Metallica - Ride the lightning
Megaforce, 1984
Kammermusikk for bratsj og cello.
Så var det Metallica da. Trash-bromlebassane som gjorde som Bob Hund og reade ut sin själ i dokuen
Some Kind of Monster for noen år siden... Hørt
om de ja. Til og med hørt
på de. Mye fakitsk. Da eg var ung og usikker. Nå er eg bare usikker.
Starter jo pent og pyntelig detta. Hadde eg ikkje visst bedre hadde eg innledningsvis trodd eg overhørte et KRIK-band i det de varmer opp. Men eg vet jo bedre, så eg ramler ikkje av stolen når de småsinte riffa til Kirk Hammett og de like småsinte trommene til vår kjære nabo i sør, Lars Ulrich sveiver i gang trudelutten de har gitt navnet
Fight fire with fire. Enden er nær! I alle fall i følge James Hatfield Men er det tøft da? Næh! Kanskje i 1984, og kansje da eg gikk i niende klasse i 93-94, men nå? Ikkje min tekopp.
Da er det faktisk mer finesse og musikk å hente i neste låt ut, tittelkuttet - Ride the lightning. Og igjen, hadde eg ikkje visst bedre (men igjen, det gjør eg jo), så kunne eg saktens, i et utrolig svakt og bedøvd øyeblikk blitt villedet til å tro at eg hørte noe Nirvana bootlegs når Hatfield synger
Burning in my brain
I can feel the flames
i refrenget. Dette er jo proto-grunge så det holder. Litt verre med versene, der er det jo det vanlige tut og kjør tempoet. Som eg innser bare kjeder meg for det meste.
Så er det jo "gamlefavoritten" For whom the bell tolls, med sine kirkeklokker og smådoomy/gloomy riff og groove skilte seg godt ut dengang, og som fortsatt vel er låta eg kan leve greiset med nå også. Litt ned med tempoet, litt opp med groove-faktoren - et grep de burde vurdert oftere.
Til alle som har lurt fælt på kor Salhusvinsvetten hentet inspirasjonen til nydelige Dag-gry i Miladalen fra semiklassikeren På helså laus frå 1991, svaret finner dere i Fade to black. Ikkje så mye mer å si om denne enn at den var gøyal å spille på akustisk gitar i niende klasse, jentene ble imponerte, og tross alt, det er jo bedre enn mye annet av supperriet til Metallica.
Disse fire første låtene er også de fire eg husker best fra ungdomstida, foruten
The call of Kthulu, som en klassekamerat digget vilt, fordi det hadde noe med Dungeons&Dragons å gjøre visstnok. I alle fall en eller annen link til noe rollespellgreier. Whatever!
Trapped under Ice og
Escape er ganske kjedelige og anonyme kontra de andre låtene. For alt eg vet er dette favoritter blant blodfansen, men eg er definitivt ikkje blant dem (lengre).
Vel vel, ka skal man egentlig si da? At Metallica regnes blant “de fire store” er vel bare rett og rimelig og betydningen de har hatt for den moderne metallen kan vel ikkje overvurderes. Denne skiva, deres andre, regnes vel som en klassiker i dag, sammen med bl.a. oppfølgeren Master of puppets som var mitt første møte med Metallica. Det beste eg kan si om Ride the lightning er at det tross alt er jævla mye bedre enn
Death Magnetic.
Digga det voldsomt i niende. Nå, 20 år senere er det bare en parentes i mitt musikalske univers. Vi er knapt nok på samme planet.
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 - for old times sake.
CEVBOF
4/9