Så filmen
AMY, og den var tendensiøs, men slettes ikke dårlig.
Hun vokste opp som en viljesterk jente med en alt for svak mor, og en far som var fullstendig fraværende - inntil han fikk ferten av penger. Hennes penger. Da manglet det ikke på hva han hadde å tilby - som f eks heroin da hun var innlagt på rehab. Ett skikkelig rævhål med andre ord. Han er faren fra helvete.
Amy var ingen enkel person, mer en liten diagnosehåndbok som styrte mot undergangen med flat pedal, godt hjulpet av en destruktiv hang til å knytte sin skjebne til en mann som ikke var god med henne; kjæresten Blake Fielder-Civil.
Jada, trenger ikke ha A i psykoanalyse for å se at typen hun falt så katastrofalt for var vrangsiden av faren hennes. Livet hennes gikk fra galt til verre, før det gikk rakt utfor bakke.
Fine, talentfulle jenten som måtte klare seg med så mye mindre enn hun trengte.
Det er en nydelig sekvens der hun synger duett med Tony Bennett, og foran øynene våre livner dette forskremte og tynte barnet til liv og får fargen tilbake i ansiktet, det er som hun fyller sin egen kropp med seg selv og sin tilstedeværelse - når hun møter en mann som ser henne og anerkjenner hennes talent. En mann som kunne være på alder med hennes far. Rørende og vakkert-
Tror jeg skrev en epistel om filmen i film-tråden, eller kanskje jeg bare tenkte jeg skulle gjøre det.