Siden det nå er like før det braker løs med rettferdig harme over Jarlsbergeksporten og "skattebetalernes penger" siterer jeg Kato Nykvist i Nationen i dag:
Om han ikke allerede har gjort det, bør bondelagsleder Lars Petter Bartnes telle over fingrene sine etter at han 15. mai sheika hands med landbruksminister Sylvi Listhaug, og signerte jordbruksavtalen. Det er slett ikke sikkert han har alle i behold.
I en jordbruksavtale som ellers ikke var all verden å rope hurra for fra landbrukets side, kunne man i det minste notere seg for én klar seier: Listhaugs forslag om å halvere antall melkekvoteregioner ble parkert.
Det var en stor seier for landbruket. Slik oppsummerte Bartnes gjennomslaget organisasjonen fikk for å beholde regionene: «Dette har vært et viktig punkt for oss i forhandlingene, fordi en slik endring ville lagt til rette for en kraftig sentralisering av norsk melkeproduksjon. For oss er det viktig at det produseres melk også i distriktene. «
Færre og større omsetningsregioner for salg og leie av melkekvoter – kombinert med det kraftige løftet av kvotetaket som Listhaug innførte i fjor – ville ført til en betydelig konsentrasjon av melkeproduksjonen. Strukturrasjonaliseringen (færre og større melkebruk) ville skutt fart.
For bondeorganisasjonene, som er opptatt av å opprettholde en variert bruksstruktur i hele landet, var det helt avgjørende å stoppe forslaget. Det lyktes.
Men det er ingen grunn å hente fram kupjolteren. Nå vil Listhaug i stedet fjerne eksportstøtten til jarlsbergosten. Eksporten utgjør nærmere 10 prosent av norsk melkeproduksjon. Det tilsvarer nesten 800 gjennomsnittlige melkebruk. Trolig vil flere gå under, da det gjerne er de små og mellomstore brukene som gir seg først. Ivar Pettersen i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning tror at antallet bruk som forsvinner, kan komme opp i 1500. De fleste av dem ligger i distriktene.
Ved å fjerne eksportstøtten oppnår Listhaug dermed det hun ikke lyktes med i jordbruksforhandlingene: En sterk strukturrasjonalisering av norsk melkeproduksjon.
I den grad Norges Bondelag trodde en kjøpte seg borgfred ved å inngå pakt med landbruksministeren, var det mildt sagt naivt. Knappe to uker etter avtaleinngåelsen er norsk melkestruktur under enda hardere angrep enn under forhandlingene.
Bøndene vil kjempe imot, så klart, men denne kampen vil politisk sett bli hardere. I spørsmålet om melkekvoteregioner hadde landbruket tilsynelatende et godt grep om stortingsflertallet. Når det gjelder eksportstøtten, er bildet mye mer uklart.
Det er bred politisk enighet om at eksportsubsidier i internasjonal handel av landbruksvarer bør avskaffes. Til og med Senterpartiet har programfestet dette. Bøndene må derfor argumentere svært godt for seg for å overbevise et flertall på Stortinget til å stemme ned et forslag det – i prinsippet – er for. Heldigvis for landbruket er det flere gode argumenter for å gjøre nettopp det.
For det første er ikke eksportstøtten til Jarlsberg en skattefinansiert subsidie, slik mange later til å tro. Støtten framkommer i ordningen for prisutjevning for melkeprodukter, der utjevning for eksport utgjør om lag 130 millioner kroner. Ordningen er uten kostnad for staten, men gir i praksis økt pris for forbrukerne.
For det andre vil bortfall av eksporten bety 20.000 færre melkekyr i Norge, og underdekningen av storfekjøtt vil øke. Mindre ost- og kjøttproduksjon betyr lavere verdiskaping og færre arbeidsplasser i industrien.
For det tredje er det elendig næringspolitikk å stimulere til store investeringer i melkesektoren ved å doble kvotetaket, for så å fjerne 10 prosent av markedet i løpet av få år. Alle næringer trenger forutsigbarhet, landbruk er intet unntak.
For det fjerde er ikke denne Jarlsberg-eksporten dumping av matvarer i utviklingsland, som tross alt var hovedbegrunnelsen for det politiske ønsket om å avskaffe eksportsubisidier i internasjonal handel av landbruksvarer. Jarlsberg selges som et premiumprodukt i kjøpesterke, vestlige markeder.
Og sist, men ikke minst: Det er mildt sagt underlig å kaste kortene før man går til internasjonale handelsforhandlinger. Landbruket har lenge innsett at eksportstøtten av Jarlsberg står i fare, men næringen forutså neppe at regjeringen ensidig ville oppgi et viktig handelspolitisk verktøy uten å få noe igjen for det.
Å stimulere norsk konkurransekraft er ikke noe Jarlsberg-fenomen. Hva hadde norsk aluminiumindustri vært uten billig kraft? Hvordan hadde det gått med oljesektoren dersom selskapene ikke kunne trukket 78 prosent av letekostnadene fra skatten?
Så sent som i går fikk regjeringen flertall for å styrke nettolønnsordningen. Hensikten er å sikre norsk skipsfarts konkurransekraft i et vanskelig internasjonalt marked.
Det er åpenbart viktigere å støtte redere enn melkebønder.