Så var siste sesong av
SKAM ferdig. Og for en sesong.
Må si det har vært en utrolig bra og spennende høst, der et tema som kunne blitt både ganske spekulativt, karikert og sensasjonspreget har blitt formidlet på en enestående måte. Har ikke sett noe tilsvarende noen gang. Det har vært en rørende, gripende, spennende og befriende reise å følge serien i høst. Og det blir et savn nå som sesongen er over.
Serien handler om en gruppe elever ved Hartvig Nissens videregående skole i Oslo, der vi hver sesong har fulgt én av elevene og dens kjærlighetskvaler, svingt med dem mellom håp og fortvilelse, lykke og sorg, seier og nederlag.
Denne sesongen har vi fulgt andreklassingen Isak og hans strev med kjærligheten til den ett år eldre kjekkasen Even.
Det har vært en veldig troverdig og ekte formidling både av forelskelse generelt, og Isaks komme-ut-av-skapet-prosess og de ekstra belastningene det tross alt er å ha en samkjønnet kjæreste.
I hendene på en mindre talentfull manusforfatter enn Julie Andem kunne dette endt i pinlig katastrofe, i stedet har det blitt en fantastisk flott historie, ekte og rørende og spennende på en gang. Den som ikke blir grepet av dette bør grundig mentalundersøkes, for der må det være alvorlige mangler. Tema og utfordringene er så allmenngyldige at alle kan kjenne seg igjen i dem.
Isak er sjarmerende spilt av Tarjei Sandvik Moe, en kanskje ikke veldig allsidig skuespiller, men med en veldig sterk tilstedeværelse, og aller best virker han i scener som fremstår som improviserte. Han er 17 år(!) denne gutten, og jeg er sikker på at han kommer til å komme langt. Det er veldig bra det ungfolen får til her.
Samspillet mellom han og Even, spilt av Henrik Holm er helt utrolig bra, det gnistrer mellom dem. Vi er ikke i tvil om at dette er ekte forelskelse. Og når de kliner, for det gjør de i mengder, så er det med slik en inderlighet at det virker som om de er kjærester i RL og. De er en match made in heaven.
Filmen berører også temaet psykisk sykdom, og gjør det på en forenklet måte, naturligvis. Men her er det også med en tilgivende og forsonende holdning, uten karikering eller fordømming. Kunne jo godt tenkt meg mer og grundigere om det temaet, men da hadde det blitt en annen serie gjerne. Kanskje en fremtidig sesong, det hadde blitt for mange baller i luften å gå i bredden i denne høsten.
Musikken er et kapittel for seg; velvalgt og utsøkt.
Men alt er ikke fryd og gammen; i nesten hver episode er det en karakter som er fortvilende elendig, enten det er den fullstendig blåste medeleven Vilde, skolelegen som burde vært tungt medisinert selv, eller klisje homo-homoen Eskild (som faktisk er veldig bra spilt av den flinke Carl Martin Eggesbø). Alle disse er overspilt og gitt en rolle som ingen egentlig kan løse på en troverdig måte.
Selvsagt er fremstillingen av kjærligheten vakker, men den er nok noe forskjønnende med tanke på at alle rundt, hele den sosiale verden, synes det er så fantastisk at de har blitt kjærester. Til og med Isaks mor, som virker som en alvorlig forstyrret grov-kristen av verste sort, tar Isaks hjerte i sine mamma-hender, et sted det aldri har forlatt. Vel, vel... så enkel er vel ikke verden.
Vi har i Norge et homo-liberalt samfunn der både kirke og stat fullt ut anerkjenner denne kjærligheten, men å fremstille det som at alle mennesker i Norge, unisont, jubler over samkjønnede par er å lukke øynene for at det fremdeles er en krevende livsform for mange. Det er å underslå vansker mange lever med.
Sesongen har en rekke allusjoner; jeg nevner noen: først og fremst til Bibelen, første Mosebok, men også til Pretty woman og Romeo and Juliet.
Må si til slutt at jeg er stolt av NRK og dette landet; at vi i 2016 kan vise kjærlighet mellom to gutter på en så ærlig og klisjeløs måte sier noe om hvor langt vi har kommet i likestilling, og at Norge for det meste er et godt land å leve i, et land som mange mennesker i andre deler av verden ser opp til.
Jeg tror ikke denne sesongen hadde vært mulig å lage for ti år siden, kanskje ikke for fem år siden heller. Det er i de siste årene utviklingen har fått moment ved at noen har gått foran og tatt støyten for de som kom etter.
Og vi må ikke glemme at hver en frihet er kjempet frem og dermed kan mistes. Vi trenger ikke se lenger enn til vårt naboland i øst, Russland. Der forfølges, hetses og tidvis tortures menn som søker andre menn. Og myndighetene ikke bare vender blikket bort, de applauderer og lager lover som legitimerer faenskapen. Det er bare trist, og gjør at vi ikke kan si oss i mål. På langt nær.
Nå gjelder det å spekulere på hvem som blir hovedperson i neste sesong.
