Gunnar_Brekke
Bransjeaktør
Hei.@Gunnar, - dersom du virkelig mener det er berettiget å bruke så sterke ord som å hate om politiske motstandere i andedammen Norge,
da klarer jeg ikke å ta det helt seriøst. Den slags ordbruk er fullstendig ute av proporsjoner og bør forbeholdes vesentlig sterkere mot-
setninger. I respekt for de som står fast i virkelig politisk hat.
Hat er en følelse - som ikke nødvendigvis blir overført til handling. Wikipedia definerer uttrykket slik:
Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre.
Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse.
Det er ikke tvil om at dette forekommer også innen politikken, da uenighet mellom parter går fra å være en profesjonell
distanse til å være personlig. Dette er etter min mening spesielt tydelig når vi snakker om mediepersoner, som ikke er
avhengig av å score høyt (?) i den populæritetskonkurransen som politikk tross alt er. At man bør være en nøytral
betrakter i rollen som nyhetsformidler, men i stedet viser seg å være en propagandist for en side eller en sak, gir et
preg av uærlighet og falskhet som i hvert fall jeg reagerer på.
Når Skavlan - som i rollen som programleder burde ha oppføre seg nøytralt - tydlig er preget av svensk politikks hat-
retorikk mot SD (der var det ordet igjen) - og behandler Jimmie Åkeson som om han var den sinte østerikeren med den
rare barten. Med et kroppspråk, et tone og en stil som med all tydlighet viser at dette er personlig. At han tydelig hater
mannen i stolen ovenfor seg. Dette er påpekt av langt flere enn meg.
(Hadde "Skavlan" vært "denne typen program", og programlederen hadde oppført seg slik ovenfor alle sine gjester -
hadde jeg ikke hatt noe problemer med dette. Men all den tid vi snakker familieunderholdning på fredags kveld - der
Sveriges statsminister tidligere tillates å sitte å propagandere for at SD er nazister, rasister osv. (i alt for lang tid)
uten at Skavlan tar på seg rollen som djevelens advokat - viser hvor skjevt dette er. Ikke ett kritisk spørsmål til
statsministeren i et land der man i praksis har satt den demokratiske prosess på hold i 4 år - fordi politikerne ikke
vil snakke med SD - som man hater).
Med Marie Simonsen er det også tydlig at det har gått over fra å være en profesjonell uenighet politsk til å bli noe mer.
Når man har gjort det til sin livsoppgave å kritisere et parti - uansett hva de foreslår, har man mistet sin profesjonelle
distanse. Det har blitt personlig. Det ligner i hvert fall mye på hat. (Et hat som helt sikkert er speilet av et tilsvarende
hat mot henne - fra hennes meningsmotstandere).
Når det gjelder forholdet mellom politikere, tror jeg ikke hat er like utpreget. Man er som medlem av et parti, klar på
at men ikke er en nøytral aktør, men en motstander. Dette oppleves som langt mer ærlig og vil i langt mindre grad føre
til hat. I forbindelse med saken der Sandberg forlot Dagbladets planlagte diskusjon med Lysbakken, refereres det til at
hvordan de satt å snakket hyggelig sammen fram til Sandberg forlot lokalet. Det er helt i tråd med egne erfaring innen
politikken. I kommunestyret kunne man krangle (eller diskutere som det heter i politikken) så buste føyk inne i salen,
for deretter å gå ut for en drink og hyggelige samtaler. (Som en morsom detalj, endte ofte SV og Høyre opp ved et bord,
Ap og FrP ved et annet bord, mens Venstre og KrF gikk hjem å la seg). (Jeg hadde senest i går en lang hyggelig
samtale med en rosebærende dame fra Ap). Vennskap og sogar kjærlighet er ikke uvanlig på tvers av partigrensene.
Men selv om hat er mer uvanlig mellom politikere, betyr det ikke at det ikke forekommer. Vi husker alle med glede
duellene mellom Gro og Kåre der det var helt tydelig at dette ikke bare var politikk, men en personlig kamp. Det var
dette som gjorde det så morsomt. Men jeg er helt overbevist om at de til tider hatet hverandre (litt).
Selv om det forekommer såpass store uenigheter mellom politiske aktører (det være seg i politikken eller mediene)
at det blir personlig og kanskje begynner å ligne på hat, snakker vi her om siviliserte og profesjonelle mennesker.
Det man faktisk mener, holder man for seg selv (i hvert fall fram til selvbiografien - ref. Hagens drittsekk kommentar
om Stenstrøm). Hvite- (og noen ganger svarte-) løgner er vel ikke helt uvanlig i politikken? Man kan faktisk hate noen
uten å ønske livet av dem. Men noen ganger går det for langt. Vi husker alle rallykongen Martin Scankes svært korte
karriere i FrP. Er ikke dette hat?
Å argumentere med at man ikke bør betegne dette som hat, fordi det er så mye verre andre steder (der man i større
grad agerer ut fra hatet) blir for dumt. Det blir som å si at "barnedødligheten er langt høyere i andre land, så det vi ser
i Norge er ikke noe å bry seg om". Jeg tror ikke de etterlatte ser det på den måten...
Jeg tror heller ikke offere for politisk hat og mobbing ser ting på din måte...
Det er mulig at din argumentasjon er preget av det idiotiske nyordet hatkriminalitet (hentet fra amerikanske hate crime),
som brukes om overgrep med rasistisk motiv.
Jeg er vel overbevist om at når et menneske er villig til å gå til det skritt å banke opp - eller drepe - et annet menneske,
så er det alltid en viss mengde hat involvert. Uavhengig av hudfargen på den du banker opp. Noe som skulle tilsi at alle
overgrepsaker passer med beskrivelsen hatkriminalitet.
Det er idiotisk å importere et så dårlig låneord - når vi kan kalle en spade for en spade - og bruke det langt mer riktige
utrykket; rasistisk kriminalitet.
Hat er en menneskelig følelse. Både politikere og mediefolk er mennesker, så det er helt naturlig at visse aktører hater
andre aktører. Uten at man agerer deretter...
Nå er det mulig at jeg er preget av å ha to tenåringsgutter i huset, som benytter seg av uttrykket HATER rett som det
er. Om skolen generelt. Og om nynorskfaget spesielt.
mvh
Gunnar Brekke
Sist redigert: