Jeg må som Gjestemedlem si meg enig om at denne historien høres rimelig tvilsom ut...
(Men, man kan selvfølgelig aldri vite. Det finnes masser av idioter der ute).
Stukket med "smørbrødkniv". Hva faen er det? En smørkniv? Og hvem tar med seg en smørkniv i
drosjekøen. Om man ønsker å skade noen, hadde man vel valgt en litt annen redskap?
Det er mange punkter her som ikke rimer:
Hadde det vært en drosjekø eller noe så ville det jo vært noen som så dette.
1
- Klokka var fire om natta, og jeg var på vei til bensinstasjonen for å kjøpe melk og snus. Jeg tok en snarvei, en smal sti ved et skogholt. Der sto det en mann og lente seg mot et tre. Han var stor og høy, og hadde på seg svarte klær og sort ralph lauren-lue.
En smal sti i et skogholdt midt på natten. En sortkledd mann, stor og høy som tilfeldigvis står der og lener seg mot et tre.
«Ibrahim» forteller at han tok av seg hodetelefonene, gikk mot mannen og spurte om alt gikk bra. Han svarte ikke.
Er dette noe man ville funnet på om man traff store, skumle svartkledde menn midt på natten i et mørkt skogholt? (Ganske så mørk er det i skogholdt midt på natten nå i februar... ville man en gang kunne fått øye på en svartkledd mann som lener seg mot trær.)
- Han kom mot meg, så meg inn i øynene og spurte om jeg var muslim. Jeg syntes det var et merkelig spørsmål, men svarte «ja». Da tok han tak i jakka mi, dyttet meg ned i bakken og holdt meg fast med kneet og ei hånd. Jeg kunne ikke bevege meg.
Ja litt vel merkelig spørsmål fra en tilfeldig mann som står å venter i et mørkt skogholdt midt på natten med en eller annen skummel plan.
Smørbrød-kniv
- Opp av lomma dro han en smørbrød-kniv, sier «Ibrahim»
Han forteller videre at mannen først skal ha prøvd å stikke han en gang, men at kniven var for sløv til å komme gjennom jakka.
- Men så brukte han mer kraft og stakk meg.
... Smørbrødkniv? Hvem har noe slikt liggende i lommen. Ikke akkurat spesielt egnet som våpen.
'
- Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø, og ventet bare på at det skulle skje. Jeg så for meg familien min, og begynte å tenke på livet mitt, om jeg hadde såret noen eller gjort noe dumt.
Så skal mannen ha reist seg opp.
... litt tid til selvransaking oppe i det hele.
- Han så på meg, spurte om jeg husker det som har skjedd i Paris og kalte meg muslimjævel, hevder «Ibrahim».
Mer underlig konversasjon. Hvem kan vel ha glemt aksjonen i Paris før det er gått et par dager?
..
Han forteller at gjerningsmannen deretter sparket «Ibrahim»s telefon mot ham, og sa at han selv måtte ringe politiet og varsle om hendelsen. Det gjorde han først da han hørte at gjerningsmannen hadde gått sin vei.
Ja ganske sannsynlig å sparke en telefon bort til et offer og be ham ringe politiet, for så nonchalant tusle inn i den store skogen og forsvinne uten et spor.
--
«Ibrahim» forteller at dette er den samme versjonen av hendelsesforløpet som han har forklart til politiet. Han sier han skal i nye avhør på mandag.
Ja det skal han nok...
---
- Den første dagen på sykehuset var jeg veldig redd, og ville ikke slippe hvem som helst inn på rommet. Familien min er opprørt og urolige. Jeg ønsker ikke at noe skal skje med familien min. Nå frykter jeg for livet mitt.
Et ønske om å beskytte familien på en eller annet vil. Frykte for sitt liv.
--
Jeg kan ikke forstå at dette skjedde, sier han.
Nei ... han er ikke alene om det.
----
Dagbladet gjengir samtalen, men det skinner jo igjennom her at de ikke helt har latt seg overbevise. Resten av medianorge, men unntak av NRK, har vel også holdt en ganske så lav profil i påvente av litt mer utvikling i saken.
Skadene manen har er jo også, alvorlige nok til å se skumle ut, men langt fra livstruende. Noen som ønsker å skade ville vel neppe stå å prøve å hakke seg gjennom en jakke med en smørbrødkniv.
.
Politiet er jo også naturligvis ikke overbevist, og har ikke kommentert saken utover at de ikke har noen mistenkte.
-----
Når man legger alt dette sammen så blir det rett og slett så lite troverdig at det kan ikke ta mange dagene før man må gi opp dette forsøket og innrømme at disse skadene enten er selvpåførte eller påført av en medhjelper.
..
Og hvorfor denne anonymiteten oppe i det hele. De fleste som blir utsatt for noe slikt vil vel stå frem og fortelle om det på en litt annen måte. Denne sortkledde mannen i skogen hadde jo allerede sett ham, så det kan ikke være ham hen er redd for å vise ansiktet for. Nesten så jeg tenker Dagbladet selv har en finger med i spillet her, og ser hvilken vei dette bærer og at de med en slik lur vri unngår å ha publisert bildet av en tiltalt før saken kommer til doms.
..
Så ... man skal vel ikke være Sherlock for å se at dette ikke henger sammen overhodet?
Eller er virkelig folk så generelt lett å lure? Jeg forstår en førstereaksjon, men når man leser om saken i DB og ikke det ringer en bjelle eller to så er jeg nok redd for at de er ute av funksjon.