Hva annet har vi å se fram til? Det er ikke det at vi er uinteresserte, tvert imot så sitter vi i åndeløs spenning hele tiden. Det er ikke så ofte vi får oppleve slike lidenskapelige topper i våre liv, så vi må nesten leve litt gjennom andre.
Vi får se hva jeg velger å skrive, det føles for privat, for intimt og for sårt det som skjer nå.
Lidenskap handler så visst også om lidelse, fysisk og emosjonelt, og jeg nærmer meg grensen for hva jeg makter å håndtere innenfor rammene av mitt avbalanserte og kjedelige liv. Jeg trenger å ta tilbake kontrollen over liv og følelser, og sikte meg inn mot noen som kan gi litt mer av det jeg trenger. Den ungen mannen har mange kvaliteter, ikke bare et vakkert ytre, men det er for mange issues på litt for mange områder av livet hans.
Men det er vanskelig å gi slipp på han. Fornuften sier let go, følelsene sier hold tight. Og midt i stormen står jeg - som vanlig i tvende sinn, en fot i hver leir. Føkkings ambivalens.
Jeg skal legge med ditt råd på sinne, tkr. Du er en forstandig mann. Om jeg klarer å følge det, vil tiden vise. Kan hende jeg seiler min skute på grunn, så er det dog deilig å fare.
Apropos sinne, har i det sist tenkt på en forelesning av psykologiprofessor Norman Andersen ved UiB; det er han som står bak de store levekårsundersøkelsene til skeive, og som har vist at menn som har forhold til både kvinner og menn kommer så dårlig ut.
Han hadde et artig poeng; det er mange som er bi-curious, men nesten ingen som er bi-furious. Det er synd, om enn forståelig.
Hvis vi ser på både homofile og transpersoner så har nettopp raseriet vært en viktig drivkraft i likestillingsarbeidet. Det har vært Kim Friele som i sin tid slo i bordet og sa NÅ får det pinadø være nok! Eller en Esben Esther som sier det ikke er transpersoner som er forstyrret, det er normopatene som forstyrres!
Eller en Luca Dalen Sepseth som svarer tvert: JA, jeg er en mann med fitte, get over it!
Disse tåler alle en stor personlig påkjenning, men er forbilder hver på sitt vis - og de hadde ikke kommet langt om de ikke også var rasende. Sånn er det egentlig i hele den skeive verden, man kommer ingen steder med å stå med lua i hånda og vente på almisser og vennlige tanker.
I Norge er det full formell frihet i sivilstaten og langt på vei i kirkesamfunnene, men vi må glemme våre like i andre land. Russland, Ungarn, deler av Afrika, Saudi, mange land i Asia opplever har undertrykkelse, og til og med tilbakeslag. Utviklingen i mange land er deprimerende.
All frihet er tilkjempet, men kan mistes - og må følelig forsvares.
Sakte vender lyset tilbake, i alle fall er vinteren på hell. Noe som minner meg om Winston Churchill: If you are going through hell - keep on going!
Flanell er et løst vevd stoff som både luner i kulden og svaler i varmen. Heldigvis vindstille på kanten i dag, for det blåser fort en nordavind eller to gjennom en slik dress.
Jakke - MTM - English Cut
Bukser - MTM - Manning & Manning
Skjorte - bespoke - W&S
Slips strømper og frakk - CT
PS - Kent Wang
Seler - AT
Sko - Allen Edmonds
Hatt - Borsalino
Hansker - MTM - Chester Jefferies
Musikksmaken har du i alle fall i behold, selv om fornuften er på en liten utflukt. So what, shit happens og så videre.
Apropos LHBT og Russland. På den flere ganger nevnte turen til Russland der jeg ble trakassert av russisk politi etter et stort forum jeg hadde holdt innlegg på, ble jeg kontaktet av lederen for LHBT/LGBT-teateret i St. Petersburg. Vi utvekslet informasjon og etter at jeg hadde kommet hjem sjekket jeg etter en stund hva som har skjedd med den venneforespørselen jeg sendte ham på Facebook. Da viste det seg at han hadde forsvunnet fra Facebooks overflate etter det forumet. Svært ubehagelig. :-\
Av alle mer eller mindre selvpåførte lidelser som går over av seg selv, er kjærlighetssorg den verste. Uten sidestykke.
Dynamikken mellom smukkasen og meg har vært helt typisk; han gir akkurat så mye at det skaper håp om mer, men aldri så mye at jeg blir forsynt. Slik holdes jeg i en konstant tilstand av uforløst forventning. Det er en pinebenksituasjon der jeg blir relativt sårbar og handlingslammet, ikke minst siden han har hele utspillet og full regi i alle ledd. Jeg blir sittende som en gammel kjøter og vente på rester fra de rikes bord.
Jeg er redusert til en gammel mann som må ta til takke med smuler. En rolle jeg strever med, og der det å redusere ubehaget kan litt for ofte komme i veien for å oppnå behag; heller enn at det gode ved han trekker meg til han, så vil jeg vekk fra lidelsen ved å bli holdt i spenning.
Det er jo klart kjærlighet, men jeg er usikker på hvem jeg dypest sett er forelsket i, princ charming eller selve forelskelsen? Jeg kjenner han jo knapt, og da være så betatt må jo handle om at han aktiverer lange savn og dype udekte behov hos meg.
Det er jo ikke så underlig, jeg har jo vært alene i mange år og klart meg uten andre nære, enn sønnen min. Og nå har han flyttet ut.
Det var et preludium i høst med en veldig kjær venninne, hvis yngste barn jeg mistenker er mitt, og noen gamle kjensler som blusset opp igjen etter mange år. Egentlig en rørende kjærlighetshistorie, men den forble uforløst også denne gangen. Likevel tror jeg hun, slik som skjønningen nå, er steg på veien mot noe, og ikke et mål i seg selv.
Av alt som virker mot kjærlighetssorg er tårer, alkohol og aktivitet de viktigste - i den rekkefølgen.
Og når det gjelder aktivitet, så kan den godt være av seksuell karakter, gjerne med noen nye. Det går an å pule av seg sorg, det mener jeg bestemt. Alkohol er likegyldig i hvilken form den kommer i, bare den er dosert høyt nok.
Tårene skal strømme og strømme, til det er helt tomt. Så skal man ta en pause og hente seg inn igjen - før man setter igang igjen... Gjentas ved behov inntil man ikke gidder mer.
Greia er jo at jeg mener han kjekkasen har for mange issues.
Det i seg selv er ikke noe som gjør et menneske uattraktivt, heller tvert i mot. Alle har vi skår og skader, arr og sår - det er nettopp det som gjør oss menneskelige, og slik sett elskelige.
Det perfekte finnes ikke, og det er et evig strev ved å prøve å oppnå det perfekte. Det er ingen ro i det perfekte, roen finnes i 'god nok'.
Det er lett å beundre og begjære det perfekte, men jeg tror det er vanskelig å elske det - for i min verden så er å elske noe en gjør ofte på tross av, og ikke nødvendigvis på grunn av. Det er å se bak fasaden, bak ordene, bak gjerningene og knytte seg til menneske en finner der.
Vi stiller alle med bagasje, og jeg har endelig nok i min - det er ikke det som er utfordringen; den handler om utformingen på bagasjen og ikke minst i hvor stor grad en har jobbet med det livet har påført en. Det er jo et arbeid som aldri blir helt sluttført, det vil alltids være tråder å nøste i, steiner å snu.
Men han er finingen virker skadet i selve evnen til å ta imot kjærlighet og har samtidig ikke språk for dette, han mangler ordene for det han strever med - men lever ut det han kaver med i ganske destruktiv og til dels farlig omgang med livets ytterpunkt. Da er det krevende, om ikke umulig, å komme til med den reparerende omsorgen, og få bearbeidet det som ligger under og driver han.
Han har en tristhet i øynene, det er en sorg i hjertet hans som ikke finner sin vei, og det er en hunger som fortærer fordi den næres av krefter som bryter ned og ikke bygger opp.
Jeg skulle så gjerne vært det lyset han treng, for eg finns - men det nytter ikke når han ikke ser det. Trist, trist, trist er det.
Det håpefulle er at han enda er ung og har mange år foran seg, og mye godt kan hende om han ikke tuller det for mye til for seg, lille pjuskete pjokken.
Som en som mottok "den sene nåde" -å finne noen som det har vært en fornøyelse å leve sammen med de siste 12 årene, forstår jeg det du lengter etter. Ønsker det samme. Håper du finner det.
Kall meg Daedalos til din Ikaros, men jeg regner med at du har flygeevne og -erfaring nok til å lande trygt igjen.
Det gjør kanskje like vondt som det alltid har gjort, men i vår alder varen sjelden smerten like lenge som da vi var yngre. Eller kanskje det er tidsperspektivet vårt som gjør at det virker som om det går fortere.
Bra går det uansett, og det er ikke alles issues som kan løses på kort sikt, eller av andre enn dem selv.
Det er snodig med kjærlighetssorg, for det er sterke innslag av dyrking av lidelsen i denne spesielle sorgen, jeg har også klare tendenser til å ville kjæle med smerten. Det henger sammen med at de er så vitaliserende - kjærligheten og tapet av den. Det føles som å være veldig i live og i gang med noe avgjørende. Og det vil jeg nødig gi slipp på, naturligvis.
Men kle på oss må vi hverdag vi ikke kler av oss.
I går var jeg med min feiende flotte og gode ekssvigersinne. Hun er snill som dagen er lang og holder seg veldig bra, også nå når hun har rundet 50.
I det hele har jeg en fantastisk ekssvigerfamilie som har inkludert meg i alle år; jul, nyttår, bursdager, og andre tilstelninger har jeg vært selvskrevet. Det var ikke opplagt at jeg ville bli etter det såre bruddet med min eks, og i alle fall ikke da hun etter noe tid fant seg en ny mann.
De har vært fantastiske og har gjort en litt kronglete tid mye, mye lettere. Det er ikke så enkelt å plassere en ekssvoger og ekssvigersønn - kan prøve den som vil. Men de har altså fått det til på en beundringsverdig måte.
I går var vi i Rogaland teater og så Chaplins Diktatoren. Det var en veldig vittig, klok og velregissert forestilling. De er jammen meg flinke her i provinsen og får til fine oppsetninger. De hadde valgt å gjøre en vri, og ikke bare lage teater av en kjent film, men hadde også flettet inn historien om politikken rundt innspillingen og det vanskelige forholdet mellom Chaplin og hans unge kone. (Jada, han likte kjærestene yngre enn seg han, og.)
Godt manus og samspilte folk på scenen, spesielt Kristian Eriksen som Chaplin - litt teknisk plunder, en projektor som ikke funka, men ellers veldig, veldig bra.
Etterpå bar det ut på swingin gay-life i pittelille Stavanger til jeg knapt kunne stå og stavre meg hjem. Hahaha, det er ikke store byen, og små forhold. Traff jo seff noen pasienter, men jeg driter i det; jobb er jobb, og fritid er fritid.
Heldigvis våknet jeg uten noen i senga jeg ikke ville skulle være der, dessverre.
Skjønnas, når får jeg smake en smule fra deg igjen..? Ett kyss mer, din søte honningkrukke, du er.
Faen ta deg, fining, faen ta deg - og måtte vår himmelske far, han som er all godhets kilde, alltid og alle vegne beskytte din fot og verne deg, lille forhutlede, vakre fyr.
Takk, Z_W, husker godt den med Soft Cell på 80-tallet. Fin låt.
Ja, det er jo ikke liv laga det jeg styrer med, men nå svarer han at han vil han meg igjen - men ikke denne uka.
Sønnen min kommer til helga, og selv om jeg har fortalt han at jeg driver og treffer en fyr, så er jeg ikke klar for noen presentasjonsrunde i fullsatt plenum. Til det er for mye som vakler i for mange retninger.
Men Vår Herre ser ut som å ha hørt mine bønner, og sett i nåde til meg, gamle ynkelige mann, jeg skal atter få drikke av smukkasens vakre munn og varmes av hans tause nærhet. Få noen av restene av han i alle fall, om jeg bare har tålmodighet til å vente. Og vente. Og vente.
Du bør skille mellom en gøyal affære og et seriøst forhold her, for det er nok mer av det første enn det siste i denne affæren slik du framstiller den. Og hvis du ikke takler det bør du nok krype ut av det. Ha det gøy hvis det er gøy også mellom slagene, men er det ikke gøy i mellomtiden så er jeg redd det kan ende med noe som ikke er verdt det. Klarer du ikke å justere forventningene er du nok på vei mot skuffelse, er jeg redd.
Det var forresten Marc Bolans kjæreste Gloria Jones som først hadde en hit med Tainted Love i 1964.
Takk begge to. Dere er ikke de eneste som sier det ikke har noen annen fremtid enn magaplask og nesegrus, såret stolthet og knekt selvfølelse.
Det er bare utrolig vanskelig å skru av, og få hodet og hjerte til å ville det samme.
Men det er vel det som er en del av manipuleringen, eller i alle fall er det en åpning for å la meg manipulere.
Jeg er så pass hekta, at det kan være det må komme en erstatning, at det må en brekkstang til for å komme av dette psykokjøret.
Atter en dag i jo-jo-land. Men startet dagen med besøk av verdens søteste tømmermann, min gamle nabo, som skulle fikse en garderobe-greie for meg. Han kan få komme på liggebesøk når han vil. Bra jeg ikke helt har gått i kloster... ikke riktig ennå i alle fall.
Dress - Ede & Ravenscroft
Skjorte og slips - CT
PS - Drake's
Seler - AT
Strømper - Falke
Sko - Allen Edmonds
Egentlig er det som skjer med meg ganske typisk, jeg har har blitt hekta på denne duden. Og da kan det være nyttig å dra frem igjen denne boka. Det er noen år siden jeg leste den, men den kan komme godt med igjen.
I en slik situasjon som jeg har vært i, er det enkle, markedsmekanismer som slår kraftig inn. Det tilbys hele tiden mindre enn jeg etterspør, og det skaper et voldsom trang til å ville ha mer. Paringstrangen er sterk hos alt liv, og savn og ensomhet kan sammen bli til kraftig motivasjon - og det kan sprenge grenser. Noen ganger på godt, andre ganger på vondt.
I tilfeller som dette, der det er usikkert når jeg vil få svar på mine lengsler, og det er lite samsvar mellom min adferd og hans responser, så kan det føre til at jeg fortsetter å håpe og håpe, å prøve og prøve. Det er akkurat samme mekanismene i spillautomater og som gjør at folk kan spille seg fra gård og grunn: det ligger en mulighet for å innkassere jackpot, men spilleren vet bare ikke når den kommer. Derfor fortsetter og fortsetter en å spille. Og spille. Og spille.
Nevrobiologisk skjer det en voldsom utladning av endorfiner, serotonin, oxytosin og andre stoffer som gir velvære og som hjernen digger, og vil ha mer av. Det er som en rus, og kan lett bli en avhengighet i seg selv.
Og her ligger også noe av løsningen, for i alt arbeid med avhengighet er det ikke nok å skjønne sammenhenger, hvilke behov som spiller seg ut, hva som er triggersituasjoner, og hva en bør passe seg for. Emosjonell og intellektuell innsikt er ikke tilstrekkelig. Like så viktig er det å undertrykke trangen til å ville ha mer.
Skal du slutte å røyke, drikke, spille, pule, alt som man kan bli avhengig av - så må man også ta seg selv i nakken og redusere bruken av det man er hekta på. Noen må gå cold turkey, mens andre kan klare å trappe ned. For det skjer ingen endring om en fortsetter før før.
Og med all avhengighet enten til rus, mennesker eller hva som helst, så er det lekende lett å lyve for seg selv. Den mest vanlige forsvarsmekanismen hos avhengige er benekting, og den vanligste personlighetsutformingen er den unnvikende. Så her ligger det noen utfordringer.
Jeg skjønner jo at han her tassen har utløst voldsomme nærhetsbehov hos meg, behov som har lagt brakk i snart 20 år. Hektet holdes ved like av at han skaper stadig forestilling om at det kan komme mer. At det vil komme mer - bare jeg er tålmodig nok.
Og jeg holder ved like savnet ved stadig å gnikke på sårene han har påført meg, eller de jeg alt hadde, og er gamle som Satan, men som han uforvarende har rippet opp i.
Så var det om jeg klarer å stå i mot da, når han kommer med tristheten i øynene og ber meg inn til sin varme. Det gjenstår å se, for jeg er kun et svakt menneske, og spesielt svak for han her rakkeren. For
Det er den draumen me ber på,
at noko vidunderleg skal skje -
at noko vidunderlig må skje
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal gli inn
på ein våg me ikkje har visst um.
He he, jeg framstod kanskje litt dypere enn normalt når jeg ytret meg på nynorsk. Det var egentlig videoen lenger oppe på siden jeg siktet til. Men ellers er deg jo et fint utsagn helt uavhengig av kontekst, så hvorfor ikke?
Er også veldig glad i den. Men når det kommer til lydspor til tidligere kjærlighetshistorier, både inn og utgang, så står Nick Cave og Into My Arms nok i en særstilling.