Takk til erato for et i hovedsak informativt, reflektert og godt balansert innlegg.
Store kunstnere har sterke personligheter som vekker mye oppmerksomhet. Folk flokker seg rundt dem, tiltrukket av utstrålingen, kunsten, viraken, sirkuset og sladderen. Mange mener noe om dem, basert på mer eller mindre sann informasjon. Ofte mindre. Behovet for kjendisstoff later til å være umettelig, så vi har fått en grotesk stor og ikke sjelden usmakelig industri rundt det.
Toscanini, Furtwängler, Karajan eller Kleiber, historiene florerer og det er saktens nok å grave i. Først og fremst var de usedvanlig begavede kunstnere, og det er det mest interessante ved dem. All støyen går det an å unnvære. Sirkus-Karajan, for et sirkus var det - med en del lite tiltalende sider, er noe annet enn de av og til seriøse, dyptloddende og superkompetente innspillingene han gjorde gjennom hele karrieren. Så får det være en smakssak og et individuelt valg hvor mye man vil lete etter det kunstnerisk verdifulle i den store mengden av opptak.
Jeg har aldri karakterisert kritikk av PR-maskineriet rundt Karajan som fordommmer, erato. Her blander du kortene. Å hevde at Karajan var mer opptatt av seg selv enn musikken, derimot, kan med rimelighet karakteriseres som en fordom. Det utsagnet fremstår som en forhåndsmening eller vanetro, som jo er en definisjon av ordet fordom.
Tidlig i morges hørte jeg en super innspilling av Strauss' Tod und Verklärung med Reiner og WPO, vintage Decca fra 1956. Enda et ørlite knepp flottere enn hva som helst i Strauss fra Chicago med samme dirigent, i mine ører. WPO hadde mange konserter med komponisten som dirigent i blodet, og jeg har en anelse om at Reiner bak sitt stenansikt lot seg inspirere av varmen og gløden i strykerne. Lydmessig omtrent på høyde med Living Stereo. Det er en glede å oppdage slike blinkskudd.
