Gleder meg til å lese inntrykkene dine Distinctive!
Tilbake i manesjen.
Pga. en misforståelse ble Elear ikke plukket opp før mandag.
Fikk koblet dem opp til Mojo og üRendu i går og spilte en liten times tid 'ut av boksen'.
Materialet var mest jazzinspirert fra redbook til hirez 192/24 og DSD128.
Her er mitt førsteinntrykk (+-):
Starter med å si at min erfaring med high end høretelefoner begrenser seg til noen eldre Stax over flere år og Jacklin Float i sin tid. Min vinkling er også at høretelefoner ikke gir noen realistisk illusjon om å befinne seg i samme rom som artistene slik et skikkelig anlegg er i stand til, men er heller et spørsmål om hvor god reproduksjon man kan få til. Uansett er dette ikke noe som begrenser lyttegleden eller 'toe tapping' faktoren. Man kan heller ikke bedømme høretelefoner totalt frakoblet musikkstil og klangideal - og (som man sjelden opplyser) eventuelle frekvensavvik i hørselen. Selv mener jeg å ha en liten dipp rundt 6kHz som vel ikke er unormalt med alderen.
Det første som slår meg etter å ha kommet fra Sf Pryma er hvor harmonisk lydbildet henger sammen. Heldigvis så er Elear ikke basstunge slik som Pryma og flere andre i mellomsjiktet jeg har lånt øre til i den senere tid. Så bassen har få mangler i mitt øre.
Det er flere som har påpekt dynamikken i Elear, men jeg synes langt ifra at de er påtrengende. Vokalen har en viss distanse noe jeg liker, men samtidig så kunne jeg ønske meg noe mer 'in your face' da jeg liker near field reproduksjon. Synes også at mellombass/mellomtone enkelte tider virker litt ullen, men det kan gjerne skyldes Mojo sin manglende 'pulver'. Jeg opplevde faktisk at lyden sprakk et par ganger, noe som neppe skyldes overstyring på ren effekt, gitt Mojo sin spec.
Så til det største ankepunktet, nemlig diskantgjengivelsen. Jeg er en uttalt cymbal-hooligan og simpelthen elsker sizzling cymbaler. Her er Elear altfor tilbaketrukket etter min smak, men det er nok mitt klangideal som spiller inn her i stor grad. Savnet er størst der hvor minnet om høyttalerene er størst. Det virker dog som at 'voicing' er gjort slik at totaliteten blir minst skadelidende for allsidig bruk. Jeg kan forstå dem som sier at dette er en styrke over tid.
En annen ting jeg kan nevne for ergonomi er at tyngdepunktet er veldig bra og den klemmer ikke rundt ørene noe som er veldig viktig for komforten. Som kunder sikkert vet, så lekker det lyd ut i rommet og også inn i klokkene ved lave passasjer.
En siste ting;
Det er et vedvarende sus fra Mojo, uavhengig av format, noe som tilsier at S/N ikke er spesielt imponerende. Dette er ikke påtrengende plagsomt ved normal lytting.
Selv om Mojo får skryt, så er nok ikke denne den ultimate løsningen. Jeg vender derfor blikket mitt mot Schiit Jotunheim og balansert drift med aftermarket kabling.
Oppsummering:
Overnevnte bærer preg av at jeg ikke er ukritisk positiv, men jeg tror nok at en del av kritikken skyldes en blanding av urealistiske forventninger, klangideal, preferanser, manglende EQ, suboptimal driver og kanskje mest av alt en forestilling om at høretelefoner skulle matche mitt fullskala oppsett.
Jeg skal la inntrykkene synke litt inn over tid så får vi se hva erfaringen bringer. Det er ihvertfall ingen grunn til å skremmes bort fra Elear på noen som helst måte, selv om de panegyriske opplevelsene uteblir. I det minste så får jeg litt perspektiv på mine ordinære lytteopplevelser.
Jeg akter å kalibrere meg litt mot kompisen min sitt Grado oppsett, så får vi se.....