Hehe… Jeg ligger vel omtrent der, ja (mmm, noe høyere hvis vi holder soul og 60's r&b utenfor)… men 90% er kanskje ikke så langt unna strykprosenten for mannlige vokalister heller, når jeg tenker meg om.
eps
|
Albumstafetten 29
- Trådstarter Handsoer
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
eps
Trenger ikke nødvendigvis ha nøttene med – blir veldig ofte feil det óg. Men hva det nå enn er (eller ikke er) så finner sangstemmene til, hm, ja, la oss for eksempel si Thomas Dybdahl – eller (enda verre) William Hut – nokså frastøtende.
e
Feil blir det fort uansett ja.
Skyr de fleste jeg, damer som fyrer. Mest damer. Men da er det vanligvis ikke vokalen som er problemet, men det totale. Det gis jo ut så mye skitmusikk, og da mest av damer (relativt sett).
Enig. For ikke å snakke om barn… De gir ut mye dritt, de.Feil blir det fort uansett ja.
Skyr de fleste jeg, damer som fyrer. Mest damer. Men da er det vanligvis ikke vokalen som er problemet, men det totale. Det gis jo ut så mye skitmusikk, og da mest av damer (relativt sett).
eKKaare G. Opsahl
Gjest
svak for kvinne(r)vokal. barnevokal hater jeg
går det mye i bleier og vasking av barneromper om dagen?
Enig. For ikke å snakke om barn… De gir ut mye dritt, de.Feil blir det fort uansett ja.
Skyr de fleste jeg, damer som fyrer. Mest damer. Men da er det vanligvis ikke vokalen som er problemet, men det totale. Det gis jo ut så mye skitmusikk, og da mest av damer (relativt sett).
e
Eller er det hardt ervervet erfaring som sitter i. Lenge.?
går det mye i bleier og vasking av barneromper om dagen?
Enig. For ikke å snakke om barn… De gir ut mye dritt, de.Feil blir det fort uansett ja.
Skyr de fleste jeg, damer som fyrer. Mest damer. Men da er det vanligvis ikke vokalen som er problemet, men det totale. Det gis jo ut så mye skitmusikk, og da mest av damer (relativt sett).
e
Eller er det hardt ervervet erfaring som sitter i. Lenge.? Kunne mistolkes den ja… Nei, guttene er 7 og 13 nå, så bleiene skifter de selv. Tenkte vel mer i retning av MGP jr. dritt og prepubertale broilere. Hater det. Alle barn har sånne lyse stemmer. Mine har sangforbud.
eSist redigert:Poster denne nå før hodet forsvinner ned i vinglasset:
The Saints - Nothing is Straight in My House (Cadiz Rec., 2005)
Fra Brisbane, Australia, disse karene. Mange kjenner dem nok godt gjennom snart 40 år med svært forskjellig besetning og noe forskjellige sjangre. Bandet ble startet opp av Chris Bailey og Ed Kuepper (tysker, som forøvrig har utgitt hauger med bra soloutgivelser) i 1977. Kuepper stakk i 1979, mens Bailey har holdt stand hele veien.
Spilt inn i Nederland og deres 12. utgivelse.
Starter med konklusjonen: Jævlig bra!
Begrunnelse: Det rocker, men man må guffe på! Typisk øl-musikk.; nå blitt til vin-musikk mens jeg skriver dette. Med gode melodier og gi-faen-tekster! Og en fremførelse man ikke kan klage på; gjelder alle musikerene. Skikkelig engasjerende. Jeg kan noe om disse fra tidligere, men har hørt litt her og der opp gjennom årene.
Nå måtte jeg imidlertid sette meg inn i sakene og det gjorde godt.
Liker stemmen efter noen gjennomspillinger, selv om den minnner litt om Lou Reed (som jeg ikke liker) her og der. Gitarspillet er suverent.
Komposisjonene er varierte, fra engelskaktig (australsk) forsiktig punk til rolige saker, som eksempelvis «Passing Strange», platens lengste på over 5 min. Her høres Bailey ut som Ray Davies. Ellers er det Rock av den litt hissige typen som dominerer.
Vet fader ikke hva som skal trekkes; muligens at et par kutt kunne vært utelatt for variasjonens skyld (f.eks. «Where is My Monkey»). Men, det er pirk.
Vet ikke hva som finnes av vinyl, noe må anskaffes og Drammen lyd kan vel være rådgiver/konsulent?
Verdict fra Høvik: 9/10Woods - With light and love
http://open.spotify.com/album/0JaJQnjj17n6CiDgVlto2P
Vell,
jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det minner litt om bigbang, det minner litt om type hippierock. Det er uansett en sjanger som jeg har et distansert forhold til. Jeg får følelsen av å bli tatt inn i filmen "Den siste revejakta". Man lager sin egen farm, og skal gro gress. Man ligger stein heie dagen. Tja.
Vokalmessig, så synes jeg det blir litt puslete. Vokalen er veldig.. tja.. lik? Det virker som det er lagt ned lite fokus på selve vokalen. Den bare ligger der som et dust teppe over det hele, vell, den er der iallfall. Jeg legger ikke merke til hva som blir fortalt, eller hva som foregår. Jeg legger spesielt merke til den banjolignende gitaren.
Jeg føler dette er klagemusikk. Man har jo heller ingen høydepunkt. Det kan ha noe med at jeg er innto prog og rock. Dette her ble for flatt for min smak. Jeg prøver å huske en av sangen, men alt jeg føler... er ca en time med samme sangen.. og det er ikke et bra tegn. Jeg har lenger ikke dårlig selvfølelse for å nominere Ayreon. Det er til pass for dere! haha.
Vell, når sant skal sies, så er dette litt koselig å høre på. Etterhvert som jeg lytter, begynner foten å gå litt.. men ikke mer enn litt.. Instrumentalt er de faktisk brukbare. Det er ikke avansert musikk. HADDE DET BARE VÆRT EN ANNEN VOKAL SÅ!
Jeg gir dette en 3/10.KKaare G. Opsahl
Gjest
Bra anmeldelse!
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Hvor blir det av Tremor?
Han trodde det var i morgen han skulle levere og kommer forhåpentligvis tilbake senere i dag med papyrus under armen.
Opeth - Pale Communion
OK. Opeths nye plate, altså! Det blir litt vanskelig, siden alle vet at Opeth er et av favorittbandene mine, og at jeg burde vite mye om dem og ha "fasiten" klar allerede. Dessverre har jeg vært så travel i det siste at selv om jeg selvsagt har kjøpt plata, så har den frem til stafettrekningen ligget forseglet på venstre høyttaler i "ikke hørt enda"-bunken. Da ble jo dette en fin mulighet til å gjøre seg kjent med "Pale Communion":
Opeths 11. studioalbum. ...Eller kanskje egentlig "Mikael Åkerfeldts 11. Opeth-studioalbum", siden han nok er en ganske enerådende bandleder. Det er altså helt ferskt, og ble utgitt 25. august i år. Tre år etter deres forrige plate, "Heritage", som for Opeth-fans var en like stor milepæl som da Dylan kjøpte elgitar sommeren 1965. Den markerte nemlig slutten på "growling" i vokalen.
Opeth startet som et death metal-band i 1990, om enn med temmelig komplisert og progressiv musikk, og etter hvert, fra plate til plate, har mer og mer prog-elementer infusert musikken, og etter hvert har de fremstått som et fantastisk og originalt "death metal/prog metal fusion"-orkester, med en i mine øyne nesten uovertruffen musikalitet og dynamikk. "Heritage" var plata der de la fra seg nesten alt som var igjen av metal, og fremsto som et godt gammeldags progrock-band. Et BRA! et, og man hører selvsagt hvor de kommer fra fremdeles, men dette falt mange fans tungt for brystet. Etter "Heritage" sa Åkerfeldt noe slikt som at: "De som venter på mer growling, bør ikke holde pusten." Den nye "Pale Communion" setter definitivt to streker under dette.
Åpningstonene på plata forteller med en gang hvor landet ligger. Noen ganske sjangertypiske orgelriff fra den nye tangent-mannen Joakim Svalberg, og Martin Axenrot spiller faktisk trommer, i stedet for mange andre trommiser som bare holder takten. Langt fremme i miksen får han også være gjennom hele plata. Alle musikerene får briljere med hva de kan i låtene, og den blir ikke kjedelig, selv om den er ganske rolig. gitarsoloer avløses av fløyter, og basslinjer bråstopper for å gi plass til orgelskalaer og mellotron. (Ja, mellotron!)
Alt her er som det skal være, og Åkerfeldt har nok planlagt og komponert heeeeeelt ned i siste detalj også. Kompisen hans, petimeteret Steven Wilson, frontmann i Porcupine Tree har også hjulpet til, og har dratt i spakene på miksepulten. Det er ikke "Opeth" slik det Opeth jeg liker best låter, men det er jammen bra likevel. Dette er til og med skikkelig bra progrock. Originalt, kjent format, men likevel nyskapende, og så definitivt velgjort. Hvis det er dette Åkerfeldt (og de andre) har lyst til å spille nå, så er det ingen andre enn dem som bestemmer det, selv om de gjorde noe ganske annerledes for 5-10 år siden. Og dette er jo i alle fall bra. (Hører dere, Metallica?)
Det som skiller denne fra Hertitage, er at musikken høres mer fokusert ut nå. Ikke at det var slurvete forrige gang, men nå er det supertight, kreativt og interessant. Veldig melodiøst med kontraster og detaljer. Mye å følge med på her. JEG ville foretrukket i alle fall litt mer death metal fra gutta, men det i seg selv tar jo ingenting fra kvaliteten på den musikken de faktisk lager nå. Her er det prog, hardrock, jazz, litt metallgitar (og -bass), orientalske rytmer og melodier, og går man under overflaten og konsentrerer seg om å lytte, kan man bruke evigheter på denne plata. Forrige plate sa jeg at godt kunne vært laget av Camel på 70-tallet, men på denne plata høres Opeth bare ut som Opeth, og det må jo være bra. (Nye Opeth, ikke gamle death-Opeth, selvsagt.)
Låtene? Tja.. Som alltid med Opeth, er platene litt mer en helhet enn en og en låt, men likevel: Favorittene mine pr. dags dato er nok singelen "Cusp Of Eternity", "Voice Of Treason" og prog-mesterverket "Moon Above, Sun Below", mens de minst engasjerende kanskje "River" og avslutningen "Faith In Others" som er litt mindre "prog" og mer "tilgjengelig" rock.
Alt i alt en flott plate, og selv om min personlige smak heller mer mot det hardere Opeth fra midten av karrieren deres, så er denne etter å ha hørt den 10-12 ganger, mer oppmerksomt mot slutten, de siste dagene nok verdt en 9/10 i min bok. Flott plate! Bare "nye vinduer i sokkeletasjen"-prosjektet hjemme blir ferdig nå, skal jeg ta av plasten på vinylen og spille den slik den bør spilles også. Gleder meg!
Opeth - Pale Communion (2014)
Sisyfos var heldig som bare hadde en stein å rulle på, jeg måtte lytte til denne skiva i anmeldermodus flere ganger.
Opeths Mikael Åkerfeldt må på et tidspunkt ha gjort en avtale med Satan: Hva Mikael fikk ut av handelen vet jeg ikke, men djevelen fikk i hvertfall Mikaels sjel, og den delen av transaksjonen må ha blitt unnagjort før innspillinga av denne skiva, for her er det ikke et eneste snev av sjel.
Dyktig utført er det dog. Hvor Ayreon bedriver amatørmessig tafsing med prog så går Opeth til sin retroprog med teknikk, fag, kunnskap og erfaring- og det at de vet hva de driver med gjør resultatet så mye mye værre. I tillegg har de greid kunststykket å ta inn elementer av den eneste andre genren jeg hater; fusion (eller jazzrock). Ikke hører jeg et snev av originalitet her heller. Denne skiva får meg i like dårlig humør hver gang den spilles, den er rein ondskap. Dette er timer av livet mitt jeg aldri får igjen, og jeg lurer på om jeg har blitt svertet av å lytte til dette? Vil sårene gro, eller vil jeg for evig ha arr på min sjel?
Jeg trodde ikke det var mulig å lage musikk jeg kunne mislike intenst nok til å gi det karakteren 1, men det gjør det tydeligvis.Sist redigert:
Saints skiva er ok, men jeg tror jeg liker den mer for gammelt vennskaps skyld enn som et frittstående album. For min del har jeg de skivene jeg trenger med Saints, og føler ikke noe behov for å skaffe meg denne skiva, men en konsert med de tror jeg fortsatt kunne vært ok.
Enig med Burnt på begge skiver.
Saints ok, og Opeth slapp jeg heldigvis. Nøyde meg med lytting på to låter der. Det var ikke bortkastede ti minutter, jeg fikk jo bekreftet mine fordommer. Det er mye jeg ikke klarer å høre på, Opeth er ikke blant dem, de gjør ikke vondt. Men så kjedelig da, mann. Har det noen gang vært noen sjel der å ta?
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Opeth's nye skive er den eneste platen jeg selv har kjøpt i denne stafettrunden.Kjøpte den da den kom i år,og den ble spilt i et par uker før den ble glemt.Jeg syns den er et lite hakk bedre enn 'heritage'.Sistnevnte anmeldte jeg i en tidligere stafett,og endte opp med å gi den en firer.Tror jeg ville gitt 'pale comunion' en femmer.Jeg liker bedre de gamle metalplatene til svenskene,men det er ytterst skjelden jeg setter de på.
mvh.s,Sist redigert:
Hakke hørt plata ennå, men er enig med Burnt.
Skal prøve å få hørt den i kveld, og begrunne korfor
Opethetic
Nuvel, kom lengre enn united da. Kom til river, tredje siste låta, der måtte eg kaste inn håndkledet. Gitarsoloen som mest av alt minnet om en krysning av Slash og Richie Sambora var nok dråpen som fikk progge-koppen til å renne over.
Eg tror denne Mikael Åkerfeldt må ha søkt inspirasjon til denne skiva en kveld han sto og malte huset. Han må ha tenkt - "Vad i all världen skal kunna vara mere kjedsamt enn och mala hus?" Joda, svaret er vel Pale communion. For, det er jo ikkje direkte dårlig, de kan jo spille - det låter jo ikkje som the shaggs heller, men herrreeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeguuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuden så kjedelig. Gudsjammerlig kjedelig. Et jævla gnål er det. Og så så kjedelig da.
Produksjonen er jo også guffen. Guffent orgel, guffen vokal, guffen synth. Og helsikke så kjedelig. Litt klimpring her, litt pling plong der. Så litt fuzzgitar, så litt akustisk. Og så så kjedelig da. Så litt melodisk klimpring, og litt lengselsfull vokal - før det rockes opp igjen, kjedelig såklart. Skal eg prøve å finne noe sympatisk, så er det at noen av de roligere partiene har visse likhetstrekk med en del 70s UK folk ting som eg kan like, som Trader Horne og Trees.
Nevnte eg at det var kjedelig forresten?
Jaja, whatever - helt sikkert knall i padden for de som liker denslags, og det er i det minste lettere å høre på enn Ayreon. Men steike så kjedelig.
OPETH
Forrige uke, i en lysning i barskogen:
Pale Communion? Skal jeg gidde å høre på dette da? Alle forhåndsodds er tilsynelatende imot. Kjør visuell assosiasjonslek: Tenker tribal-cum-fantasy 'tooz. Tenker lange gevanter i billig fløyel. Tenker sort, burgunder, lilla. Tenker tights med snøring i siden og uproporsjonerte boots med tykke såler og kjipe metallbeslag uten noen som helst praktisk funksjon. Tenker livstidsabonnement på Nemi… Tro meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige.
Er i utgangspunktet ikke en som har problemer med å holde fokus over tid. Men fiklete progfusionfjas og generell metallflinkisjæzzing har jeg altså ikke tålmodighet til. Blir rimelig fort overstimulert her. Tette takt- og temaskift; laaange tamvandringer; selvgod gitarsoloromantikk; melankolsk musikalstemning. Er trolig et tekstlig univers her, men vegrer meg for å oppfatte ordene. Aner likevel en aksent. Enda verre.
OK. Lette alveføtter på duggvåt mose, hvirvlende kveldsdis og hele den greien der… Jada, jada; lev og la leve – bevares; alvene må danse så mye de vil for meg, men jeg velger å bli sittende. På den harde, flisete stubben min. Med armene i kors… Tenker; Helvete – skulle holdt meg hjemme.
esp
PS. Hørte gjennom hele, ja. Tenker urtete og selvskading nå. Så til sengs.Sist redigert:
Selv med lang erfaring i å bli slaktet i stafetten måtte jeg faktisk nå gå i meg selv og telle til ti før jeg postet det som heldigvis ble dette. ...og det var ikke engang min plate som ble slaktet.
Men en jekla bra anmeldelse var det du kom med, Daze.
Skrev to lengre innlegg og slettet dem begge, Har telt til to tusen og bør fortsatt ikke poste.Selv med lang erfaring i å bli slaktet i stafetten måtte jeg faktisk nå gå i meg selv og telle til ti før jeg postet det som heldigvis ble dette. ...og det var ikke engang min plate som ble slaktet.
KKaare G. Opsahl
Gjest
Bra anmeldelse Dazed. Platen er helt jævlig! selvhøytidlig, pompøs og forferdelig kjedelig. Smaken er som baken men av og til undres jeg over hva som får folk til å like disse forferdelige greiene. Opeth er lik selvskading for meg
Det dukker opp noen sånne innimellom.
Som alltid når noen spør: Hør på Blackwater Park, så Damnation og Deliverance. Liker du ingenting der, så kan du avskrive Opeth.Har hørt den flere ganger og er enig med Dazed.
Faktisk helt enig!
Surprise!
The Saints derimot- det var kjedelige greier det.
Satt å venta på ett Burnell-riff på bassen - det måtte da komme?
Ikke fælt, bare kjedelig.
NB: Håper Kristiansen teller fortsatt!Sist redigert:
er det låter eller plater? Null sjanse for at jeg hører tre hele album, så viktig for meg er det jo ikke. Men gi meg ei eller to låter, så skal jeg høre.
Skive Watershed, låter Hessian Peel og Hex OmegaDet er som forventet at prog album blir slaktet her. Det virker som om det ikke skal mer enn ett taktskifte til før ting blir kjedelig og jeg kan til en viss grad forstå det. Når ting blir litt komplisert må man nødvendigvis anstrenge seg litt ekstra for å få fult utbytte. Det er det samme med filmer og bøker også. Ser man på de mest populære bøkene er det mye krim og lettbent formellitteratur som f.eks. Dan Brown sine resirkuleringen av gammelt oppgulp. Prog er mer nærliggende å sammenligne med episke fantasy serier som Robert Jordans "Wheel of time" eller George RR Martin sin "A song of ice and fire". Stort persongalleri og kompliserte historier som veves inn i hverandre, ikke ulikt prog. Noe prog er mer seriøst og heller da mer mot Lev Tolstjs Krig og Fred. Tungt å lese, ja, men gir mye mer enn siste Jo Nesbø histore om Harry Hole.
Nevnte bøker og prog musikk er jo også formelbasert og det blir selvfølgelig kjedelig når samme formel brukes igjen og igjen. Men man må velge med omhu. Det finnes noen som er alkymister og de lager som kjent gull. Mikael Åkerfeldt er en av de.
Jeg synes selv at det er artig at alle ikke liker det og det gir god følelse av at her har jeg virkelig noe unikt.
the Saints
Fikk ikke noe godt grep på the Saints dengang, da de dukket opp på radaren ca. medio åttitall. Gikk hen og skaffet meg en utgave av The Monkey Puzzle. Nææh… Ikke helt nei. Den forsvant. Ute av syne, ute av sinn… sånn stort sett.
Nothing Is Straight In My House:
Utgitt i 2005 altså? Forundret, for dette høres mer «datert» ut. Ville gått 10, kanskje tom. 15 år bak i tid, hvis jeg skulle tippet. Var egentlig ikke klar over at bandet holdt det gående såpass lenge.
Making "Porno Movies" in my mind? Ja, hvem gjør ikke det (skjønt, når jeg regner meg frem til at Bailey er tett på femti her, tenker jeg vel at dette er et tema han strengt tatt burde "fått ut av systemet" noe før)… "A Madman" harver greit bortover åkeren. "Nothing Is Straight" fungerer også, om enn litt, eh, uryddig arrangert. KukRåkken i "Nylon Pirates" finner jeg ikke helt ut av, og "Bang On" er jo (syttitalls) Aerosmith? "Taking Tea…" nja, tja, vetikkehelt. Og «Where Is My Monkey?»; hvor kom den fra, sånn plutselig? Klør meg litt i hodet.
Når pulsen senkes, synes jeg faktisk det flyter bedre… "Digging a Hole" og "I Couldn’t Help Myself"for eksempel… eller tom. "Passing Strange", der Lou Reed kaster en umiskjennelig skygge, og unødvendig lange "Garden Dark". Iggy in da house… For sangeren Chris Bailey – som sikkert kunne delt nyttige nesesprayerfaringer med bihuleboeren Jonathan Richman – høres heldigvis betraktelig mindre ut som en knirkete dør enn på 70/80-tallet, og har tydeligvis fordøyd ferdig noen av Iggy Pops sangtekniske idiosynkasier etterhvert, for av og til havner Bailey ganske nært opptil «Gudfaren" – særlig på de rolige låtene… Innimellom minnes jeg også Them-æra Van Morrison, og nevnte Lou Reed – som så absolutt også er tilstede, ja.
At ingenting er rett i dette "huset" er å ta for hardt i, men endel skakke musikalske sammensetninger og lappete tekstpassasjer trekker ned taksten, og planløsningen kunne nok utvilsomt vært bedre… Likevel; lave forventninger gjør kanskje sitt, men hakkende gale er det jo ikke, selv om Bailey et Co. har vært mer fokusert på tidligere slipp. Plukker uansett heller opp Eternally Yours, fra 1978 (for den har jeg ikke).
e
Helgerock...
Hmmm, visste faktisk ikkje at the saints hadde så mye på smavittigheten. Er helst de to første som har snurret mest i heimen, og I'm stranded (låta) er jo en aldri så liten genistrek.
Av senere ting så har eg Spit the blues out og King of the sun hatt noen runder.
Stafettplata er eg saktens ikkje sikker på om eg har hørt før engangn. Men eg ble no ikkje helt vettaskremt av dette. Litt rundere i kantene enn 70s skivene, og noen av låtene er riktig så likandes; Digging a hole, I couldn't help myself for å nevne et par. Paint the town electric duger vel også greit, men spørs om ikke Iggy har gjort akkurat ei sånn type låt bedre, refenget er jo nokså Iggy'sk.
Dabber den litt på slutten? Eller er det interessen min som daler? espege har jo dekket det aller meste, men eg syns jaggu det er en del kinks (Davies) å høre i Bailey også; Where is my monkey? (småteit låt forøvrig)
Jeje, en solid opptur etter Gayreon og Ompat.
7ish?
Hå-hå-hååå… I beg to differ! Dan Brown og (hele) fantasysjangeren havner i samme litterære slobøtte her på kaien. Jo Nesbø ligger jo allerede i den tilsvarende musikalske (for Di Derre).
Hva som skal ansees for å være "utfordrende/anstrengende" kan man jo alltids diskutere, både mht. musikk og litteratur, men tekniske ferdigheter er uansett (og heldigvis) ikke det eneste gjeldende vurderingskriteriet. Den er mer komplisert enn som så; kunsten.
Ser forøvrig at Opeth har sin egen unike tråd på HFS. Ikke verst.
mvh esp
PS. Og alkymistene? Lite gull i posen der. Men du har rett, Mikael Åkerfeldt synes å passe beskrivelsen.Sist redigert:
Hmm,
Tror faktisk ikkje det er prog-elementet eller taktskiftet som er utslagsgivende for min del. Eg har jo opptil flere (to) prog-skiver i samlinga mi, og liker begge to. Og enda flere plater med taktsikfter, sjøl Motörhead gjør jo det med stort hell dann og vann. Tror det er når det blir så "episk" og "symfonisk", eller pompøst som det også heter, at ting går i stå hos meg.
For opeth plata prøvde eg virkelig å legge godviljen til.
Hvor tror du deres "Blacwater Park" eller "Deliverance" ville havnet på CEVBOF-skalaen din? Har du hørt dem? Får liksom ikke hodet mitt rundt at dette kan oppfattes som kjedelig, men så forskjellige er vi altså.
Skal gjøre det svært lett for deg:
Opeth – Blackwater Park
Opeth – Deliverance
^ Haha
Du sier du skal gjøre det lett for meg og ber meg høre på Opeth? Does not compute.
Men greit, veldig motvillig skal eg skumme gjennom nevnte skiver. Kan ikkje fatte at smøysa har skiver med denne gjengen...
Blackwater park - Røyk da vokalen kom inn. Sry, complete fail. Holdt vel 46 sekunder. Er det gorgene fra fragglene som er leid inn for å håndtere vokalen?
Deliverance - Der var jo gorgen igjen ja.
Nei, sry Dazed - disse er diskvalifisert by default for CEVBOF.
Eg kommer aldri til å klare å høre de fra a-å. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…