han er gjenstand for kontinuerlig debatt. Bunnlinja er at eg liker det eg hører, sjøl om deler av det ikkje gir meg allverdens mening til enhver tid.
Desolation row setter et verdig punktum på et mektig album. Etter flere heseblesende låter, tones det hele ned, og Desolation row slentrer akustisk av gårde i det som er platas lengste kutt. En vakker, vakker låt, som tross lengde og relativt simple melodi aldri føles verken for lang eller kjedelig. En utsøkt closer.
Highway 61 Revisited er en bauta fra den kanskje mest signifikante og markante musiker de siste 6 tiår. Et knippe uangripelige låter finnes her, samt en og annen låt som ikkje nødvendigvis er heelt bulls eye for undertegnede, og for min del finnes det Dylan album som spilles både oftere og med
enda større lytteglede - først og fremst Desire og Blood on the tracks. Det er den Dylan som treffer
aller best her i ståvo.
1 2 3 4 5 6 7 8
9+ 10
CEVBOF hadde sagt 8+/9
