Hei. Ivar Bjørnson fra Enslaved kommenterer Opeth og forteller litt historie. Artig lesning
Pale Communion
Opeth
Denne månedens WiMP HiFi-Album er Opeth: Pale Communion. Vi inviterte gitarist Ivar Bjørnson fra Enslaved til å belyse Opeths historie og reflektere litt rundt forholdet mellom de to bandene, med blikk på både deres parallellhistorie og deres forskjellige utvikling.
Sett på Pale Communion med perfekt lyd og nyt albumet i selskap med Bjørnson.
OPETH og oss – Two of a Perfect Pair
av Ivar Bjørnson
Fra tid til annen blir vi i Enslaved blir sammenlignet med Opeth, og som en slags norsk parallell-historie er det ikke helt feil. Forskjell i ren kommersiell størrelse er gjør at sammenligningen stort sett går den veien; fra vest og østover – men det er nok av historiske, musikalske og ikke minst inspirasjons- og utviklingsmessige fellestrekk til at det ikke bare blir et noe “mindre” bands forsøk på å hekte seg på en gigants suksess. Er det en ting norsk metal har blitt (litt for) god på, så er det “å utenlands-froske”; blåse seg opp til å være litt større uti verden enn man egentlig er. Opeth er veldig store, ferdig med det. Vi jobber med saken!
Det mest irriterende med Opeth er at bandet ble grunnlagt et år før oss; i 1990. Oppstarten til Opeth kan minne om låtstrukturene til gamle gode Captain Beefheart (som vi begge forguder); fullstendig kaos, frem og tilbake og hit og dit – men hele tiden med en slags fremdrift og ustoppelig plan.
Begge band begynte karrieren på Candlelight Records i Storbritannia, henholdsvis med Hordanes Land (Enslaved, 1993) og Orchid (Opeth, 1995). Mens vi gikk videre til franske Osmose Productions, ble Opeth værende til 1999 før de skiftet til Peaceville Records (Darkthrones gamle label), som var distribuert av Music For Nations. I årene før millenniumskiftet ser vi tydelig hvordan våre to bands stier divergerer: Opeth går til et major-selskap (i metal-sammenheng, i alle fall), mens vi putler videre i ”independent-land”; noe man kan si vi gjorde frem til 2010’s signering med Nuclear Blast, og utgivelsen av Axioma Ethica Odini.
l
Blackwater Park
Opeth
Mens våre line-up-utfordringer for alvor tar til mot slutten av 90-tallet, har nå Opeth funnet storformen, og turnerer i stadig større sløyfer rundt jorden. Mens vår Spinal Tap-periode (bare uten humoren) for alvor legger en demper på en gryende stigning etter Frost i 1995; inntreffer Opeths to store besetnings-skismaer etter at den helt store suksessen allerede er et faktum – skuta som forlates er meget flytende. Den høyt aktede trommisen Martin Lopez (som begynte karrieren i Amon Amarth, av alle ting) bukket under for panikkangst på turne i 2004, samtidig som Enslaved fant sin nåværende og første stabile line-up. Mens stammen i Enslaved alltid har vært meg selv (Ivar, gitar) og Grutle (bass og vokal), kastet mannen som hadde vært med nesten like lenge som Mikael Åkerfeldt, Peter Lindgren – inn håndkleet i 2007. Siden den gang har Opeth reelt sett vært en mann pluss band.
Denne overgangen fra to (så godt som) originalmedlemmer, til opplyst enevelde, kan være noe av forklaringen på Opeths dramatiske endringer; som ender med at alle spor av dødsvokal og ekstrem metal fjernes. Noen overraskelse kan det knapt kalles; de progressive elementene har vært til stede fra dag én. Særlig Camel kan sies å ha farget Åkerfeldts tagning på proggen; mens Enslaved har King Crimson som sin skytsengel for oddetakter og skeive takter.
Og når vi snakker om prog og Opeth, er Steve Wilson tilsynelatende den viktigste fødselshjelperen for Åkerfeldts grandiose prog-metamorfose. Porcupine Tree-vokalisten bidro som produsent på Blackwater Park fra 2001, og krediteres for å ha guidet bandet inn i nye, ”rarere” farvann. Frem til (og med) dette albumet hadde blandingen av de ”mykere”, progressive influensene blandet seg sømløst sammen med dødsmetallen, men når oppfølgeren skulle skrives, var Åkerfeldt i villrede om hvordan de sprikende influensene og uttrykkene skulle forenes. Løsningen var smått genial i å gå vekk fra forsøket på forening: i 2002 kom aggressive Deliverance, mens melodiske, myke og progete Damnation kom etter i 2003. For øvrig samme år som Enslaved slapp sin Below The Lights; i manges ører platen som sementerte vår retning videre mot det mer progressive og melodiøse.
l
Ghost Reveries
Opeth
De to påfølgende Opeth-albumene Ghost Reveries og Watershed har begge den ”opprinnelige” dialektikken ”døds/prog” noenlunde intakt; førstnevnte innehar sågar den hardeste åpningen på noe Opeth-album. Men så er det slutt. I 2011 kom Heritage, og et farvel til alle ting ekstreme. Borte var en av tidenes beste death metal-vokaler, og borte var ethvert hint av dødsmetall i riffingen. Med dette albumet tok de proggen steget fra influens til hovedingrediens i Åkerfeldts komposisjoner. Og vi snakker ikke om en av de mange flaue overgangene som er forsøkt fra ekstrem metal til andre genre (hørt et black metal-band prøve å spille straight rock f.eks?). Nei, Opeth gikk rett fra én elitedivisjon til en annen – og er i dag et av de fremste ”rene” progbandene. Skal man være kverulant, så er det kanskje mer presist å si at de er et av de fremste retro-bandene som spiller musikk influert av eldre progressiv musikk. Potato/potatoe. Riktig underholdene må man uansett kunne kalle enkelte Opeth-fans’ reaksjoner på overgangen fra tidvis beinhard death metal til et konstant kjempesnedig progband. Min personlige favoritt er bildet av en ex-fan som etter Heritage tatoverte en gravstein med Opeth-logo på beinet – selvsagt med albumets releasedato som dødsdato. Da er du sur.
Nå var det kanskje en og annen som forventet nok en ren prog-skive i disse dager. Med flekk nye Pale Communion overraskes kanskje noen av at også 70-, og kanskje tidlig 80-talls heavy har sneket seg inn i prog-bonanzaen. Men, og det er viktig: oppi all referanse-manien til Åkerfeldt, der den musikkhistoriske kompassnålen frenetisk spretter fra den ene prog- og hårdrocks-bangeren til den andre, låter det umiskjennelig Opeth-sk. Så jeg vil hevde at det på en utrolig snodig musikkhistorisk måte er en gjennomgående integritet og logikk i Opeths dramatiske reise bakover i tiårene.
Det er i veien videre ut fra skjæringspunktet i den eksperimentelle midtfasen rundt år 2000, at våre to band skiller lag. Mens våre svenske storebrødre fulgte progen helt ut av sitt opprinnelige element, synes det som om vår eksperimentelle midtfase førte til en fusjon av våre røtter og dette nye (gamle?) og spennende. Så gjenstår det å se om vi klarer å ta vår noe mer rabiate behandling av den progressive arven like langt som softa bror har.
Om noen skulle falle for fristelsen å koble mer prog med mer selvhøytidelighet, har de neppe truffet bandet bak de intrikate låtstrukturen. Ikke bare er Mikael Åkerfeldt kjent som en av de tørreste small-talkerne på scenen (bare matchet av vår egen Grutle og undertegnede), men da vi fikk æren av å være gjester på turneen deres for Watershed i USA 2009, ble vi utsatt for den så langt mest infantile ”last gig”-spøken i vår karriere. Det var siste kveld i Washington D.C., med folk fra ambassaden i salen og greier. Før tredje låt åpenbarte ”gagen” seg i form av en nyinnkjøpt (og temmelig avansert, digital) prompemaskin koblet direkte inn i monitorsystemet. Det gikk ikke an å nærme seg en mikrofon før det braket (sic) løs på scenen. Det varte en god stund; mens vi gjorde vårt beste for å holde på en viss beinhard mine, kunne vi se de progrockerne knuffe om hvem som skulle trykke på fjernkontrollen oppe på balkongen. Majestetisk.
Og ikke så reint lite progressivt.