|
Forsøk på en verdig måte å muliggjøre beskrivelsen av Jerrys og Mikaels sjenanse
- Trådstarter Dire Wolf
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Forfatteren av denne tråden om vår venn og helt kan ikke annet enn å beklage den skuffelse denne tråden er, ikke minst for de få brukere av sidemål og de mange tilhengere av musikk type Postgirobygget. Vår venns oppgave som åndens bærer ved dette ganske utmerkede Sanatorium er ingen enkel sak i dette ocean av idioti.
Spørsmålet er om dette har tålt tidens tann. Både ja og nei, men barn av sin tid er det definitivt. Det fremstår i skrivende stund som mer originalt enn det ble oppfattet som dengang det ble utgitt. Dette da tiden er en annen i dag og mennesket ikke husær fra morran te middan som man klokelig uttrykker det her nede. Som et resultat av denne barnaktighet og svekkede hukommelse er mindre kommersielle utøvere glemt, mens de som slo igjennom hos det brede lag av folket består og, i deres øyne, altså folkets, fremstår som uhyre originale og spesielle i dag. Helt feilaktig selvsagt.
Det behandlende anlegg utfører et auralt overgrep på vår venn ved avspilling av dette helt utmerkede stykke musikk.
Fotnote 4532
Fotnote 4532 det er ikke til å komme bort i fra det faktum at mye av dette minner om Sverre M Fjellstad og naturredaksjoen. I tillegg til overdreven interesse for ekkolodd.
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.587
- Antall liker
- 15.158
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Å, det fantes langt mer originale artister enn de fleste av våre helter. Det gjør hverken Springsteen eller Rolling Stones dårligere for meg. Hverken mindre eller mer, for jeg liker dem slik de er. Med sine opp og nedturer i mine ører, som så og si alle med så lange karrièrer har i mine ører. Hovedsaklig oppturer i det store og hele. Og slik skal det være, jeg vil ha Atkins Nashville-sound ala 1970 på en litt melankolsk mandag, men når blodet bruser litt av fandenskap på onsdag lar jeg meg heller forlyste av Wall of Voodoo. Og til fredag passer det fint med både Stones og Springsteen, men tirsdag og torsdag er alt kan hende dager. Lørdag er selvsagt preget av disco og funk, mens søndagen er til Herrens pris. Det kunne i alle fall vært slik.
Tja, American Beauty og Workingman's Dead, to klassikere fra 1970, er ganske tilgjengelige.
Eller hva sier forfatteren?
liker du bokser, får du de fem første skivene her, deriblant de to.
finfin boks
https://www.discogs.com/Grateful-Dead-The-Warner-Bros-Studio-Albums/master/429186
Åh, ikkje ta det så tungt. Eg les sidemål kvar gong eg les meg opp på siste nytt frå Sanatoriet. Eg er vand med å verte skuffa. Hugs kva jobb eg har....
Fosse! Forfatteren er ikke enig i forslaget. To gode album, men aldri foretrukket av Dead. Veien er de mange gode live platene. Google wall of sound eller tiger, aligator, rosebud, alembic, jbl, mcintosh...du skjønner hvorfor det alltid er god lyd på Dead sine skiver. Jeg kommer tilbake. They are a band beyond description! Ikke best i noe som helst, bare sarte, rare og unike. Bass. 2 gitarer. 2 trommisen. Og en periode ei jente... Orgel. En fylde av en annen verden.
Den ene gangen undertegnede fikk gleden til å lytte til JBL Everest (på messe må vite), valgte representantene fra Neby ironisk nok å spille Postgirobygget. Forstå det den som kan.
Uklår igjen. Er dette i retning ein av bordlyden, eller mot Mekka el.l.?
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.587
- Antall liker
- 15.158
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Jasso, ja, da forstår seg.
Et mirakel har forfatteren bevitnet i dag. Vår venn og helt har oppnådd bemerkelsesverdige resultat. Dr. Lassemann er et medisinsk geni. En sann bærer av ånden og mester i den cerebrale sfære.
- Ble medlem
- 05.08.2003
- Innlegg
- 1.653
- Antall liker
- 2.381
Snakker vi en hemisfære eller er det mer generelt?
Mvh
JMK
Ville bare takke herren for en mini innføring i G.D. Har i kveld satt meg ned og hørt igjennom albumet Wake Of The Flood.
Fabelaktig!
https://tidal.com/album/26199189
Forfatteren har planer om en gjennomgang av det han mener er nøkkelen til hvelvet The Dead. Det er mange hvelv. Like mange som det er Deadheads. Det gjør det hele enda mer spennende. Mer om det siden. Mirakelet er fortsatt blendende og dermed er tilstrekkelig konsentrasjon umulig. I mellomtiden. China Cat sunflower
.
Det var en besnærende opplevelse å høre pasienten våkne opp fra sitt koma.. Blodtilførselen er nå sikret og pasienten bør friskmeldes. Men av hensyn til miljøet bør det holdes tilsyn en liten tid ennå. Halv søsteren lider av samme diagnose og utblokkering er anbefalt av dr. Lassemann.Hvilken eventyrlig tråd forfatteren har skapt her. Ikke bare er de lydfrembringende apparaturer av ypperste klasse, men fonogrammene står ikke tilbake for noe, og det hele presenteres med humor, glimrende bilder og kirurgisk språklig presisjon.
Rett og slett imponerende.
For forfatteren er det nærmest umulig å komme med en fornuftig tilnærming til gruppen Grateful Dead. De har knapt en listeplassering og de kunne ikke fordra studioarbeid. Utålmodige California drømmere som til sammen utgjorde et musikalsk system av stjernelegemer, roterende rund sin ubestridte sol og leder Jerry Garcia.
Det hele startet på midten av 60 tallet da den allerede godt voksne gitarlærer og friherre Garcia møtte problembarnet Bob Weir, godgutten Bill Kreutzmann og bluesvidunderet Ron Pigpen McKernan. Disse utgjorde kjernen i the Warlocks med gitarer og vokal i bøtter og spann, trommer og keyboard, munnspill og diverse perkusjon. Da superbassisten og Garcias intellektuelle bror Phil Lesh etter hvert ble med var brorparten av det som skulle bli the Dead på plass. Senere kom trommeslager nummer to, Mickey Hart, også med, og man må aldri glemme de tause medlemmene og tekstforfatterne Robert Hunter (Garcia) og, etter hvert, John Barlow (Weir). Flere musikanter kommer etter hvert til og mange brenner opp.
Forfatteren oppdaget Grateful Dead da han som 17 åring fant ei rar LP plate på tilbud i byen ved Fossen. Touch of Gray. Det var som å oppdage Amerika. Igjen.
Vedlegg
Sist redigert:
Pigpens helse og mentaltilstand var raskt dalende og et alkoholforbruk som minnet mer om det til en top-fuel dragster enn et menneske, viste seg å være langt mer ødeleggende enn Owsley Stanley sin LSD som resten av bandet var ivrige tilhengere av. Pigpen gikk fra å være en slags musikalsk frontmann sammen med Garcia til å være sliten bluesmann på siden av bandet. Briljans ved klaveret og en stadig bedre alkoholisert stemmeprakt, samt en del egne låter, kunne ikke motvirke effekten av å være døende som 25 åring. Han bidro lite på de to ”bestselgerne”Workingman’s dead og American Beauty. Men han var der og det var ikke uten betydning.
Han var også der, eller med på det som ble betegnet som den største prøvelsen på europeisk toleranse og godvilje i moderne tidsregning, Grateful Dead sin Europa turne i 72, og den ble Pigpens svanesang. Allerede erstattet av en ny mann på tangenter, in ”the danger seat” som det senere og i etterpå klokskapens navn ble kalt, med navn Keith Godchaux og hans vakre kone Donna Jean på vokal. Han var med men allikevel ikke. Europe ’72 er fantastisk til tross for at det er uten trommeslager og perkusjonist Mickey Hart, men det er en annen historie.
Siden Grateful Dead er nevnt...
Jeg var litt usikker på om den virkelig eksisterte hjemme hos 'R' eller om jeg gikk rundt og fantaserte. Men her er'n - GD / Terrapin Station. Fantastisk skive! Produsert noen år etter at 'Pigpen' hadde gurglet i seg sin siste whisky...
Bikkja Igor er sur og prestene demonstrerer ufortrødent videre...
Vedlegg
Det er utrolig som den enkle SOTA spilleren med Rega Rb300 arm og en halvgammel Audio Technica AT 20 SLA mm med Graham Slee Amp 2 SE rocker så imponerende... For ei skive John Spencer et. al. kom med i fjor. Fet...
Sjå der, ja. Endeleg noko musikk med litt originalitet. Etter prisinga av GD og nedrakkinga av PF er det godt å sjå edruelege foto av FZ... -
Laster inn…
:format(jpeg):mode_rgb():quality(40)/discogs-images/R-3867496-1347455015-7341.jpeg.jpg)
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…