Pixies - Surfer Rosa
På begynnelsen av nittitallet, da kompisene og jeg ble gamle nok til å gå på byen, var favorittstedet "Dukes" i Fredrikstad. Det var der de spilte grunge og alternativ rock, så vi snørte på oss Doc Martens, dro på cordfløyelsjakkene og møtte opp der hver helg. Lengst inne i lokalet, inne i den mørkeste kroken der den søtlige røyken kom fra, satt de "mest alternative".
Jenter med lange, vide skjørt i jordfarger og gutter med bustete bolleklipp og rutete skjorter. Disse folka likte Pixies.
Pixies er for den alternative rocken det Black Sabbath er for metal. Alle (!) som spiller noe som kan tenkes å ha noe med denne sjangeren å gjøre er inspirert av dem, og "Surfer Rosa" er en rundingsbøye i dette farvannet av nyere musikkhistorie. Dette albumet definerte nærmest formatet på mye av det som skulle komme av alternativ rock/college rock i årene som fulgte. Pixies var noe nytt og originalt. Sært og annerledes nok til å være "kult", og catchy nok til å bli populært hos mange. Likevel mistenker jeg at Pixies kanskje er et band man enten elsker eller hater. ...Eller i alle fall bortimot.
Surfer Rosa er Pixies' første fullengde-album, og ble utgitt i 1988. De ga ut en EP, "Come On Pilgrim", året før, men dette er i alle praktiske henseende den egentlige debuten, og gjennombruddet.
Dette er ikke akkurat heismusikk, og men musikk man nok bør lytte til med fokus, eller la være. Lydbildet er rått og upolert, bråkete, skranglete og overfylt, men samtidig engasjerende, catchy og med fin-fine melodier. Ikke minst på grunn av ikoniske Kim Deal's enkle basslinjer. De, sammen med Black Francis' særegne vokal-krumspring, Joey Santiagos skrikende gitar og ikke minst David Loverings tromming, som ligger uvanlig langt fremme i miksen, gjør Pixies' uttrykk særegent og lett gjenkjennelig. Produsent Steve Albini skal ha mye av æren for lydbildet. Denne plata definerte nok i stor grad hans lydsignatur også. Energisk, aggressivt og med skarpe kontraster.
Jeg skammer meg over å innrømme at jeg ikke eier en eneste Pixies-plate, men Albumstafetten har minnet meg på at det må jeg gjøre noe med umiddelbart. Det har liksom bare ikke blitt til at jeg har kjøpt noe, men nå finnes det jo en svær vinyl-boks med hele katalogen, så...
Surfer Rosa har nesten mesterverk-status, og det fortjener den nesten. Albumet er tidløst, og er like bra i dag som for 25 år siden. Likevel er det jo
min vurdering jeg skal kvantifisere ved å gi den en karakter, og den er som følger:
8/10
Forøvrig er dette noe av det som med litt velvilje kan kalles "indie", jeg liker best. Vanligvis er jeg jo allergisk mot indie!