Når en leser noen debatter her inne så skjønner en hvor uendelig lite enkelte ting betyr det store som livet er. Selvom en lar seg provosere , irritere er det å være her for det meste forhåpentligvis til glede. I lengden er det ikke så mye å snakke om dette livet, det glir fort av sted
. Mellom bokser, musikk, høyttalere drømmer og realisme så vet en at det skal ta slutt en gang. Gjerne før, enn etter...
Har brukt noen dager med en dac som ble eid av en som nå har gått bort. Fikk meg til å tenke på hvilke audiofile drømmer hadde han, fikk han gåsehud av å lytte på denne dac'? Hvor mange timer med god musikk ligger foran oss, får en beholde hørselen ?
Ja i det hele, bagateller. Men uten disse ville ikke helheten rundt det å leve være der. Vi kan ikke leve kun på de store linjer, da ramler vi fort av, vi trenger støttepunkter underveis. Støttepunker som i god musikk, opplevelser, dele tid med folk som liker det samme innen hobbyen som en selv, lære og tørre spørre. Og få seg venner, pleie det med respekt. Eller la det dø ut siden det ikke er gjensidig. Det hele er et samspill ! Og så er det slutt..
. Fasit er uansett lik for oss alle, så det gjelder å bruke tiden på det som gir en selv glede.