Ja, det er der hunden ligger begravet. For meg er dette prosjektet med nye høyttalere og kanskje ny sub et nokså omfattende eksperiment for å finne ut hva som gir subjektiv dynamikk og livaktighet, det der ubestemmelige som gjør at du hører med en gang om det er en levende musiker eller et anlegg som spiller når du går forbi en åpen dør som det strømmer musikk ut av. Jeg er enig i at den artikkelen er litt løs i fisken, men det er ikke skrevet så mye om dette. De fleste synspunktene på hva som gir "god dynamikk" peker på ett eller flere av termene i formelen for virkningsgraden av et høyttalerelement, enten det er Bxl, Sd, Re, Mms, eller hva de forskjellige debattantene hevder.
Alle er f eks enige om at horn gir god opplevd dynamikk, men de har ofte en frekvens- og fasegang som ikke ligner på noe som helst, og dessuten assorterte forvrengningsformer fra kompresjonen i halsen og de rørforsterkerne som ofte er koblet til. Men den ene faktoren i formelen for virkningsgrad som de adresserer mer enn noen andre høyttalerprinsipper er den med luftens tetthet. Poenget med et hornsystem er at elementet jobber i "tettere luft" på grunn av innsnevringen i halsen, og det gir bedre impedansmatch mellom membran og luft, og derfor høyere virkningsgrad. Prinsippet for AMT-diskanten og SLOBs er beslektet, hvor en liten bevegelse av membranen omsettes til en større bevegelse av luften ved at den "skvises sidelengs". Selv har jeg erfart at det holder ikke å kompensere for lav virkningsgrad med å pøse på med effekt. Det blir mer lyd, men ikke nødvendigvis mer dynamisk. Å rette opp fase- og frekvensgang med DSP og bruke faselineære delefiltre er definitivt et steg i riktig retning, men jeg tror det er mulig å komme lenger.
Det opplagte med "rask bass" er stigetiden på elementet, ja, og der skal det ikke stort til for å følge et signal ved f eks 50 Hz, og ikke all verden for å henge med ved 20 kHz heller, for den delen. Det handler om frekvensgang og spesifikt hvor høyt i frekvens elementet er i stand til å gå før induktansen sier stopp.
Lineær forvrengning, altså avvik i frekvens- og fasegang, vil også si en del om energilagring og resonanser som påvirker transientforløpet. Alt det går det an å regne på, men i tillegg er det ett eller annet asymmetrisk med hvordan vi opplever transienter. Ryggmargen har bestemt seg for om dette er virkelig eller ikke lenge før bevisstheten har registrert at det der er lyden av en klarinett som spiller Mozart, og at anlegget kanskje legger litt for mye vekt på klaffelyden enn hva det burde gjøre. Det er hardwired inn i oss at vi prøver å finne ut om en plutselig lyd utgjør en fare eller ikke. En av de som har tenkt på dette i forbindelse med høyttalere er Josef Manger (og gudene skal vite at de elementene hans har mye ulineær forvrengning):
Josef Manger: Acoustical Reality
En annen interessant side av dette er at øret har bedre oppløsning i tidsdomenet enn hva Fourier-ulikheten skulle tyde på. Poenget er at et lineært system har en viss oppløsning i tid og frekvens. Skal man ha bedre oppløsning i den ene dimensjonen, vil det koste dårligere oppløsning i den andre. Når det viser seg at mennesker kan oppfatte timingen i et signal mer enn ti ganger bedre enn hva den ulikheten tilsier, kan det bare bety at det er noe ulineært i den lille prosessoren i øret, og da er det en god del lineær systemteori som ikke passer lenger. Den beskriver fortsatt helt fint hvordan et høyttalerelement virker, men det kommer litt til kort for å si noe om hvordan det vil oppleves under visse omstendigheter.
Human hearing beats the Fourier uncertainty principle
Human Time-Frequency Acuity Beats the Fourier Uncertainty Principle
Derfor håper jeg å lære noe nytt i dette prosjektet, selv om det kanskje bare blir at "faen, det var ikke de tingene heller". Når DSP gjør det nesten trivielt å gjøre mange av de tingene som vanligvis er krevende i et høyttalerprosjekt, som delefiltre og frekvensgang, er det mulig å legge energien i alle de andre tingene som påvirker den opplevde realismen.