Min referanse er stort sett akustiske konserter uten eller med minimalt PA. Jeg setter også stor pris på innspillinger fra 50-60 tallet og på noen områder overgår de mye av dagens innspillinger. På andre områder faller de veldig igjennom, f eks strykere i symfoniorkester. Men den gangen brukte de lang tid på å plassere mikrofonene og ingenting kunne ordnes etterpå i studio slik som i dag. Stereoperspektivet og klangbildet fra orkesteret er dermed mer unaturlig i dag eller skal vi si det er en egen greie som ikke i samme grad gjenspeiler virkeligheten slik en nøye forberedt innspillings fra "gullalderen" kunne gjøre.
Endret ett ord i teksten din (uthevet).
Før innføringen av åtte- og seksten- og tjuefirespors båndopptakere, fantes ikke på langt nær de samme mulighetene for å mikse sammen spor, og derfor heller ikke for å reparere ting i etterkant. Det gjør dette med mikrofonplasseringen (og også den opprinnelige fremføringen) mye viktigere. Bedre teknologi i senere ledd gjør håndverket i de tidligere leddene mindre viktig. På åttitallet begynte man f.eks. å loope riff istedenfor å spille dem skikkelig hver gang. Og i tillegg til at selve fremførelsen ikke lenger er så nøye, kom de gamle flersporsopptakerne med visse ulemper -- å presse sammen flere spor på et bånd med en viss maksimal bredde har sitt å si for lydkvaliteten, i tillegg til at analog nedmiksing ikke akkurat er tapsfri.
Likevel: muligheter er ikke det samme som krav. Radka Toneffs
Fairytales er såvidt jeg vet en ren digital innspilling, fra 1982, og den har god lyd etter enhver standard. Det går helt sikkert an å gjøre like gode digitale innspillinger den dag i dag.
Nåja, jeg er ikke noen ekspert på innspillingshistorie, men jeg leste nylig
Perfecting Sound Forever, og selv om forfatteren er på bærtur når han skriver om digitallyd, anbefaler jeg den fremfor denne Qvortrup.