Albumstafetten 28
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Var ikke ment som kritikk av anm din som du sikkert skjønner. Jeg har et kjærlighets forhold til denne og Pageant skiva, og påvirkes nok kraftig av det. En sjuer er ikke så dårlig da, selv om jeg gir en ellever sjøl.Litt usikker på hva du ser etter decibelus, men for min del er musikk strengt subjektivt.
Jeg kan gjerne utdype litt.
Låtmaterialet er av en enkel karakter. Oppbygningen på låtene grenser til å være simpel.
Det finnes ikke innovasjon i det uansett hvordan du vrir eller vender på det. Hverken nå, eller i 1987.
Det er ikke nødvendigvis en negativ ting, likevel er vurderingen av hvorvidt dette fungerer subjektiv.
Jeg trekker i karakteren fordi musikken ikke slår meg som banebrytende, og fordi her er -som jeg skriver i anmeldelsen- et par låter som er virkelig dårlige. Og da mener jeg de er dårlig arrangerte låter. Det handler mindre om hva jeg liker og ikke.
Du har selvfølgelig all rett til å være uenig i det jeg mener.
mvh
stingrayV
Ittno' stress.
Knall anmeldelse fra stingrayV!
Er stort sett helt fullstendig på linje med anmelder, og ville nok landet omtrent på samme sted. Et par virkelig gode låter, og et par smådølle øyeblikk. Enig i observasjoner rundt gitarsoundet til Buck.
R.E.M var et fint orkester på 80 tallet de, men for meg havner de fullstendig i skyggen av artister som the replacements, dream syndicate, long ryders, del fuegos etc. etc.
7 høres ganske riktig ut for denne plata. Holder Llife's rich pageant for å være en del bedre enn denne.
Tja....
Nå satt jeg og prøvde så godt jeg kunne å holde meg, men når du spør rett ut, så:
Jeg hater begrepet "grunge". Det er en "bås" laget av journelister som ingen artister egentlig vedkjenner seg eller kjenner igjen. Vanligvis mener man "Alternativ rock (inspirert av musikk fra tidlig nittitall) fra Seattle". Uansett synes jeg ikke Pearl Jam passer i båsen. De spiller nesten mer sin egen stil av "alternativ classic rock"
R.E.M viktig for grungen? Tja... Ikke i det hele tatt? Like mye som alt annet som har inspirert Eddie Vedder og alle andre alternative rockere fra den tiden?
Eddie vedder hører jo sikkert på mye rart, han, og f.eks. er han jo etter sigende superfan av The Who og Ramones, samt mengder av andre punk, funk og rockeband. (Fugazi, Jackson Five, Talking Heads. Fugazi, Pixies, Tom Waits, etc.) Slår du sammen alle disse, så skjønner du vel kanskje litt av hvorfor Pearl Jam låter slik de gjør, men samtidig må du huske på at Pearl Jam egentlig var Stone og Jeff's band, og Eddie vel ikke "overtok" som egentlig "bandleder" før noen år senere. Uansett bidrar jo hele gjengen til låtene.
Så. R.E.M er sikkert med i rekken av band som har inspirert Eddie Vedder og Pearl Jam, men jeg nekter altå å kalle dem "grunge"!
...og til helga er det faenmeg Pearl Jam-konsert!
Edit:
Å ja, denne plata, ja.
Jeg har et par cd-er med R.E.M, og det er vel "bra". Jeg føler liksom ikke noe videre engasjement av det. OK låter i små doser. Det er for all del godt laget, og dette er vel akkurat da de vippet over mot det litt mer mainstream uttrykket. Jeg er vel ganske enig i karakteren. Hadde kanskje landet på 6 selv, siden jeg ikke akkurat får fot av dette.Sist redigert:Fin anmeldelse av stingrayV, men - som decibelius - har jeg et nokså panegyrisk forhold til denne
(og forsåvidt til 'Life's Rich Pageant', 'Fables of the Reconstruction' og tilogmed 'Green')
-som nok forstyrrer objektiviteten, så jeg er nok ikke enig i alle vurderingene hans.
I det ordentlig kritiske hjørnet hadde jeg nok gitt denne 9,78 / 10 .....
på en vanlig ukedag er jeg nok nær 11 jeg ogsåJeg er veldig enig i StingrayV sine betraktninger rundt denne platen. Jeg like alle de første R.E.M. platene, men det er noen svake og litt kjedelige spor på samtlige. Men de låtene som er bra er til gjengjeld veldig bra. Om jeg finner det for godt å høre på Stipe og co. pleier jeg å plukke utvalgte spor fra de første platene og spille disse på shuffle. Det varierer litt hvilke låter som kommer med, men det blir alltid en ganske lang spilleliste. Skal jeg gi en karakter til Document blir nok dette en 7'er.
@dazed: Haha, takk et episk innlegg!
Jeg har ikke et like lidenskapelig forhold til sjangerbegrepet som deg, men joda. Sjangerbegreper generelt er i beste fall reduktive.
Jeg bøyer meg for fagkunnskapen.
Pearl Jam ble vel bygget på "restene" av mother lovebone med tilsig etter det jeg kan huske. Og selv om det er helt riktig det du sier, og musikken er lagd av et band, så har Vedder fungert som en karismatisk leder IMHO.
Jeg synes det var artig at Vedder dro frem hvor viktig Stipe og R.E.M. hadde vært for ham i en periode. Derav spørsmålet. Nå er jo han programforpliktet med tanke på talens funksjon, men likevel.
Glemmer aldri konserten på Rockefeller i 89. G.Å.S.E.H.U.D
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Denne lp'en kjøpte jeg på utgivelsedagen.Hadde da året før oppdaget R.E.M. med 'life's rich pageant',en lp som hos meg også rager høyere en 'document'.'Green' ble en liten nedtur da den kom,men den har vokst med åra.Har nå alle platene med bandet i samlinga,og en plate jeg syns er blant deres beste er faktisk 'monster'.En undervurdert plate.
Meget god anmeldelse Stingray !
mvh. s,
R.E.M. - Document
1987
REM, ja. Står for Rapid Eye Movement, tror jeg. Dette er rock/pop med ringende gitar og karakteristisk vokal. Poengtert. Nesten som et destillat av Hüsker Du. Og kanskje et fjernt ekko av Joy Division. Jeg hørte mye på Out of Time da det kom i 1991. Leste terrengsykkelblader mens plata snurra på B&O-en. Gode minner. Michael Stipes stemme transporterer meg tilbake til den tiden. Men nå: Document.
Noen av REMs beste og mest kjente sanger finnes på denne plata. The One I Love, feks. Nesten ikonisk, med et uttrykk så sterkt at den ikke kan/bør covres. Plata åpner med The Finest of Hours -En knallåt. Så harmoniene i Welcome To The Occupation. Nydelig. Så fortsetter det litt ugjevnt.
Document har udiskutable kvaliteter, men albumet føles ikke så aktuelt idag. Kanskje det er en stjerne som har brent kraftig og fort? Eller har de for mye på hjertet? Er jeg ikke ganske lei av stemmen til Stipe? Uttrykket gjennom plata er iallefall litt enstonig. REM var nok redd for at jeg skulle gå lei og la til It's the End of The World As We Know It midt inni der. Den er litt sånn typisk sent åttitalls-indiekul(*). Men det hjelper ikke. Her er for mye daukjøtt. Jeg gir karakteren 6.5.
*dvs nittitalls for oss som oppdaga musikk litt noen år etter at den kom ut
..nei, verden står da vel til påske????
Ellers: enig om at 'Monster' nok er litt undervurdert...
Men jeg liker jo REMByrden får bli din å bære edorf. bare slipp det ut.
Eneste jeg kan komme på er at de siste platene er ikke så mye å rope hurra for. Og så er "Shiny Happy People" en skikkelig møkka sang. Men det er jo REM klar over selv også og har vel omtrent aldri spilt denne live. Ironisk nok er vel dette en av de største radio hittene deres.
Vært litt slapp med kommentarene nå, beklager. Mener ikke så mye om Kris Kristofferson; for meg har han vært låter og ikke skiver, slik er det med denne og, de låtene jeg liker med han syns jeg er ok i disse versjonene også, og de andre blir ikke mer (eller mindre) uinteressante i demoutgaver..
REM skiva liker jeg rett og slett, er på linje med Handsoer, Eviledorf og Decibelius her; minst en 8er. Forøvrig misliker også jeg shiny happy people med engasjement og følelser!
Sånn apropos REM og gitarer. Sikkert ikke så rart at Peter Buck Og Mike Mills har flørtet med våre garagekonger fra Pittsburgh, The Cynics. Vil forøvrig anbefale de som tør pendle alternativt også sjekke ut Peter Buck`selvtitulerte album fra 2012. Noe ujamnt, men noe steike bra. Svinger garagefett ja.
Eddie Vedder, HUH? Liker han så mye bra?
Metallica - Ride the Lightning
Metallica - Ride the lightning
Megaforce, 1984
Kammermusikk for bratsj og cello.
Så var det Metallica da. Trash-bromlebassane som gjorde som Bob Hund og reade ut sin själ i dokuen Some Kind of Monster for noen år siden... Hørt om de ja. Til og med hørt på de. Mye fakitsk. Da eg var ung og usikker. Nå er eg bare usikker.
Starter jo pent og pyntelig detta. Hadde eg ikkje visst bedre hadde eg innledningsvis trodd eg overhørte et KRIK-band i det de varmer opp. Men eg vet jo bedre, så eg ramler ikkje av stolen når de småsinte riffa til Kirk Hammett og de like småsinte trommene til vår kjære nabo i sør, Lars Ulrich sveiver i gang trudelutten de har gitt navnet Fight fire with fire. Enden er nær! I alle fall i følge James Hatfield Men er det tøft da? Næh! Kanskje i 1984, og kansje da eg gikk i niende klasse i 93-94, men nå? Ikkje min tekopp.
Da er det faktisk mer finesse og musikk å hente i neste låt ut, tittelkuttet - Ride the lightning. Og igjen, hadde eg ikkje visst bedre (men igjen, det gjør eg jo), så kunne eg saktens, i et utrolig svakt og bedøvd øyeblikk blitt villedet til å tro at eg hørte noe Nirvana bootlegs når Hatfield synger
Burning in my brain
I can feel the flames
i refrenget. Dette er jo proto-grunge så det holder. Litt verre med versene, der er det jo det vanlige tut og kjør tempoet. Som eg innser bare kjeder meg for det meste.
Så er det jo "gamlefavoritten" For whom the bell tolls, med sine kirkeklokker og smådoomy/gloomy riff og groove skilte seg godt ut dengang, og som fortsatt vel er låta eg kan leve greiset med nå også. Litt ned med tempoet, litt opp med groove-faktoren - et grep de burde vurdert oftere.
Til alle som har lurt fælt på kor Salhusvinsvetten hentet inspirasjonen til nydelige Dag-gry i Miladalen fra semiklassikeren På helså laus frå 1991, svaret finner dere i Fade to black. Ikkje så mye mer å si om denne enn at den var gøyal å spille på akustisk gitar i niende klasse, jentene ble imponerte, og tross alt, det er jo bedre enn mye annet av supperriet til Metallica.
Disse fire første låtene er også de fire eg husker best fra ungdomstida, foruten The call of Kthulu, som en klassekamerat digget vilt, fordi det hadde noe med Dungeons&Dragons å gjøre visstnok. I alle fall en eller annen link til noe rollespellgreier. Whatever!
Trapped under Ice og Escape er ganske kjedelige og anonyme kontra de andre låtene. For alt eg vet er dette favoritter blant blodfansen, men eg er definitivt ikkje blant dem (lengre).
Vel vel, ka skal man egentlig si da? At Metallica regnes blant “de fire store” er vel bare rett og rimelig og betydningen de har hatt for den moderne metallen kan vel ikkje overvurderes. Denne skiva, deres andre, regnes vel som en klassiker i dag, sammen med bl.a. oppfølgeren Master of puppets som var mitt første møte med Metallica. Det beste eg kan si om Ride the lightning er at det tross alt er jævla mye bedre enn Death Magnetic.
Digga det voldsomt i niende. Nå, 20 år senere er det bare en parentes i mitt musikalske univers. Vi er knapt nok på samme planet.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 - for old times sake.
CEVBOF 4/9
Du. Han heter faktisk James Hetfield. Ikke Hatfield.Metallica - Ride the lightning
Megaforce, 1984
Kammermusikk for bratsj og cello.
Så var det Metallica da. Trash-bromlebassane som gjorde som Bob Hund og reade ut sin själ i dokuen Some Kind of Monster for noen år siden... Hørt om de ja. Til og med hørt på de. Mye fakitsk. Da eg var ung og usikker. Nå er eg bare usikker.
Starter jo pent og pyntelig detta. Hadde eg ikkje visst bedre hadde eg innledningsvis trodd eg overhørte et KRIK-band i det de varmer opp. Men eg vet jo bedre, så eg ramler ikkje av stolen når de småsinte riffa til Kirk Hammett og de like småsinte trommene til vår kjære nabo i sør, Lars Ulrich sveiver i gang trudelutten de har gitt navnet Fight fire with fire. Enden er nær! I alle fall i følge James Hatfield Men er det tøft da? Næh! Kanskje i 1984, og kansje da eg gikk i niende klasse i 93-94, men nå? Ikkje min tekopp.
Da er det faktisk mer finesse og musikk å hente i neste låt ut, tittelkuttet - Ride the lightning. Og igjen, hadde eg ikkje visst bedre (men igjen, det gjør eg jo), så kunne eg saktens, i et utrolig svakt og bedøvd øyeblikk blitt villedet til å tro at eg hørte noe Nirvana bootlegs når Hatfield synger
Burning in my brain
I can feel the flames
i refrenget. Dette er jo proto-grunge så det holder. Litt verre med versene, der er det jo det vanlige tut og kjør tempoet. Som eg innser bare kjeder meg for det meste.
Så er det jo "gamlefavoritten" For whom the bell tolls, med sine kirkeklokker og smådoomy/gloomy riff og groove skilte seg godt ut dengang, og som fortsatt vel er låta eg kan leve greiset med nå også. Litt ned med tempoet, litt opp med groove-faktoren - et grep de burde vurdert oftere.
Til alle som har lurt fælt på kor Salhusvinsvetten hentet inspirasjonen til nydelige Dag-gry i Miladalen fra semiklassikeren På helså laus frå 1991, svaret finner dere i Fade to black. Ikkje så mye mer å si om denne enn at den var gøyal å spille på akustisk gitar i niende klasse, jentene ble imponerte, og tross alt, det er jo bedre enn mye annet av supperriet til Metallica.
Disse fire første låtene er også de fire eg husker best fra ungdomstida, foruten The call of Kthulu, som en klassekamerat digget vilt, fordi det hadde noe med Dungeons&Dragons å gjøre visstnok. I alle fall en eller annen link til noe rollespellgreier. Whatever!
Trapped under Ice og Escape er ganske kjedelige og anonyme kontra de andre låtene. For alt eg vet er dette favoritter blant blodfansen, men eg er definitivt ikkje blant dem (lengre).
Vel vel, ka skal man egentlig si da? At Metallica regnes blant “de fire store” er vel bare rett og rimelig og betydningen de har hatt for den moderne metallen kan vel ikkje overvurderes. Denne skiva, deres andre, regnes vel som en klassiker i dag, sammen med bl.a. oppfølgeren Master of puppets som var mitt første møte med Metallica. Det beste eg kan si om Ride the lightning er at det tross alt er jævla mye bedre enn Death Magnetic.
Digga det voldsomt i niende. Nå, 20 år senere er det bare en parentes i mitt musikalske univers. Vi er knapt nok på samme planet.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 - for old times sake.
CEVBOF 4/9
James Hetfield - Wikipedia, the free encyclopedia
^
Må være en Freudian slip
Visste for så vidt det, manglende søvn for ta skylden.Sist redigert:
Du er tilgitt.
Call of Kthulu og The Thing That Should Not Be (fra MoP) henviser ikke til "noe rollespillgreier", men til Cliff Burton's entusiastiske forhold til H.P. Lovecrafts historier og spesielt Chtulhu mytosen. Kort fortalt lever mennesket i lykkelig uvitenhet, og det skjer fæle ting når vi en gang imellom får åpnet øynene og får et glimt av det som virkelig er.
Ph'nglui mglw'nafh Cthulhu R'lyeh wgah'nagl fhtagn!
Benytter samtidig anledningen til å oppfordre alle til å underskrive dette oppropet: Reis en statue av Cthulhu i Grimstad - Opprop.net
Det var noe "nytt" og spennende ved Ride the lightning da det kom ut, men virker uferdig sammenlignet med Master of Puppets som kom etterpå. MoP spiller jeg innimellom, men Ride the Lightning ender retrospekt opp som en skisse, bandøving på veien mot neste album..Ride the lightning er jo en trash klassiker. Er enig i at Master of Puppets er en del bedre, men det er mye bra her også. Spesielt "For whom the bell tolls" og "Fade to black" er fantastiske låter. Synes denne plater holder seg mye bedre enn Echo & The Bunnymens plate fra samme år som ble anmeldt tidligere. 7/10.
Jeg nominerte denne fordi jeg syntes Kill 'Em All ble for "uferdig", selv om det var den jeg egentlig hadde tenkt å velge. Tenkte bare det var nødvendig. For meg er det dette, det unge, dynamiske, energiske og virkelig nyskapende thrash-bandet fra 80-tallet, som er Metallica. De som ga ut den litt overproduserte hardrockplata i 1991 som de virkelig slo gjennom med, er egentlig noe annet, selv om den plata også er bra på sin måte. De som kom deretter bør man helst ikke snakke om i det hele tatt.
Altså ville jeg egentlig bare evangelisere litt om "egentlige" Metallica. For meg har nok plata holdt seg bedre enn for Townes. Puppets er nok hakket bedre i min bok også. Justice enda et hakk bedre.Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Har aldri hatt noe forhold til Metallica. Knapt hørt på platene. Har kjent til bandet fra tidlig 80tallet. Har lyttet igjennom et par ganger og ser ikke lyset. Jo pokkeren jeg var på metallica konsert i spectrum for en 12-14 år siden men det var så mye bråk at jeg lukket vindu til losjen jeg dengangen satt i.
4 hadde det blitt
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Har hørt på denne plata i formiddag.Har de fleste Metallicaplatene,men har aldri vært diehardfan.Er enig at det dabbet av på nittitallet,spesielt med 'load',men det tok seg opp igjen med 'death magnetic'.Min favorittplate er nok som mange andre 'and justice for all'.Når det gjelder denne ville jeg niok landet på en åtter.
mvh.s,
Konge nominasjon, og særs underaldande anmeldelse fra Townes.
Nominasjonen har ført til at jeg har hørt gjennom stort sett hele katalogen til metallica siste ukene. Det var digg.
Fascinasjonen var nok større på nittitallet når vi vasa rundt med dongerivester med ryggmerker det stod "metal up you ass" på, og røyka i smug bak dassen på ungdomsskolen, enn den er nå.
Myee har skjedd med metallen siden den gang. Men vi er fortsatt på samme planet. Til en viss grad.
At bandet har betydd mye for mange som har gjort mye fete ting er utvilsomt.
Jeg synes gutta fortjener heder og ære sjøl om de er faded. I alle fall synes jeg de er blitt litt daterte.
Men er det andre enn meg som får ganske kraftige Kurt Cobain vibber på refrenget til tittelkuttet?
Forøvrig, så holder eg jo master of puppets høyere. Det var den eg digga mest av alle metallica skivene inntil det var bom stopp.GGjestemedlem
Gjest
Metallica – Ride the lightning
Rolig begynnelse med tyggepåtungenkonsentrert skalaøving går fort over i bråk Veldig mye lyd på en gang, alt for mye ... lødgrøt. Stakkato sintetestemmer og fort bråkegitar med ganske habil om enn noen repetitiv trommeslåing.
Heavyklisjeeer på løpende bånd. Uferdig og prøvende. Tidlige øvinger til 'Metallica', den med svart cover som er verdt å høre på.
Grusom produksjon, og seige uinspirerte riff. Man sitter igjen med følelse av at de gjør så godt de kan, men hadde de hatt litt talent på denne tiden hadde tempoet vært skrudd opp minst 10%.
Fade to Black prøver fortvilt å redde litt av inntrykket. Gitarsolo med plingplongkassegitarbakgrunn blir som en døll prolog til One. Ethvert habilt kjellerband klarer dette mye bedre. Man ser formelig tungen stikke ut av munnen på gitaristen som finkonsentrerer seg om å treffe strengene, og holder tempoet såpass tilbake at han makter å henge med.
Trapped under Ice begynner å ligne på musikk. Men det høres egentlig mest ut som Kiss på en litt vond dag. Forsøk på fliknisheavy fra noen som ikke er flink nok.
Næhh. Seigt, treigt og kjedelig.
Dette er ikke verdt å høre på i dag. 3/10
Metallica har for meg alltid vært en ålreit gruppe, men ikke noe særlig mer enn det. Det er litt betegnende at mange grupper geniforklares i begynnelsen for å bli for kommers, kjedelige eller lite innovative etter som årene går. Er nok sikkert mye riktig i det da kreativiteten pleier å dabbe av etter som årene går med de fleste av oss, men likevel så blir det ofte litt kjedelig og ofte politisk korrekt å alltid være opptatt av de første albumene (og gjerne dem de ga ut før de ble kjent for de store massene). Selvfølgelig IMHO Selv synes jeg Metallica er steintøff når de begynnelsen av 2000-tallet dro en Cash og spilte inn videoen til St.Anger i San Quentin fengselet....Aldri vært noen stor fan av Metallica, selv om jeg omfavnet -91 utgivelsen (på linje med stort sett alle andre),
denne utgivelsen har derfor mest akademisk interesse.
Og som et historisk dokument er det interressant. Musikken derimot - har passert 'best før' datoen med god margin.
Metall-nerder har selvsagt denne i samlinga, og i dag er nok aspirerende metal-nerder det største publikum for
denne utgivelsen.
Undertegnede syns den er helt grei.
Karakter: 5/10.
Litt streng i dag, Gjestemedlem? vel, vel. Jeg vet ikke hvem som skulle gjort det bedre i 1984. Måtte være Mustaine/Megadeth, da.
Men, som Voltaire sa: “I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it.GGjestemedlem
Gjest
Litt streng i dag, Gjestemedlem? vel, vel. Jeg vet ikke hvem som skulle gjort det bedre i 1984.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…