Mest enig med Mikefish, men trekker litt, for lite spilling i de senere år her i heimen. 7!
Albumstafetten 23
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Jeg hadde hørt om Edgar Brougthon Band før, men aldri hørt på de før nå. Og det låt faktisk nøyaktig slik jeg trodde det skulle låte
Som det ble nevnt i anmeldelsene er lyden overraskende bra. Selve musikken er OK, men jeg klarer ikke helt å holde interessen oppe gjennom hele albumet. Så en karakter midt på treet for min del.Fortsatt fine anmeldelser her. Steve Wynnplata kjenner jeg ikke til.
Men Edgar Broughton Band kjenner jeg til. Jækla bra syttitallsgruppe etter min mening. Så jeg er mest enig med Mikefish. Fortjener en høy karakter den.
Min favoritt på plata er "Evening on the Roooftop".
Og de ga meg også øreplager, men forbigående. Var på konsert i Kr.sand med de. Må ha vært 73-74 ca. De spilte høyt, jævli høyt.
Pixies - Surfer Rosa
På begynnelsen av nittitallet, da kompisene og jeg ble gamle nok til å gå på byen, var favorittstedet "Dukes" i Fredrikstad. Det var der de spilte grunge og alternativ rock, så vi snørte på oss Doc Martens, dro på cordfløyelsjakkene og møtte opp der hver helg. Lengst inne i lokalet, inne i den mørkeste kroken der den søtlige røyken kom fra, satt de "mest alternative". Jenter med lange, vide skjørt i jordfarger og gutter med bustete bolleklipp og rutete skjorter. Disse folka likte Pixies.
Pixies er for den alternative rocken det Black Sabbath er for metal. Alle (!) som spiller noe som kan tenkes å ha noe med denne sjangeren å gjøre er inspirert av dem, og "Surfer Rosa" er en rundingsbøye i dette farvannet av nyere musikkhistorie. Dette albumet definerte nærmest formatet på mye av det som skulle komme av alternativ rock/college rock i årene som fulgte. Pixies var noe nytt og originalt. Sært og annerledes nok til å være "kult", og catchy nok til å bli populært hos mange. Likevel mistenker jeg at Pixies kanskje er et band man enten elsker eller hater. ...Eller i alle fall bortimot.
Surfer Rosa er Pixies' første fullengde-album, og ble utgitt i 1988. De ga ut en EP, "Come On Pilgrim", året før, men dette er i alle praktiske henseende den egentlige debuten, og gjennombruddet.
Dette er ikke akkurat heismusikk, og men musikk man nok bør lytte til med fokus, eller la være. Lydbildet er rått og upolert, bråkete, skranglete og overfylt, men samtidig engasjerende, catchy og med fin-fine melodier. Ikke minst på grunn av ikoniske Kim Deal's enkle basslinjer. De, sammen med Black Francis' særegne vokal-krumspring, Joey Santiagos skrikende gitar og ikke minst David Loverings tromming, som ligger uvanlig langt fremme i miksen, gjør Pixies' uttrykk særegent og lett gjenkjennelig. Produsent Steve Albini skal ha mye av æren for lydbildet. Denne plata definerte nok i stor grad hans lydsignatur også. Energisk, aggressivt og med skarpe kontraster.
Jeg skammer meg over å innrømme at jeg ikke eier en eneste Pixies-plate, men Albumstafetten har minnet meg på at det må jeg gjøre noe med umiddelbart. Det har liksom bare ikke blitt til at jeg har kjøpt noe, men nå finnes det jo en svær vinyl-boks med hele katalogen, så...
Surfer Rosa har nesten mesterverk-status, og det fortjener den nesten. Albumet er tidløst, og er like bra i dag som for 25 år siden. Likevel er det jo min vurdering jeg skal kvantifisere ved å gi den en karakter, og den er som følger:
8/10
Forøvrig er dette noe av det som med litt velvilje kan kalles "indie", jeg liker best. Vanligvis er jeg jo allergisk mot indie!Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Bra anmeldelse. Jeg liker den platen
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Jeg oppdaget dette bandet først i '89 og da kjøpte jeg denne,'come on pilgrim' og 'doolittle' samtidig.Viktig band.Jeg tar av og til frem desse lp'ene.Syns også det er mye bra på platene som fulgte etter på begynnelsen av 90-tallet.Flott anmeldelse av Dazed !
mvh. s,Pixies' Surfer Rosa er en fantastisk plate fra et fantastisk band. En klar 9'er!
De begynne nå å røre på seg og er nå ute med en ny EP. Jeg har ikke fått hørt den enda, men må få gjort det snart. Kommer foråpentligvis på Wimp eller Spotify snart.
Jeg tror nok Surfer Rosa er en 9er. edit fra bandet som nærmest oppfant sterk/svak stilen.Sist redigert:
Pixies Surfer Rosa ble innkjøpt da den kom ut – oppfølgeren også. Huskes som et friskt pust på den tiden, og platen ble spilt mye dengang, men har vel faktisk knapt hørt den på over 20 år. Følte nok – særlig da Doolittle kom ut – at bandet ble for mejnstrim/påppisorientert… Fikk dessuten litt metning på låtskriverformelen til Frank/Black/Francis, og ikke minst; de fantasiløse basslinjene til Kim Deal.
Påstander om Pixies "posthume" påvirkningskraft er likevel ikke så vanskelig å støtte opp om – den skal de ha / rett skal være rett.
mvh espenSist redigert:Eit sjangerdefinerande album, Surfer Rosa, fra Pixes. Mellom punken og alternativfloden står denne som ein bauta som blei starten på så mykje godt.
Dette er ei plate som har snurra kontinuerleg i mine omgivnader for eit halvt liv sidan og eg gleda meg til gjenhøyret. Det let overraskande rått — nesten i overkant mykje motstand. Trommene smell og snerrar som ein hissig schæfer. Gitaren røskar i sjela og den unike kontrasten mellom støy og melodi er ikkje mindre enn fantastisk.
På første runden blei plata vel hektisk — var det verkeleg så tøft før i tida? Som stiv, smugrøykande 14 åring var dette berre fryden. Og no verka det som ei vegg av støy. Løysinga var å gi beng, smelle igjen laptopen og legge seg på sofaen og ta i mot. Ta bort støyen ellers for å gi plass til Pixies. Surfer Rosa får blodet til å pulsere. Hjartet slåss med hjernen og hopper mellom kjærleik og sinne.
Eit smått genialt album som har ei så tung vekt av musikkhistorie at ein ikkje kan la være å høyre.
Ein soleklar 8,75.
Siden dette er stafett:
Pixies er pixies
Enig med anmelderne som har gjort ein god jobb. Trur eg hadde landa på 8,25.
Nå var det 10'ern. På CEVBOF er det nok 8,01
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Pixies er tøft, 9 blank fra meg.Yo La Tengo - I Can Hear the Heart Beating as One
Yo La Tengo er et amerikansk alternativt rockeband der navnet er spansk for “Jeg har den”. Dette skal vist nok komme fra en gammel baseball historie. For de som er interessert kan de lese dette fra wikipedia:
They chose the name "Yo La Tengo" (Spanish for "I have it"; or referring to a female-gender object or person, also "I've Got Her") in an effort to avoid any connotations in English. The name came from a baseball anecdote. During the 1962 season, New York Mets center fielder Richie Ashburn and Venezuelan shortstop Elio Chacón found themselves colliding in the outfield. When Ashburn went for a catch, he would scream, "I got it! I got it!" only to run into Chacón, who spoke only Spanish. Ashburn learned to yell, "¡Yo la tengo! ¡Yo la tengo!" instead. In a later game, Ashburn happily saw Chacón backing off. He relaxed, positioned himself to catch the ball, and was instead run over by left fielder Frank Thomas, who understood no Spanish and had missed a team meeting that proposed using the words "¡Yo la tengo!" as a way to avoid outfield collisions. After getting up, Thomas asked Ashburn, "What the hell is a Yellow Tango?".
Yo La Tengo driver med en ganske heftig blanding av sjangere og det er en ganske risikofylt sport. Her er det rock, folk, electronica, shoegazing og mye mer. Men de ror dette i land med stor eleganse. Dette høres på ingen måte ut som et klipp og lim verk. Det er akkurat passe skranglete og passe skjørt. I tillegg står det ikke tilbake for å rocke skikkelig når det passer seg.
Platen er ganske lang, uten at det gjør noe når kvaliteten på låtmaterialet er så bra. Eneste jeg er litt usikker på er støy instrumentalen «Spec Bebop». Inn i mellom synes jeg denne er artig å høre på, men det er eneste sporet jeg innimellom skipper på denne platen. Men dette er flisespikkeri når alt det andre er så bra. Mitt favoritt spor er «Stockholm Syndrome». Eller kanskje «Moby Octopad». Vent litt! Det er «We’re an American Band»…kanskje. Er så mye bra at det er umulig å velge.
En av de tingene som appellerer til meg på denne platen er en følelse av at dette er noe jeg kunne laget selv. Jeg kunne selvfølgelig ikke gjort det, men det er en følelse jeg har på flere av mine favoritt album.
Denne platen er på mange sine lister over 90 tallets beste album. Og det er også vel fortjent.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Takk for fine anmeldelser av Surfer Rosa. Jeg hørte mye på denne plata før i tiden og er litt lei av den, men jeg synes fremdeles at det er gull.
1. "Bone Machine"Genial sang. Inneholder elementer som jeg ikke har hørt før eller siden. Ikke av de mest tilgjengelige verker. Jager bort uverdige lyttere.2. "Break My Body"
Etter det litt stakkato og litt vanskelige åpningssporet dras tempoet opp med et fengende musikkstykke. Basslinjene er fantastiske. Dette er etter min mening et definerende øyeblikk på plata.3. "Something Against You"
Men så pøses det pinadø på med enda mer aggresjon.4. "Broken Face"
Galskap og vanvidd! Jeg aner ikke hva det synges om. Herlig.5. "Gigantic"
Denne skjønner jeg ikke. Gigantic passer ikke inn på plata. Jeg skipper alltid over denne.6. "River Euphrates"
Er dette verdens beste sang? Garantert på min topp ti liste iallefall. Muligens Pixies flotteste øyeblikk. Så til-poenget og genialt. Fyfan!7. "Where Is My Mind?"
Ikke min favoritt. Denne bryter med den generelle stilen gjennom plata.8. "Cactus"
Tøft! David Bowie har covret denne, tror jeg.9. "Tony's Theme"
10. "Oh My Golly!"
11. "Vamos"
12. "I'm Amazed"Fire fantastiske spor.13. "Brick Is Red"
Et av albumets beste. Super avslutning.
Hvis ikke denne plata er en klassiker så vet jeg ikke hva er. Dens eneste svakhet er etter min mening to spor som bryter med helheten. Og disse er visstnok andres favoritter. Forøvrig kan kombinasjonsalbumet med Come On Pilgrim bli litt overdose, og den poengterte avslutningen med Brick I Red forsvinner. Min karakter ville blitt 9+
Sjekk ut denne versjonen av platas flotteste sang. Magisk!
Sist redigert:
Var innom Reading festivalen i '90, der Pixies toppet søndagens program, men valgte faktisk å skippe den opplevelsen – avtagende begeistring allerede da? Tja, muligens… men sannsynligvis mest av logistiske hensyn. Droppet jo lørdagen også – hadde allerede fått med meg The Young Gods et par dager i forveien (i London), og var visst mer enn fornøyd med det.
Men; Syndige Satan i Svarteste Helvete! Oppdager jo selvfølgelig et par band på denne plakaten jeg gjerne skulle gitt en testikkel eller tre for å få sett… Nnngh!
Meget irritert på mitt "unge jeg" nå – meeeget irritert!
(e)
Huff espege.
Regner med at du er pøkk sur fordi du glippa emofisk i loop. For egen del ville jeg gått for cramps, nick cave, mudhoney, buzzcocks, bragg, chills, falls, telescopes, hypnotics og pixies sikkert helt greit.
helt grei weekender, problemet er størrelsen, omgivelser og mulig fare for sollys. Utendørs=njet rawk!
he-he… emofiskene har jeg null forhold til, men loop er nok mer enn korrekt ja. the fall ville vært kandidat nummer to… med buzzcx og psychic som slengere.
og vi er forøvrig 100% på linje mht. utendørsfestivaler generelt (uthevet ^)… trøster meg vel sånn sett egentlig godt med det. er klubb som gjelder.
men joda, fikk selvfølgelig med meg the cramps (var nok hovedgrunnen til at jeg reiste over vil jeg anta), som heldigvis spilte etter mørkets frembrudd og leverte fredagens eneste minneverdige konsert (har sett dem både før og etter, men ikke bedre)… vet jeg krysset sletten og var framme ved scenen (kun én scene her) for å se cave, men mudhoney er faktisk helt slettet fra hukommelsen. solstikk sannsynligvis.
har ikke vært på utendørsfestival siden. har vel knapt vært utendørs.
esp…Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Når det glelder Yo La Tengo's 'I can hear the heart beating as one' syns jeg dette er bandets aller fineste album.Drister meg faktisk til å gi den en ti'er.Et smykke av et album !
mvh. s,
ikke noe spesielt forhold til Yo La Tengo, men Condo Fucks på en bar i Brooklyn for 5 år siden var høyst underholdende.
Who are The Condo Fucks? a legendary Matador band?
Burde sikkert lagt inn YLT i kjøpelista for en mannsalder siden. Er det for sent?
Nei,
De beste står bra støtt fortsatt. Som den som var med i stafetten her, og coverskiva Fakebook. Det tidlige er det beste, og etter I can hear the heart... er det vel fint lite som er særlig interessant. Muligens litt den som kom etterpå den. And then nothing turned itself inside out eller noe sånt.
And then nothing.. var første skiva med YLT jeg lytta ordentlig på, gjennom stafetten faktisk. Jeg likte - og liker den svært godt, alt jeg likte ved den skiva er tilstede her også, samt litt til, jeg jobber meg sakte bakover i katalogen. Denne er minst 8.
edit: og en god anmeldelse fra Eviledorf.Sist redigert:Pavement - Slanted and Enchanted (Matador, 1992)
Dette er deres første langspiller og faen meg utgitt for over 20 år siden. Ganske sløvt, det høres nemlig ikke slik ut. Ble av Rolling Stone i 2003 ranket som #134 blandt de beste utgivelsene, ever. Og Pitchfork gir den 10/10.
Trioen, de var omtrent det, da albumet ble innspilt, stammer fra Calif. og det har vært en del utskiftninger av medlemmer i dette bandet.
Platen ble aldri promovert, men derimot gav de bort eksemplarer, bl.a. til John Peel og dermed ble det selvfølgelig radiospilling. Og de slo an.
Musikken: Det må kalles Indie (for å gi et visst inntrykk av hvorledes dette låter) og er karakterisert av småvrengte og -hylende gitarer pluss aktiv bass-spilling. Ganske hardt til tider, men klart melodiøst. Og trommene er kontante. Likte denne platen fra første stund.
Dessuten er hele utgivelsen gjennomført, det er variert og uten nevneverdige dødpunkter. Og det som virkelig er betegnende og et kvalitetstempel for denne utgivelsen, er at den kunne vært utgitt i går. Jess.
Hvis det skal trekkes noe, så er det tekstlinjer som repeteres litt for mye her og der og at et par kutt kunne vært kortet ned noe, men det er egentlig flisespikkeri.
Det er ingen vits i å ta kutt for kutt, de er alle skåret over samme lest, men skiller seg fra hverandre melodi-, tempo- og riffmessig. Fin søndagsmusikk. Og dette er selvfølgelig ølmusikk. Og et flott avbrekk fra Americana´en.
9/10Sist redigert:
Pavement - Slanted and Enchanted (1992)
Når den kom gjorde ikke denne plata særlig inntrykk på meg;jeg syntes ikke det fantes en eneste original ide der, og jeg syntes ikke de skilte seg ut fra ting jeg hadde lytta på de siste årene, jeg syntes jeg hørte mye Velvet der, og mye the Fall, kanskje litt Swell Maps og mye biter fra den samtidige alternativ scenen , jeg forestilte meg at dette var ”lillebrødre” alene hjemme på storebrors rom som tok av og spilte masse plater de egentlig ikke fikk røre;,bra nok det men ikke noe å ta av på.
Etter hvert ble de liksom litt flinkere og streitere og rundt ”brighten the corners” hadde jeg ramla av. Flere kompiser digga dette bandet vilt, men jeg tenkte jeg kanskje bare ikke hadde ”pavement”- genet.
Men med tida skjer det noe, denne plata vokser på meg. Jeg kommer frem til at Malkmus har et låtskrivertalent av betydning; selv om du synes du har hørt det før, er det disse låtene du husker som originalen etterhvert.
Dernest har bandet en ”cocky” attitude (for å låne et ord fra en annen tråd) som gjør at de kan stjele som ravner. De stjeler med stil; selv om det kanskje ikke er en eneste original ide der, så har de gjort det til sitt eget, og kanskje forbedret det undervegs. Til og med coveret er stjålet, og likheter og forskjeller med opphavet, sier muligens noe om bandet og musikken også.
Lydmessig så bærer bassen låtene godt (der du kan høre den). De usedvanlig tørre trommene som høres ut som de er tatt opp i øvingsrommet fungerer også bra.
Ellers høres lyden ut som de har vokst opp med høyttalere med dårlig bass og sprengt mellomtone, og kommet til å tro at det er sånn musikken høres ut, og så har de skrudd samme lyden i øvingsrommet sitt og tatt det opp på portastudioet.Her er det lite klang og reverb, og veldig mye diskant.
edit: likevel mener jeg dette er en plate med god lyd; rar, men god.
Ellers høres det ut som om plata er spilt inn i flere runder, med litt forskjellig lyd fra gang til gang, like ”tilfeldig” som en bustete hårfrisyre. Slik ”beregnet uberegnlig” er kanskje en grei måte å sammenfatte denne plata på. Jeg tror de vet veldig godt hva de holder på med,og jeg er kommet frem til at de lyktes med det.
Dette er likevel en plate jeg respekterer mer enn jeg elsker, så de kan ikke komme høyere enn 8 på min skala, men i motsetning til da plata var ny så skjønte jeg med åra hvorfor dette er noens tier og øverste pallplasseringSist redigert:Nå kommer den ene perlen etter den andre i denne runden av stafetten. Og selv om jeg synes Pixies og Yo La Tengo er fantastiske så er Pavement enda bedre. Jeg liker platen de kom ut med etter den som ble anmeldt her (Croocked Rain, Croocked Rain) enda bedre. Men det kan også være fordi jeg oppdaget Pavement med den platen. Slanted and Enchanted er uansette en strek 9'er.
Young Marble GiantsIflg Wikipedia er dette et band fra Cardiff i Wales. De ble dannet i 1978 og består av Alison Statton, Phillip og Stuart Moxham.
Colossal youth
De spiller ettersigende noe som er blitt kalt for post-punk. Altså en sjanger som kom etter punk musikken. personlig har jeg problemer med å spore noe særlig punk i dette. Den punkmusikken jeg har hørt på tar et vesentlig sterkere oppgjør med tingenes tilstand enn dette. Ikke det at denne trioen har et uttrykk, men jeg synes det går på et mer personlig og mennesklig plan. Det blir ikke like rebellsk og kaotisk. Dessuten er dette vesentlig flinkere musikere selv om de prøver å gjemme det bak 3 grep og enkle melodier.
Alison Stratton sin stemme er nesten hypnotisk og legger seg som balsam rundt nervene og sammen med de nesten barnslige men fengende kompene så treffer låtene meg som murstein pakket inn myke putevar. Deilig samtidig som det er litt sterkt og tøft.
Noen av riffene minner meg muligens litt om nirvana. Hør etter på "Music for evenings" bl.a
Istedenfor post punk så kanskje dette er pre-grunge?
Dette albumet treffer godt og fenger. Savner muligens litt skrævpisking av og til, men mulig Alison Stratton sparer kruttet til hun lukker døren etter seg i studioet og reiser hjem.
12345678910
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Veldig gode anmeldelser her i det siste ! Når det gjelder 'slanted and enchanted' har jeg mange kompiser som har dette som sitt all-time favorite album.Selv hadde jeg et litt avmålt forhold til dette da det kom.Kjøpte det først for et par år siden på vinyl.Det skal nok høres mer på i fremtiden.
Den siste platen her skal jeg lytte på i løpet av dagen.
mvh.s,Young Marble Giants
Colossal Youth (1980)
Klakk-klakk, Klakk-klakk..bum-bum-bum-bim. Sånn begynner det. Klikk, blipp, og basslinjer. Er klakk-ene litt for framtredende for langvarig lytting, tenker jeg og lurer på om dette er en hifi-plate.
Sangene har et skissepreg, uten at det nødvendigvis er feil. Jeg liker skisser. Skyggelegging kan ofte ødelegge umiddelbarheten. Dama som synger har en tilbakelent vokal som minner om Lætitia Sadier i Stereolab. Musikken minner faktisk ganske mye om Stereolab. Litt mindre poppete, dog.
Dette er musikk jeg liker. Det skjer ting imellom all minimalismen. Tøff gitar og bass. Er fremdeles litt redd for at blippelyden kan bli litt for påtrengende. Men det kan være Spotify-komprimering. Har ikke testa denne plata på stereoanlegget ennå. Har hørt på den alt for lite, men tror jeg kan gi karakteren 7+ ivertfall.
Dæven! Er den ifra 1980? Den høres tidløs og moderne ut. Karakteren steg nettopp til 8.
Det var tidløs og moderne jeg håpet på å "bevise" gjennom nominasjonen. Jeg synes denne plata er verdt et lite dæven for å sitere OAlex. Takk til begge anmelderne.Ssorgenfri
Gjest
Æres skal den som æres bør!
Denne tråden tør ikke jeg å snakke i men, platesamlingen vokser i takt med deres poster! TAKK.
Nå koser jeg meg med denne:
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…