Den gode søken er helt nødvendig for livskvaliteten, berxter. Deri ligger forventning, håp og glede i den mer reflekterte forstand av ordet. Kanskje den presise, ordløse gjenkjennelsen av sammensatte menneskelige tilstander i møte med ikke minst Beethovens musikk gir oss et sjelelig fristed vi ellers aldri kunne oppleve. Og disse møtene er av natur flyktige, som all lidenskap, et eller annet sted mellom drøm og virkelighet.
Mitt neste møte med sonatene 27, 28 og 29 blir via Andras Schiff, og hans Beethoven springer gjerne ut av grøderik jord.
I går begynte jeg på Brautigams innspillinger av klaverkonsertene, med Norrköping symfoniorkester dirigert av Andrew Parrott. Brautigam spiller omtrent like mange konserter på moderne flygler som på ulike moderne kopier av fortepianoer fra perioden 1795 til 1802. Instrumentvalg og fremføringspraksis styres av verkforståelse og musikkens uttrykksmuligheter. Ingen dogmatikk, bare opplyst musisering. Eller slik han sier det selv: "But in the end the interpretation sits between your ears, rather than in the instrument you play."
Artikulert, frisk, poengtert musisering. Mer kammermusikk enn massiv, romantisk-symfonisk klang. Glimrende fremført, super produksjon. Dette er spennende på alle vis, og en ny måte å oppleve denne musikken på.
Sammenlign med denne:
og få nytt innblikk i hvordan det går an å forstå de to gigantenes klangverdener. Mozart skrev sin siste klaverkonsert snaue fem år før Beethoven begynte på sin C-dur konsert, op.15. Denne versjonen av K 595 er virkelig flott. Konsentrerte, skjøre klanger får frem like mye dybde og alvor som Curzons eller Gilels' klassikere fra 60- og 70-tallet.