Jeg jo har vært hos EMOKID før, flere ganger, og jeg har hørt oppsettet med 6x16" i "open baffel", og selv om det var satt provisorisk sammen, så låt det utrolig flott, og med en fin kontant bass som var etter min smak, og godt integrert. Men den særdeles teknisk kyndige eieren av dette anlegget hadde skumlere planer i gjære på den lavfrekvente siden i anlegget - 16x16" i SLOBS konfigurasjon. Jeg hadde åpen invitasjon til å høre dette i romjulen, men ved å følge med på tråden kunne jeg vel tenke meg at ting tok litt lengre tid enn planlagt, jeg lot derfor "the horny kid" få lov til å eksperimentere seg ferdig før jeg… øh, trengte meg på en sen lørdag ettermiddag som jeg likevel kjørte forbi hans bopel. La meg bare si det først som sist: EMOKIDs system er i dagens forfatning en imponerende demonstrasjon av hva man kan få til med pågangsmot og innsatsvilje. Mannen har ikke bare bygd en hornløsning som detaljmessig ikke står tilbake for noe som helst av hva som er tilgjengelig på det kommersielle markedet , snarere tvert i mot. Finishen på horna er fantastisk flott, om enn industriell i sin design i motsetning til f.eks living voice sin Vox Olympian, som i sin tur er mer en demostrasjon på stolte engelske håndtverkstradisjoner innenfor metall og edeltre. Emokid sin løsning er mer rettet mot funksjonalitet enn "flash", men allikevel like mye "in your face", ettersom den tar omtrent like mye plass. Allikevel er designet rent, pent, og ryddig, og holdt i en stil som kunne være en hvilken som helst kjent industridesigner verdig. Mao blir forskjellene på de to et spørsmål om smak. Så var det SLOBS'a da. Jeg gikk lenge rundt og trodde jeg var alene om å ha modeller av tårna til Oslo rådhus i min stue, men nei, der tok jeg feil. Mine Definitive Technologies er bare 145 cm på soundcare spikes, og rekker meg ca til skulderen. Disse derimot gikk helt til pannebrasken. Jeg spiller pt. på Magnepan 3.7, og for dem som ikke er kjent med dimensjonen på disse så er de vel sammenlignbare med å ha to dørblader stående med bredsiden til midt i stua, men de er relativt to-dimensjonale. SLOBS'a har en hel MG 3.7 innover i z aksen i tillegg! Dette er plasskrevende, men imponerende saker. Profesjonelt bygget, og hellakert i sort, gjør de et mektig inntrykk i loftsstua til EMOKID. Montering av elementer og kabling ble gjort av eieren selv, og viser tydelig at dette er en DYI'er med kunnskap om hva han holder på med, for det hele er pent, smakfullt, og meget ryddig utført. Han sier selv at det er et arbeid i progresjon, men jeg tror de fleste hadde slått seg til ro med dagens utseende. Bare for å understreke kompetansen, så kan det nevnes at EMOKID også har bygget seg et par First Watt F5, med noen solide oppgraderinger ift standard, som kan beskues, og leses om tidligere i denne tråden. I tillegg til alt dette har han en vinylsnurre på gang basert på Technics SP10. Her skal EMOKID lage ny plinth etter eget design. Når jeg spør om hva som gjør at man setter i gang slike ambisiøse selvbygg som dette får jeg et ettertenksomt svar: Vel, etter å ha holdt på siden guttedagene, så blir det et spørsmål om hvilke parametere man ønsker å dekke i sitt eget oppsett. Man finner enten ut at de ikke dekkes kommersielt, eller at den kommersielle løsningen blir så dyr at den i realiteten blir uoppnåelig. Når man er ute etter en spesiell lydsignatur som ikke tilbys kommersielt, f.eks det dynamiske smekket i fra en skarptromme, som koster et lite lands statsbudsjett hvis man skal kjøpe i butikk, lydparametre som ikke kan tweakes ut av det rommet som man tross alt har til rådighet, eller en kombinasjon av alle disse - pluss mange andre funskjoner som enten ikke er tilgjengelige, eller relativt utilgjengelige i kommersielle løsninger. Det er ikke slik at de ikke kan lages, men for de fleste blir det utilgjengelig på grunn av manglende kompetanse, økonomiske midler, eller den plassen man har til rådighet i sitt eget hus.
Dette ble kanskje en litt komprimert, og eller en ufullstendig forklaring, men jeg skal ikke trette leseren av dette innlegget med for mange av mine løse tanker og drodlerier rundt hva som skaper god lyd, men det oppsummerer i hvertfall for min egen del inntrykkene av hva som driver en mann til disse "ytterligheter", og det gir et godt rasjonale for hvorfor jeg kunne komme til å finne på å gjøre det samme selv. Jeg hadde som sagt sett frem til denne lyttesesjonen, og EMOKID fant tak i "ho Kari" og kosestunden var i gang…
Men vent litt, dette hørtes litt spesielt og rart ut, litt merkelig faktisk, to separate kanaler i mono, manglende fokus i forhold til sist jeg var her, flott oppløst, og litt dypere bass, men allikevel…hmmm merkelig. Jeg holdt det foreløpig for meg selv gjennom første låt. Noe nytt kom på, og jeg fulgte ivrig med. Fortsatt den litt merkelige lydsignaturen. Neste låt.
Nå måtte jeg trå varsomt frem… Du EMO', jeg synes det låter litt rart jeg, sånn littegrann ute av fase eller noe! Anleggets innehaver spretter opp av sofaen og bort til pc'n. La meg sjekke noe her sier han… joda, du hørte rett, jeg testet noe på fullfrekvens i høyre mellombass, og glemte å sette det tilbake, var den klare tilbakemeldingen. Ikke rart du syntes dette låt merkeligt, her spiller det jo ute av fase og det meste blir helt feil, et lite øyeblikk bare så bytter jeg bare profil her så… Forklaringen var såre enkel, og anleggets eier hadde bare ikke registrert feilen, siden det var jeg som okkuperte "sweetspot", og han selv satt et stykke ute til venstre ca. rett foran det ene hornet. Da får man ikke stereoperspektivet selvsagt, og legger ikke merke til at ikke alt er "på stell".
Og det ble lys! Og for et lys det ble…
En Åpenbaring av lyd!
Jeg ble helt enkelt sittende å le for meg selv… så moro var det bare!
For å lage en sammenligning, så var min forrige opplevelse på samme nivå med et horn-system i Danmark hos ARTSOUND i Viborg DK, som sikkert flere kjenner til. Der ble det spilt på TW Acoustic Raven AC3 med Graham Phantom II arm og Air Tight PC3, Kondo Overture, og Avantgarde Duo Primo G2, kablet opp med Shunyata kabler til flere hundre laken. Jeg hadde tidligere hørt vinyl spilt på rør-forsterker tilkoblet gode hornhøyttalere, men nettopp der og da så måtte jeg se om ikke artistene satt gjemt et sted inne i horna, for dette hadde en realisme jeg ikke hadde opplevd før. Denne opplevelsen kom nå tilbake i loftstua hjemme hos EMOKID. Men med en vesentlig forskjell. Mens horna i Danmark hadde realisme og tilstedeværelese, så hadde EMOKID's system en oppløsning, dynamikk, og smoothness som jeg føler gikk godt utenpå den kommersielle løsningen jeg lyttet til hos Artsound. Sarte lyder og bakgrunnsstøy i opptakene som ble avspillt skapte en ambience jeg ikke kunne huske å ha hørt i det danske oppsettet til en gatepris på over 1 mill DKK. For ikke å nevne bassen fra SLOBS, der AG sine små basshorn bare må se seg godt og grundig gruset. Det er åpenbart flere veier til Nirvana… Ikke at EMOKID sitt oppsett på noen som helst måte er gratis i sammenligning, men det viser IMHO at med kompetanse, og riktig valg av parametere, kan man faktisk nå minst like langt som de kommersielle aktører, om ikke lenger, og ikke minst for en langt lavere pris. Det skal dog nevnes at EMOKID ikke har nådd hit alene. Han legger ikke skjul på at det er kunnskap han har fått del i fra folk med meget lang erfaring, som HFS profilene SLUKET, GRELV, og andre velvillige likesinnede sjeler som gjør at hans anlegg fremstår som ett av de beste jeg noensinne har hørt. Jeg har slett ikke lyst til å gå hjem, men bare lytte og lytte, og lytte. Dette systemet presenterer selv de fineste og svakeste detaljer på så lave volum at man blir bare sittende og nyte. Her får man utbytte av all musikken uten å skru volum pot'en på bånn spiker, eller i alle fall så høyt at man må skrike til hverandre for å bli hørt. Det er bare ikke nødvendig med dette systemet. Alene og i seg selv, så er dette en faktor som bør gjøre dette til et ønskesystem for alle som har plass til det.
Hvordan kan dette ha seg? EMOKID mener selv at det er det er det aktive delefilteret i GroundSound DCN28 + tilhørende SW som utgjør hjertet i hele systemet. At den kontrollen man har mulighet for å utøve digitalt på tonal balanse gjennom dette "apparatet", bare ikke er mulig å oppnå med et vanlig analogt delefilter. Jo det har noen ulemper med at man må ha 4 sett med stereoforsterkere, 8 monoblokker, eller som i dette tilfelle, 3 stereoforsterkere til diskant, mellomtone, og mellombass, og 2 monoblokker til bassen alene. Systemets sensitivitet tilsier at her har man ekstreme mengder headroom, noe som bidrar ytterligere til den lekenheten som oppvises i presentasjon av musikk i nettopp dette systemet. Jeg får en rask innføring i systemets muligheter. Og selv om jeg ikke forstår alle detaljene, så kan jeg godt se hvilket utmerket verktøy dette er i kompetente hender - for her er det meget enkelt å trå feil dersom man ikke bryr seg om å sette seg inn i detaljene. Det har EMOKID gjort, og det merkes. Jeg får en innføring i potensielle fallgruver, og hva erfarne "fjellfolk har rådet dette systemets eier til å gjøre for å styre klar. Når jeg sitter og lytter til denne utlegningen, så er det åpenbart hvorfor fallgruvene er store og omfangsrike. Det er nemlig slik at vanlig logikk ikke vil klare å lede novisen til en løsning på de problemene som kan oppstå når man setter opp for første gang. Kun erfaring og kunnskap gir den rette vei til aktiv-delings-nirvana, noe jeg er i ferd med å oppnå der jeg sitter omhyllet av god lyd.
Hvordan låter det så egentlig? Opplevelse av hvordan noe låter er jo en svært subjektiv vurdering, og det er vel kun åndsfrender som kan enes om noe slikt. Derfor vil jeg bruke min subjektive erfaring til å si noe mer beskrivende en de vanlige begrepene som tredimensjonalitet, oppløsning, tørr kontant bass osv, for disse er uomtvistelig tilstede her, og videre utlegning derom blir overflødig. Forestill deg heller lyd fra en visp mot et trommeskinn, et slag på en triangel, eller en finger som stryker mot viklingene på en stålstreng, og som bare henger i rommet, svak men vedvarende, og så reell at den nesten manifesterer seg i et levende menneske med et instrument i sine hender. På samme måte som en drøm kan være så reell at du er sikker på at du opplever det som noe virkelig. Du vet disse opplevelsene er virtuelle, men oppleves som reelle. Slike opplevelser får nakkehårene til å reise seg. Det blir som den helt perfekte slurken med god cognac dom du nyter i det stille, i det et lunt men allikevel friskt vindpust av sjøluft leker med håret ditt mens du ser sola går ned etter en helt perfekt julikveld ved et bål i vannkanten et sted langs vår vakre kyst… Du får en tåre i øyekroken…Øhrmm eller no' sånt…Spøk til alvor - det går egentlig ikke an å formidle en opplevelse som egentlig er individuell, men jeg kan si så mye som at dette er virkelig fantastisk bra uansett kategori, og alle bør få anledning til høre det selv. Jeg vet at EMOKID er en imøtekommende og hyggelig mann som gjerne tar i mot besøk, så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid…
Det er utrolig hvor fort tiden går i hyggelig selskap, og praten gikk mer enn vi brukte tid på å lytte. Dessuten var det som nevnt en lørdag kveld, som også gjerne er forbeholdt familien. Jeg måtte hjem til min, og EMOKID hadde sine forpliktelser på hjemmebane, ellers hadde jeg bare blitt der utover kvelden og natta. Heldigvis har jeg stående invitasjon til å returnere for flere musikkopplevelser, og nå etter litt mer tweaking skal det etter EMOKID's mening låte enda bedre - tviler ikke et sekund egentlig, så jeg kommer garantert tilbake… mer enn én gang om jeg får lov…
Mvh
p