Stortingsrepresentantene er "personlig valgt" og representerer sitt distrikt. Grunnloven nevner ikke partier, kun den enkelte representants plikter, rettigheter og ansvar. Representanten står over partiet, men vil i moderne tid som regel være avhengig av dette for å ha sjanser til å komme på Stortinget.
Vi har hatt personlige valg i Norge, etter britisk modell, men det gikk man bort fra. Disse var nok i større grad i tråd med Grunnlovens intensjon om at man skulle representere sitt valgdistrikt. (Det er fortsatt bestemmelse i Grunnloven om at en folkevalgt som er valgt inn fra flere kretser, noe som kunne skje før man stilte partilister, måtte melde hvilket distrikt vedkommende skulle stå for. Grunnloven har også bestemmelser om hvordan man kan avstå et valg, dersom man allerede har representert et annet parti. (Enkelte parti fører opp kandidater uten å ha konsultert med disse først)).*
Er du innvalgt står du tiden ut, siden du er del av det konstituerte Storting, som er landets lovgivende forsamling. Erik Skutle fra H trakk seg fra alle verv da det ble kjent at han hadde brukt narkotika (tatt seg en blås), men han ble sittende på Stortinget som Solbergs vara. Negativ vandel skal ikke være diskvalifiserende for en representants adgang til å stå til valg, men kan naturligvis være avgjørende for om denne blir innvalgt.
*Enhver som velges til representant, er pliktig til å motta valget, med mindre han eller hun
a) er valgt utenfor det valgdistrikt der vedkommende er stemmeberettiget
b) har møtt som representant på alle storting etter forrige valg
d) er medlem av et politisk parti og er valgt på en valgliste som utgår fra et annet parti.
Regler for innen hvilken tid og på hvilken måte den som har rett til å nekte valg, skal gjøre denne rett gjeldende, fastsettes ved lov.
Det skal likeledes bestemmes ved lov innen hvilken tid og på hvilken måte en som velges til representant for to eller flere valgdistrikter, skal avgi erklæring om hvilket valg han eller hun vil motta.