Da er nok dette en god løsning:
Icarus mottar trådløst filer fra NAS og streamer Sonos/Tidal via airplay fra ipad. Det hele styres med Lumin appen (supert grensesnitt).
Icarus sender signalet (analogt RCA eller digitalt optisk/usb) til passende headamp
Kan fortelle at første delmål er nådd- jeg har fått lyd ut i øretelefonene fra ULN 8. Og lyden er forunderlig god. Å konkurrere med dacene i ULN 8 kan vise seg å være vanskelig, og sannsynligvis dyrt.
For dem som tenker "So what, hvor vanskelig kan det være å plugge inn en høretelefon??":
Det finnes enklere ting enn å klusse rundt med den interne routingen i ULN 8. Å fly en Boeing 747 comes to mind.....
Det viste seg å være enklere enn jeg trodde. En brukt liten Macbook Air blir lagt til i nettverket. Den fjernstyrer iTunes- biblioteket, og signalet overføres trådløst til den fra Mac Minien i anlegget. Headampen kobles til Macbooken via USB, og vips er hodetelefonanlegget ferdig.
Det viste seg å være enklere enn jeg trodde. En brukt liten Macbook Air blir lagt til i nettverket. Den fjernstyrer iTunes- biblioteket, og signalet overføres trådløst til den fra Mac Minien i anlegget. Headampen kobles til Macbooken via USB, og vips er hodetelefonanlegget ferdig.
Aah, skjønner. Misforstod bare litt, trodde det var totalt trådløst, og at headampen kommuniserte med en eller annen ruter eller noe i den duren.
Shit the same, så lenge det funker ifht formålet. Grattis, btw.
På en måte er jo katta allerede ute av sekken, jeg skrev jo i AtleT s tråd at jeg hadde lagt inn delay, og slik ser det altså ut:
Hvorfor? Fordi lydbildet mitt tiltet mot høyre. Hvorfor tiltet lydbildet, da? Vet ikke. Men til venstre for venstre høyttaler er det et rom med bøker og plater på to vegger helt opp til taket. Til høyre for høyre ht er det et stort garderobeskap med speildører. Forskjellig demping? Mulig. Kamfilter? Mulig. Det hjalp ihvertfall.
Legg merke til at det dreier seg om bare noen få, ikke millisekunder, men samples. Mao, hvis jeg skifter samplingsfrekvens, forandrer delaytiden seg.... Her gjelder det å holde tunga beint i munnen!
Ser selv behovet for en vasker, en rapport md dine erfaringer ville vært fint, såsant du har tid til
å pakke den ut.
Hvis ikke send den gjerne til østlandet så skal jeg fortelle deg hva du ikke går glipp av.
Det var vel ganske klart?
Ser selv behovet for en vasker, en rapport md dine erfaringer ville vært fint, såsant du har tid til
å pakke den ut.
Hvis ikke send den gjerne til østlandet så skal jeg fortelle deg hva du ikke går glipp av.
Det var vel ganske klart?
Vel, har fått fornyet interesse for vinyl i det siste.
Her i tkr Towers er det alltid et rotterace mellom vinyl og digitalt, og akkurat nå har jeg virkelig fått til vinylen! Har begynt å kjøpe (brukt) vinyl igjen, og da slo jeg til på det jeg anså som et godt tilbud.
Kostet meg et sett med pickup- kabler. Det viste seg at AudioNote kontaktpinnene er tynnere enn normalt. Så tynne, faktisk, at når man har klemt en kontakt såpass flat at den passer, er det kul i helvete å få den utvidet igjen. Jaja. 2 sett med 4 Ortofon- kabler kostet ca. 70 kr + shipping. Overkommelig.
Nå altså et gjenhør med Einstein etter at den hadde ligget nedpakket i halvannet år: Første inntrykk var fy Fader, så god Audio Note Io er! To timer og en del ratting senere er det like klart at Einstein TU 3 ikke er noen sinke, den heller. Litt mer frempå, litt bassfattigere, et snev mer dynamikk.
Litt mer forvrengning også, dessverre, eller kanskje er det bare en annen nålesliping som gir litt mer rillestøy? Savner AN Io s jomfruelige lyd nesten uten rillestøy, men litt "vreng" kan gi litt mer realisme på stemmer også.....
Var ikke helt fornøyd med Einstein TU 3 i går. Pleier ikke å gjøre slikt sent på kvelden, men fant ut at det var på tide å gå back to basics. Reduserte stifttrykket til 1,8g etter litt googling, stilte inn VTA på nytt, og voila, overflatestøyen ble kraftig redusert.
Fikk blod på tann! Sjekket innstillingene på MH, og fant ut at ADC var satt til 16/44.1. Skiftet til 24/96, rattet inn litt mer bass og satte på Paul Simon på nytt: Plutselig låt det til forveksling likt Audio Note Io.......
Vettafaen, jeg.....Moralen er at
1) Ratting erstatter ikke et skikkelig pu–oppsett, og
2) Jeg er blitt flinkere til å ratte, kanskje.....
50 år til, da kan ingen lære meg noe mer her inne.
Har sittet og finlyttet her nå, og førsteinntrykket var nok riktig: Einstein TU 3 maler med en litt bredere pensel enn Audio Note Io. Ikke mye, men så bortskjemt som jeg er, er det hørbart. Litt mer frempå er den også. Til gjengjeld er bassen tørr og kraftfull. Som sagt, ingen sinke akkurat.
Får lyst til å kople opp Koetsuen, bare for å gjøre ting riktig vanskelig.
Audio Note Io ii er tilbake fra Audiofile-Arve. Den kom både frem og tilbake i god behold, og siden A-A fikk låne den, låner jeg hans ord om den:
Audionote IO, truleg Kondo
Sporar 70µ på 3,2 gram Finaste klangbalanse eg har høyrt. Dynamisk sett også ganske nær det beste. Klart mellom dei ti absolutt beste pickupar eg har høyrt.
Audionote sine pickupar i IO-serien er svært vanskelege å få til utan å bruke sjukt med pengar. Dei leverer berre frå 0.04 mV og litt oppover, og har dessutan ei vekt på over 20 gram, slik at dei er vanskelege å utbalansere skikkeleg. Dei er vel knapt prøvde ut med riaaforsterkar av vanleg type. Audionote har heller ikkje nokon riaa som passar direkte tl IO, og leverer difor to MC-trafoar som tilpassar signalet til vanleg signalnivå, slik at det kan brukast på ein vanleg MM-riaainngang. (det må nemnast at den eine av desse, vikla i reint sølv, kostar like mykje som eit middels highend stereoanlegg). Pickupen er elles heller ikkje noko gratisobjekt, og det var ikkje fritt for at eg vart litt ustø på handa då eg såg ”Made in Japan” på toppen av pickupen. Det skulle tyde på at vi snakkar om ein handbygd sak frå Kondo, som i si tid kosta 15 000 – Dollar.. Men eg greidde å få pickupen på plass utan å gjere hærverk. Om du eingong får sjansen til å prøve ein slik, pass på! Signalpinnane er tynne og pressa saman på eit veldig lite område, og kan lett komme i kontakt med kvarandre. Dessutan er pinnane tynnare enn det som er standard, så kontaktene kan gjerne strammast litt med ei tang (men ikkje for mykje)
Det å levere noko så lite som 0,04 mV inn i EAT-E-Glo er optimistisk, men ikkje fullstendig urealistisk. Ettersom det er 76 dB å ta av i forsterkninga, og dertil ekstremt støyfritt, iallfall til rørforsterkar å vere, burde det vere håp om å få skikkeleg lyd, tenkte eg medan eg monterte denne pickupen opp i armshellet. Og vart løna med svært bra dynamikk og levering av bra output. Kunne det vere ein ny, ombygd type? Eg kontakta importøeren av Audio Note, Olav Flugsrud på Audiocompaniet, men han kunne ikkje seie sikkert kva modell dette kunne vere. Dagens utgåve lagast i Storbritannia, og kostar framunder 50 000 norske. Dette er nok den pickupen som har lågast output av dei som framleis er i produksjon. Einaste aberet er at eg har vanskeleg for å tru at det berre er 0,04 mV. Det må nesten vere meir, for dette guffa nesten like mykje som FR MC 201. Vanskeleg å seie, utan å vere heilt sikker på kva pickupen kjem frå. Det er fleire utgåver, og det finn eg ikkje ut av no.
Pickupen var styggjeleg tung, og det var så vidt eg greidde å plassere stifttrykket nede under 3 gram, og gjengane på kontravekta tok slutt før eg fekk nulla armen ut. Men det var ikkje noko problem all den tid tilrådd trykk gjekk heilt opp til 3,5 gram, og då kunne armen justerast ganske perfekt. Så jobba eg opp til rett impedansetilpasning. Ettersom IO har ein eigenimpedanse på 3 Ohm, jobba eg i området rundt 5-40 Ohm, og likte faktisk best 20 Ohms-innstillinga. Eg måtte sjølvsagt bruke den kraftigaste forsterkninga.
Etter justeringane synte det seg at IO greidde å spore nær 80µ, noko som er veldig bra for ein MC-pickup. Så då alt var klart, kunne eg skru opp lyden , noko som var ei stor, positiv overrasking.
Umiddelbart slo dynamikken meg med sleggeslag. Dette var med god margin den tøffaste dynamikken eg hadde vore bort i på lenge, og eg tenkte at mine rundstrålande hadde fått horntendensar. Speling av ekstremplatene mine baud ikkje på problem, anna enn 1812-overtyra, der sjølv 35 gram bevegeleg masse flytta på seg på ein ikkje heilt rett måte. Også plater med mindre dynamiske utslag, men som hadde massevis av dynamiske nyansar og stor kompleksitet, takla IO på ein måte eg umiddelbart likte veldig godt. Dette styrka trua mi på at ein pickup bør ha så få viklingar og så lågt output som råd, og at ein må ha eit riaatrinn som hanskast med slike låge nivå. Etterpå, då eg gjorde samanlikning med Ortofon MC 200, som skal levere 0,09 mV, var det tydeleg at denne IOen kunne spele høgre under same volumnivå på forsterkaren, så eg mistenkjer dette for å vere ein sak med minst 0,15 mV. Og det er veldig greitt.
Klangbalansen er heller ikkje noko å kritisere. Det er lett å kjenne att alle instrument, og eg tykkjer kombinasjonen gjer det svært naturleg, med både djupbass og ein lett varme over heile spekteret som eg likar veldig godt når eg spelar RCA-klassisk med LSC-nummer. Særleg flott er messigblås via dette. Og Pickupen plukkar opp særs lite rillestøy og den slags.
Litt moro, da, å få bekreftet det en selv synes.......
På baksiden står det "Made in Japan. # 0037". Iflg selger har den blitt gjenoppbygget av Audio Note i England. Har sendt forespørsel dit om de kan bekrefte dette, men har ikke fått noe svar.
Gjør ikke så mye, egentlig. En drivende god pickup er det uansett.