@Marsboer: Eksempelet med regnestykket 1+1=3. Hvor langt bør man strekke seg for å overbevise om at svaret egentlig er 2? Og hvor lenge er man da lydhør og åpen?
Hvor mange ganger har man ikke vært helt sikker på å ha rett, men i ettertid sett an man tok feil?
Som jeg sa, så synes jeg at dette er en vanskelig balansegang. Selvsagt gir man seg forhåpentligvis før det blir stygt, men det har da ingenting med respekt, ydmykhet eller andre flatterende begreper å gjøre. Det dreier seg kun om å gå ut av konflikten for husfredens skyld. De aller fleste som har levd i et samliv med en partner kan vel skrive under på at man på enkelte områder må bite ting i seg for å bevare husfreden og la livet gå videre, helt uavhengig av rett og galt. Av og til finnes det kanskje et udiskutabelt fasitsvar også, noe som gjør det ekstra krevende.
Etter noen blemmer lærer man seg forhåpentligvis at det er lurt å ha faglig ryggdekning forankret i den virkelige verden uten føleri også vurdert av en nøytral tredjepart, før man går inn i en diskusjon med hud og hår med bastante påstander. Har man ikke denne ryggdekningen så holder man en langt mer beskjeden tone. Har man faktisk denne ryggdekningen ser jeg imidlertid ingen problemer med å ikke gå rundt grøten, selv om den typiske forsvarsmekanismen til den ikke like kompetente motparten trer i kraft og han/hun begynner å slenge om seg med ikke-saklige personbegreper som f.eks arrogant, lite åpen eller ignorant, som på et eller annet vis søker å underminere kompetansen til den andre parten uten å selv bidra med egen kompetanse. For meg blir slikt bare typisk selgerpjatt. Utdrag av sannheten vridd til for egen vinnings skyld uten reellt innhold.