Det blir jo bare tull å sitte og se på eksamensoppgaver som i eksempelet over, og så mene og synse - i alle fall så lenge man ikke er villig eller i stand til å se på sammenhengene som fører til de uønskede tilstandene. Det handler ikke bare om lærere eller "dumme" studenter, det handler bl a om et utdanningsløp som pga dårlig politisk håndverk og stadig reduksjon i krav, har gitt oss en grunnskole, en videregående utdanning og et høyere utdanningsløp a la det vi har i dag, det handler om dårlig kommunal styring av i utgangspunktet øremerkede midler, både til elever, lærere, videreutdanning og skolebygg, og det handler i langt større grad om betydningen og viktigheten av foreldrerollen ifht curlinggenerasjonen vi har i dag. Og det handler ikke minst om at man skal pakke alle så forbasket godt inn i bomull at de ikke blir "skadet i sinn og/eller sjel" av motgang og det å ikke prestere godt nok. Hvorfor i alle dager fjernet de konkurransen om plassene i videregående utdanning i -93? Det sier seg selv at ungdomsskoleelever som ikke må konkurrere, mister en sinnsykt viktig motivasjonsfaktor; nemlig muligheten til å selv være sin egen lykkes smed ifht å skaffe seg plass på ønsket studie, som i sin tur blir plass i ønsket yrke. Jeg bare undrer... Da jeg selv gikk ut av ungdomsskolen en gang på der herlige 80-tallet, var det om å gjøre å prestere godt nok/være god nok til at man fikk muligheten til å gjøre det man aller helst ville. Idag er tanken noooooget annerledes...... Og den gang var det slik som JEG mener det bør være; er man ikke god nok for A-laget, bør man enten akseptere dette og ta til takke med en plass på B-laget - eller så for elever, foreldre og lærere sammen jobbe ræven av seg for at man faktisk blir vurdert ifht en plass på A-laget. Sånn er det vel i arbeidslivet, i alle fall i privat sektor, og det er jo noe av det viktigste man kan utvikle bevissthet om blant de unge, håpefulle.
Skal man få den ønskede endring og forbedring, må der nok en ganske radikal kursendring til, og det på flere fronter.
At vi har en utdanningsminister som ikke er kjent for å være spesielt god i brøkregning, og som også feilaktig tror at en mastergrad automatisk gir bedre lærere, blir jo et tankekors, når man i neste omgang vet at kravene for å få en mastergrad med tiden vil måtte senkes, slik at mange nok kan bli klarert for yrkeslivet. Det er jo bare å lese boken "Skulen som forsvann" av Jon Hustad, så skjønner man så meget mere. Der har blitt begått kardinalfeil i Tigerstaden som er utilgivelige, og det har pågått lenge og så sakte at Ola Dunk ikke har vært våken nok til å reagere og protestere. Og de som har våget seg på å ymte frempå med en protest, har gjerne blitt avspist med kommentarer som at "man kritiserer ikke en statsråd"......
Hustad påpeker kardinalfeilene og utviklingen vi i dag ser resultatet av, og han sparker både på de røde og de blå.
Jeg har kolleger som har fått fyren i vrangstrupen, men det betyr jo i mine øyne at de ikke stiller seg likegyldige til kritikken han fremmer....og det er da enda godt - for da er det håp om at noe kan skje......
Puh....det var godt å få det ut.
I løpet av det gangne skoleåret har jeg langt på vei klart å snu en foreldregruppe til å spille på lag med meg/skolen, når det gjelder kravene til innsats, atferd, ansvar for elevenes eget læringsmiljø - men gud bevare meg det var en tungrodd prosess. Jeg mistenker at foreldrene gikk rundt og trodde at ting var rosenrødt, når det ikke var tilfellet i det hele tatt. Og tilstanden hadde trolig lite å gjøre med min og mine kollegers kvalifikasjoner eller undervisning å gjøre, for vi opplevde det samme som også før oss hadde blitt registrert - men dessverre ikke blitt tatt tak i på alvor. Men når min kollega, som er uhyre kompetent, kommer og sukker; "vet du, i dag gikk det 25 min før elevene var klare til å begynne læringsarbeidet", ja da skjønner man at man må gjøre noe. Selv opplevde jeg det ikke så heftig, men gud hjelpe meg som jeg var "på" hele tiden. Det var ikke rom for å puste rolig et sekund, man måtte være på allerten hver sekund, hver undervisningsøkt. Og da har jeg enda ikke vært inne på samspillsproblematikken mellom sterke personligheter blant elevene, en problematikk som i aller høyeste grad kunne vært unngått, dersom flere tidligere hadde gjort jobben sin, både på skolen og ikke minst hjemme. Heldigvis hadde jeg skoleledelsen og viktige foreldrerepresentanter i ryggen, men det tok 3-4 mnd før man begynte å se at felles fokus fra lærere og foreldre på elevenes arbeid, arbeidsmåter, arbeidsvaner, ansvaret for å gi medelever arbeidsro, innsats og forståelse av at dagens læring vil være gunstig for fremtiden, begynte å betale seg....
mvh
Proffen