Før hadde "alle" virksomheter enorme lagerbeholdninger, nå bruker man JIT og Federal Express. Delene bestilles fra et sentrallager eller rett fra produsent og ankommer dagen etter, om nødvendig, selv om de skal hit fra Kina. Man legger opp beholdningene etter antatt behov og forsøker å skubbe så mye som mulig ut av virksomhetens regnskap.
Tenk på Dell Computers. Dell eide datamaskinen, i snitt, i noen minutter -- den tiden det tok å ekspedere ordren. Før var den eid av dele-leverandørene, etterpå var den eid av kunden.
Tilsvarende prinsipp er innført i statlig og kommunal tjenesteytelse. Man forsøker å anslå behov, utfra historisk statistikk og prediksjon; man forsøker å kvitte seg med fast ansatte og beredskapsutstyr i størst mulig grad, fordi ressursknapphet og skatte/avgiftshat har redusert inntektsinngangen -- samtidig som tjenestespennet har eksplodert. Og så håper man på at neste budsjettperiode skal bli et normalår.
Nå er det mer snø på Østlandet enn man har sett de seneste 50 årene. Å mimre om stoda på 1960-tallet blir ikke videre relevant i forhold til dagens situasjon. Dengang hadde man statlig og kommunal beredskap og tok for gitt at det skulle brøytes om vinteren.
Nå har man noen år på rad med langt mindre snø enn forventet, og da kommer en tallknuser med følgende: "Hva skal vi med all brøyteberedskapen?" Og midlene flyttes til en annen sektor.
Klimaendringer: mer utforutsigbare, mer ekstreme utslag, større variasjoner. Deler av Norge blir i tillegg et område med mye, mye nedbør, året rundt.
Vi får bare håpe at dominant vindretning ikke skifter fra vest til øst.
https://www.ssb.no/transport-og-reiseliv/artikler-og-publikasjoner/bilen-ble-allemannseie-i-1960