Innen toppen av offentlig forvaltning i Norge eksisterer knapt konseptet "ansvar". Som øverste sjef for noe er man ansvarlig uansett hvor lite man visste eller kunne om det underliggende. Det er en del av ansvaret å holde seg orientert og i det minste prøve å gjøre noe med det. For å bli kastet som statsråd i Norge må man bestille litt for dyre middager eller lignende, å være ansvarlig for kapitale brølere på det ene eller andre området har som regel ingen praktisk betydning. I verste fall blir man plassert i en overbetalt og nyopprettet "spesialrådgiverstilling" hvor man beholder lønnen og sannsynligvis gjør nesten ingen ting for pengene.
Synes dette blir en smule overspent.
Statsrådene i Norge er en del av det demokratiske systemet og det blir veldig spesielt hvis man kan kaste statsråder uavhengig av den rådende maktbalansen, altså den politiske sammensetningen av Stortinget. Noe annet er det selvsagt hvis det blir påvist lovbrudd eller sannsynliggjort brudd på forvaltningsregler (Ramin-Osmundsen og Solbakken).
Å sammenligne med privat sektor blir en smule søkt fordi en offentlig toppleder må forholde seg til en rekke variabler (demokratiske hensyn, helhet ift andre områder osv.) som en privat leder kan gi fullstendig blaffen i. En samferdselsminister kan ikke bare oppgradere veinettet uavhengig av satsninger på andre områder. Er man da ansvarlig når det kommer en rapport som viser at det burde ha blitt satset mer? Samordningen og avveiningene blir foretatt av regjeringen i fellesskap og av statsministeren (og landsmøtevedtak osv), så ansvaret skyves videre. Og hvordan ser da dette ut på aggregert nivå? Hvem kan si at satsningen på vei er viktigere en klimahensyn og økte budsjetter til helsesektoren? Skal da samferdselsministeren gå?
Statsrådene beveger seg samtidig i et minefelt av ulike interesser som må avveies: Media, opinionen, eget parti, samarbeidspartier, langsiktige interesser, interesseorganisasjoner, gjenvalg, egen popularitet...
Hvis man tar en titt på historikken vil en se at det ofte er mange utskiftninger av ministrene i de ulike regjeringene. Ofte snakker vi da om manglende leveringer og endrede prioriteringer fra "regjeringsledelsen", det er et ansvar man ikke må glemme i denne sammenhengen.
Hovedregelen her bør jo være at det er velgerne som sier i fra om de er fornøyd eller ikke ved valg, ikke at kontroll- og konstitusjonskomiteen blir misbrukt til å drive partipolitisk kamp...