Dette er ikke konspirasjonsteorier, men harde fakta. Jojn Pilger skrev dette i "NY TID" for noen dager siden. Dette er mye bedre lesning enn oppgulpet av amerikansk propaganda som serveres av de ivrigste her på tråden.
Da 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz ble markert for kort tid siden, ble vi minnet om fascismens store forbrytelse, med nazi-ikonografien klart til stede i bevisstheten. Fascismen er bevart som historie, som flimrende bilder av svartskjorter i hanemarsj, i skremmende og tydelig erindring om bevegelsens kriminelle karakter. Men i de samme liberale samfunnene, der de krigshissende elitene oppfordrer oss til aldri å glemme, blir den økende faren for en moderne form for fascisme nedtonet – for den er deres fascisme.
«Å starte en angrepskrig,», sa Nürnberg-domstolens dommere i 1946, «er ikke bare en internasjonal forbrytelse, det er den største av alle internasjonale forbrytelser idet den bærer i seg det heles akkumulerte ondskap.»
Hadde ikke nazistene invadert Europa, ville det vært noe Auschwitz og Holocaust. Hadde ikke USA og deres drabanter startet sin angrepskrig i Irak i 2003, ville nesten en million mennesker vært i live i dag, og Den islamske staten, eller ISIS, ville ikke ha trellbundet oss med sin råskap. De er resultater av en moderne fascisme vi har vent oss til gjennom bombene, blodbadene og løgnene som utgjør det absurde teateret vi kaller nyheter.
I likhet med fascismen på 1930- og 1940-tallet blir svære løgner levert med en metronoms presisjon, takket være mediene som er allestedsnærværende og repetitive, og som utøver sin sensur gjennom utelatelser. Ta for eksempel katastrofen i Libya.
I 2011 foretok NATO 9700 angrepstokter mot Libya. Over en tredjedel av disse var rettet mot sivile mål. Det ble brukt stridshoder med uran; byene Misrata og Sirte ble teppebombet. Røde Kors fant massegraver, og UNICEF rapporterte at «de fleste [av de drepte barna] var under ti år gamle».
Løgnen om folkemord. Den offentlige fremstillingen av Libyas president Muammar Gaddafi som rævpult med en «opprørsbajonett» ble hilst av USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton med disse ordene: «Vi kom, vi så, han døde.» Mordet på ham og ødeleggelsen av landet hans ble rettferdiggjort med en stor, velkjent løgn: Han planla «folkemord» mot sin egen befolkning. «Vi visste … at om vi ventet en dag til,» sa president Obama, «kunne Benghazi, en by på størrelse med Charlotte, bli utsatt for en massakre som ville gitt gjenlyd i hele regionen og satt skampletter på verdens samvittighet.»
Dette var skapelsen av islamske militser med utsikter til å bli slått av libyske regjeringsstyrker. De sa til Reuters at det kom til å bli «et virkelig blodbad, en massakre lik den vi så i Rwanda». Den 14. mars 2011 sørget løgnen for den første gnisten til NATOs inferno, beskrevet av David Cameron som en «humanitær intervensjon».
Mange av «opprørerne», som i hemmelighet var utstyrt og trent av de britiske spesialstyrkene SAS, ble ISIS-krigere – hvis siste video viser halshoggingen av 21 koptisk kristne arbeidere som var tatt i Sirte, byen som ble ødelagt på deres vegne av bombefly fra NATO.
Operation Cyclone ble ’krigen mot terror’, som kostet talløse menn, kvinner og barn livet i den muslimske verden, fra Afghanistan til Irak, Jemen, Somalia og Syria.
For Obama, David Cameron og den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy var Gaddafis virkelige forbrytelse Libyas økonomiske uavhengighet og hans erklærte intensjon om å slutte å selge Afrikas største oljereserver i amerikanske dollar. Petrodollaren er en bærebjelke i USAs imperiemakt. Gaddafi planla dristig nok å opprette en felles afrikansk valuta knyttet til en gullstandard, etablere en bank for hele Afrika, og fremme økonomisk union blant fattige land med verdifulle ressurser. Om dette kom til å skje eller ikke, var ikke avgjørende. Bare tanken var fullstendig uakseptabel for et USA som forberedte seg på å «gå inn» i Afrika og lokke afrikanske regjeringer med militære «partnerskap».
Etter NATOs angrep under dekke av en resolusjon i Sikkerhetsrådet, skriver Garikai Chengu, konfiskerte Obama «30 milliarder dollar fra den libyske sentralbanken, penger som Gaddafi hadde øremerket til etableringen av en afrikansk sentralbank og den afrikanske gullstandardbaserte valutaen».
Den «humanitære krigen» mot Libya gjorde bruk av en modell som ligger liberale vestlige hjerter nær, særlig i mediene. I 1999 sendte Bill Clinton og Tony Blair NATO for å bombe Serbia fordi, løy de, serberne begikk «folkemord» på etniske albanere i utbryterprovinsen Kosovo. Davis Scheffer, USAs ambassadør både her og der for krigsforbrytelser [sic], hevdet at så mange som 225 000 etnisk albanske menn mellom 14 og 59 kunne være myrdet. Både Clinton og Blair mante frem Holocaust og «ånden fra andre verdenskrig». Vestens heroiske allierte var Kosovo Liberation Army (KLA), med en kriminell fortid det ble sett helt bort fra. Den britiske utenriksministeren, Robin Cook, sa at de kunne ringe ham når som helst på mobil-
telefonen hans.
Tragedien i Afghanistan kan nesten måle seg med den episke forbrytelsen i Indokina.
Da NATO-bombingen var over, og mye av Serbias infrastruktur så vel som skoler, sykehus, klostre og den nasjonale fjernsynsstasjonen lå i ruiner, kom internasjonale undersøkelsesgrupper til Kosovo for å avdekke bevis for «holocaust». FBI fant ikke en eneste massegrav, og reiste hjem. Den tilsvarende spanske gruppen gjorde det samme, og lederen fordømte «en semantisk piruett fra krigens propagandamaskiner». Et år senere fastslo et FN-tribunal om Jugoslavia det endelige tallet på døde i Kosovo: 2788. Dette omfattet stridende på begge sider, og serbere og rom myrdet av KLA. Det var ikke noe folkemord. «Holocaust» var en løgn. NATO-angrepet hadde vært et bedrag.
Bak løgnen var det seriøse hensikter. Jugoslavia var en enestående uavhengig, multietnisk føderasjon som hadde virket som en politisk og økonomisk bro under den kalde krigen. Det meste av landets institusjoner og større fabrikker var offentlig eid. Dette var ikke akseptabelt for et ekspanderende EU, og særlig ikke for et nylig gjenforent Tyskland som hadde startet et fremstøt østover for å erobre sitt «naturlige marked» i de jugoslaviske provinsene Kroatia og Slovenia. Da europeerne møttes i Maastricht i 1991 for å planlegge den katastrofale eurosonen, var det inngått en hemmelig avtale: Tyskland ville anerkjenne Kroatia. Jugoslavia var fortapt.
I Washington sørget USA for at den slitne jugoslaviske økonomien ble nektet lån i Verdensbanken. NATO, som på det tidspunktet nærmest var å ligne med en avdød levning fra den kalde krigen, ble gjenoppfunnet som en imperiestyrkende maktfaktor. Under en «freds»-konferanse i franske Rambouillet i 1999 ble serberne utsatt for maktfaktorens bedragerske taktikkeri. Rambouillet-avtalen inneholdt et hemmelig Tillegg B, som den amerikanske delegasjonen fikk føyd til den siste dagen. Det krevde militær okkupasjon av hele Jugoslavia – et land med bitre minner om nazi-okkupasjonen – og implementering av «fri markedsøkonomi» og privatisering av alle regjeringens aktiva. Ingen suveren stat kunne undertegne noe slikt. Straffen kom kjapt. NATO-bomber regnet over et forsvarsløst land. Det var forløperen til katastrofene i Afghanistan og Irak, Syria og Libya, og Ukraina.
Siden 1945 har over en tredjedel av FNs medlemsland – 69 land – vært utsatt for noe eller alt av det følgende fra USAs moderne fascisme: De er blitt invadert, fått kastet regjeringene sine, folkebevegelsene deres er blitt undertrykt, folkene deres bombet, økonomiene deres fratatt all beskyttelse, samfunnene deres gjenstand for en invalidiserende beleiring kjent som «sanksjoner». Den britiske historikeren Mark Curtis har beregnet at dødsofrene teller millioner. I hvert tilfelle er det satt ut en diger løgn.
«I kveld, for første gang siden 9/11, er vårt kampoppdrag i Afghanistan over.» Dette var åpningsordene i Obamas State of the Union-tale 2015. I virkeligheten er om lag 10 000 soldater og 20 000 militære kontraktører (leiesoldater) igjen i Afghanistan på ubestemt tid. «Den lengste krigen i amerikansk historie er brakt til en ansvarlig slutt,» sa Obama. Faktisk ble flere sivile drept i Afghanistan i 2014 enn i noe annet år siden FN begynte å telle. De fleste – sivile og soldater – er drept i løpet av Obamas tid som president.
Dette er ikke hele historien, men jeg tror dette holder for en stund.