Det skal mer enn ei kule til en trønder.
https://www.dagbladet.no/nyheter/uenighet-om-giskes-sentralstyreplass/69360641
Det ser ut som det finnes en gruppe rundt Giske som ser ham som en så unik politisk begavelse at han må få slippe unna med hva som helst, og at han er enig. Man kan jo lure på om ikke det er selve kjernen i problemet.
Det er ihvertfall det som er mitt poeng om dette. Spørsmål om rett og galt blir underordnet en intern politisk fraksjonskonflikt, og det er alt annet enn bra. Se til USA for et skrekkeksempel på hvordan det går om det får utvikle seg. Dessuten, sett fra min synsvinkel er historiene om hvordan Giske har herset med ansatte i departement og stortingsgruppe mer illevarslende enn kleine sjekkehistorier. Det tyder på en leder uten nødvendig skille mellom egen person og tillitsvervet vedkommende innehar. #meetoo-historiene blir bare en videreføring av det og et annet symptom på et underliggende problem. Vi behøver ikke noen som tror de er solkongen.
En narcissistisk leder med lett psykopatiske trekk kan gjøre enormt mye skade. I en hierarkisk organisasjon er det viktig at den typen lederemner sorteres ut før de får for mye makt. I organisasjoner jeg kjenner godt har man tydelige mekanismer for å fange opp sånt og ta konsekvensen av det. Det er medarbeiderundersøkelser, 360-graders feedback, etc. Det er der jeg mener AP har sviktet ved å la en person som er omgitt av så mange varselsignaler komme så langt som til å bli nestleder og partiets kronprins med uttalte lederambisjoner. Det blir spesielt ille når symptomene på problemet går ut over ansatte generelt ("arbeiderparti", ja) og unge kvinner spesielt ("feministisk", ja). Derfor min spissformulering om styringsdyktighet. Det handler ikke primært om Giske eller om hvem som har hoppet i høyet med hvem, men om organisasjonens manglende evne og vilje til å ta tak i problemet før en uegnet person har fått en så sterk posisjon.
Så er det andre partier som også har fått sine saker, inkludert Høyre, men det er ikke sammensauset med fraksjonskonflikter og skinnhellighet i forhold til partiets uttalte politiske standpunkter. En figur som Tonning Riise burde blitt stoppet enda mye tidligere, og det var flere ledd som sviktet der, men man innrømmer ihvertfall at dette er en svikt og innskjerper hvilken standard som gjelder. I AP er derimot Giske-saken bare et midlertidig tilbakeslag for en av fraksjonene inntil neste omkamp, som det siterte avisoppslaget også viser.