Klassisk; hva hører du på nå?
- Trådstarter berxter
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Dét er vakker musikk! Jeg har denne:
Men det spørs hvor lenge jeg klarer å holde meg unna den du nevner.
Jeg holdt i snaut to timer
- Ble medlem
- 02.05.2009
- Innlegg
- 6.493
- Antall liker
- 3.571
Hørte på denne i går:
Hvilke andre innspillinger er det verdt å få med seg?
Hah! Der bestilte jeg DSHCs symfonier nr. 5, 8 og 9 bare fordi jeg skulle sjekke noe rundt nr. 7. Forøvrig med Nelsons og Boston SO. Kliss ny til introduksjonspris hos Presto, som forresten har flere nye, lekre kampanjer på gang.
Strengt tatt ikke noe jeg hører på nå, siden jeg nettopp bestilte den. Ellers ser jeg at slowmotion har funnet frem en av mine favoritter i den 7. Janssons er super i den og nr. 5 med VPO (også EMI). Godeste Lund gjør vel i å minne om Kondrashin, som gir en følelsen av å høre Shostakovich from the horse's mouth.
Det jeg hører nå, er Haydns symfoni nr. 83, med det for norske ører lite flatterende tilnavnet "Høna". Navnet skjemmer ingen, heter det, og Kuijken (det var nå rent utgjort med disse navnekombinasjonene i dag, da) finner på sitt stillfarende vis en underlig dybde i den sakte satsen. Orhestra of the Age of Enlightenment spiller som vanlig forrykende flott.
Hehe. Hva da med symfoni nr 93, "Fart"?
Er døperen Steinar på ferde her, eller finnes det et for meg ukjent navn på nr. 93? In the name of Haydn, enlighten me! Vi vet i alle fall at Haydn stortrivdes med å utforske alt fra stjernekikkerter til prisen på fjærkre under oppholdene i London. Alt ble omhyggelig nedskrevet. Sannelig et barn av opplysningstiden.
Mens vi nå en sjelden gang er inne på Haydn:
Tre utgivelser, hver med to cd'er til prisen av én. Hamelin har noe han vil ha sagt, ikke minst med legato-spillet i de sakte satsene. Det synger rørende vakkert. I raskere satser kan det rent boble over av overskudd. Tolkninger med sterkt særpreg, følsomhet og overdådig teknikk.
- Ble medlem
- 02.05.2009
- Innlegg
- 6.493
- Antall liker
- 3.571
Takk for forslag vedr Shostakovich syvende.
En fagottpromp i første sats (om jeg husker rett) er årsaken til navnet.Er døperen Steinar på ferde her, eller finnes det et for meg ukjent navn på nr. 93? In the name of Haydn, enlighten me! Vi vet i alle fall at Haydn stortrivdes med å utforske alt fra stjernekikkerter til prisen på fjærkre under oppholdene i London. Alt ble omhyggelig nedskrevet. Sannelig et barn av opplysningstiden.
Mens vi nå en sjelden gang er inne på Haydn:
Tre utgivelser, hver med to cd'er til prisen av én. Hamelin har noe han vil ha sagt, ikke minst med legato-spillet i de sakte satsene. Det synger rørende vakkert. I raskere satser kan det rent boble over av overskudd. Tolkninger med sterkt særpreg, følsomhet og overdådig teknikk.
Den av andre utropt til døper, tillater seg å sakse litt fra Wikipedia:
"Towards the end of the second movement, the music gradually becomes slower and softer until an unexpected fortissimo bassoon "fart"[7] brings the music back for the movement's closing. This shows Haydn's sense of humor—similar to the 2nd movement of the Surprise Symphony. Antony Hodgson identifies George Szell as a conductor who was not afraid to overdo "the vulgarity of this joke". Hodgson argues that "if, in concert, none of the audience laughs, then the episode must have been underplayed."[8]"
En liten anekdote i den forbindelse: Dronning Elizabeth II besøkte en gang et dansk bryggeri. På den tiden var det vanlig med et lysende skilt som sa "I fart" når heisen var i bevegelse. Et lyst hode fant ut at det kanskje var lurt å dekke til det skiltet.
Takk for info. Jo da, solofagotten blir bedt om å skrike til i altfor dypt leie. Han er selvsagt dømt til å mislykkes - med tilsiktet og tilsynelatende ufrivillig komisk resultat. Jeg har vel i mitt stille sinn kontemplert raping, men der strakk altså ikke fantasien til.
Innspillingene er også svært forskjellige: Noen stikker en mikrofon oppi (fagotten), noen dobler (det er to fagotter i partituret), noen tar det pent og rolig. Uansett spiller fagotten en sentral rolle i denne satsen, ja, i det hele tatt skriver han mesterlig for treblåserne - tidvis også i fullt alvor - før dette stuntet.Sist redigert:
Haydns klavertrioer rommer nesten ufattelig mye god musikk, og står ikke tilbake for hva han skrev i andre sjangre. Liebhabere har lenge kunnet nyte dem i Beaux Arts eminente tolkninger. Ja, så autoritative er disse versjonene at det ikke har vært lett for andre utøvere å melde seg i dette markedet.
Trio Wanderer er verdige utfordrere. I mine ører har de enda bedre balanse, skarpere artikulasjon og friskere, mer ekspressivt uttrykk. Vincent Coq er et unikum av en ensemblepianist.
Jeg var en av de 21298 på Lerkendal. Klassisk oppgjør. Feiret med en klassisk Champagne etterpå. Og spiller strykekvartetter av Franz Grill med Festetics strykekvartett nå.På fly til Malpensa-Milano i dag ble fruen og jeg sittende og prate med en hyggelig sidemann.
Da han fortalte at han var pianist så stilte vi de intelligente spørsmålene om han var kjent og om han "hadde gitt ut mange plater?" osv. Han hadde spilt i Bergen nettopp og var veldig fascinert av Bergen, Grieg og norsk natur.
Med Carl Phillip Emmanuell Bach i hodetelefonene fortalte jeg at jeg også var glad i klassisk musikk og til og med kunne noen Grieg stykker på piano. Ehh, hvertfall de to første sidene på Bryllupsdag På Trollhaugen, ga opp på side tre når sant skal sies, og det var i ungdommen.
Vel vel, kanskje likegreit å ikke vite at man snakker med kjendiser når man faktisk gjør det. Fikk notert navnet hans.
Lytter til ham nå:
Steinar er i sviskemodus idag, og har lastet ned denne fra Presto:
En del hørbart her. Fin avveksling fra mer utfordrende verker.
Da må jeg jo høre på den jeg også. Så kan man jo lure på hvor jeg fant den...
Dramatiske saker! Og mer lyrisk etter hvert. Flott plate!
Backhaus spiller Beethoven; sonate 27, 28, og 29 foreløpig. Jeg er klar over at vi har en tendens til å overspille enkelte komponisters verk, men det må være tilgivelig når det gjelder ham her.
Stadig på leit etter den perfekte, selv om jeg jo vet at den ikke finnes. Egentlig ganske god tidtrøyte, denne letinga.
B
Den gode søken er helt nødvendig for livskvaliteten, berxter. Deri ligger forventning, håp og glede i den mer reflekterte forstand av ordet. Kanskje den presise, ordløse gjenkjennelsen av sammensatte menneskelige tilstander i møte med ikke minst Beethovens musikk gir oss et sjelelig fristed vi ellers aldri kunne oppleve. Og disse møtene er av natur flyktige, som all lidenskap, et eller annet sted mellom drøm og virkelighet.
Mitt neste møte med sonatene 27, 28 og 29 blir via Andras Schiff, og hans Beethoven springer gjerne ut av grøderik jord.
I går begynte jeg på Brautigams innspillinger av klaverkonsertene, med Norrköping symfoniorkester dirigert av Andrew Parrott. Brautigam spiller omtrent like mange konserter på moderne flygler som på ulike moderne kopier av fortepianoer fra perioden 1795 til 1802. Instrumentvalg og fremføringspraksis styres av verkforståelse og musikkens uttrykksmuligheter. Ingen dogmatikk, bare opplyst musisering. Eller slik han sier det selv: "But in the end the interpretation sits between your ears, rather than in the instrument you play."
Artikulert, frisk, poengtert musisering. Mer kammermusikk enn massiv, romantisk-symfonisk klang. Glimrende fremført, super produksjon. Dette er spennende på alle vis, og en ny måte å oppleve denne musikken på.
Sammenlign med denne:
og få nytt innblikk i hvordan det går an å forstå de to gigantenes klangverdener. Mozart skrev sin siste klaverkonsert snaue fem år før Beethoven begynte på sin C-dur konsert, op.15. Denne versjonen av K 595 er virkelig flott. Konsentrerte, skjøre klanger får frem like mye dybde og alvor som Curzons eller Gilels' klassikere fra 60- og 70-tallet.
I dag søker jeg videre; nå er det Kempff i 50-talls mono som rår grunnen. Som så ofte er det op. 106; Hammerklavier som er først ut. Kanskje litt mer forsiktig/ delikat enn Backhaus i første sats.
Oops, så ser jeg at jeg har 18 stk sonatesamlinger på harddisken, pluss et par til på vinyl. Hvor vil dette ende? Ikke alle er helt komplette.
B
Det kommer til å ende med at du har alle helt komplette
Pré er nytbar ja. Den Elgar-konserten - er det den samme innspillingen som fikk legendestatus? Orkester og dirigent stemmer jo, men de kan jo ha spilt den inn flere ganger.
Og hvilken status har hennes Dvorak under Barbirolli? Er den bra? Min erfaring begrenser seg til Rostropovitsj med Karajan og Mørk med Jansons.
Da er nok Elgar selve Innspillingen ja. Jeg får vel vurdere å anskaffe meg Dvorak med henne også. Jeg beregner vurderingen til å ta ca like lang tid som det tar å skrive dette innlegget, kjenner jeg Lund rett.
Hun spilte jo også inn Dvorak med sitt hjertes utkårede Daniel Barenboim som dirigent. Etter å ha vurdert å anskaffe meg henne, må jeg visst vurdere hvilken innspilling jeg bør velge. Sukk.LLabbis
Gjest
Goldbergvariasjoner. Ikke Glenn Gould denne gangen, men en fyr som kaller seg Kurt Rodarmer. Gitarist. Umulig å få til dette verket på gitar, spilt inn med" litt "dubbing" og et par gitarer på 90-tallet. Anerkjent av "kjennere". Syns det er bra..
Mvh
Stravinsky-boksen er finfin. Her er jomfruturen gjennom Haydns strykekvartetter med Festetics Quartet ved veis ende. Bunnsolide saker, og bedre med stigende opusnummer, synes jeg. De tre siste kvartettene er sterke saker uansett, og denne tapningen åpner for det store alvoret.
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…