BALUBAS KRYPT - THE TWILIGHT ZONE

[Hifi-girl77]

The Delfonics må sjekkes ut. Guuuuri så heldig jeg er i kveld. Kansellert fly gjør til at jeg tar meg en øl på Widerøes regning, og mens jeg nyter den får jeg med meg maset fra Tore på sporet rett ved siden av. Litt sånn gosj a meg.

For øvrig har jeg fått en ny natt på Scandic Rock City i Namsos, og rommet mitt har Åge Aleksandersen som tema. Så jeg ble litt inspirert til å sette på en klassiker eller to. Så akkurat nå surrer Min Dag på JBL GO.

 

[baluba]

Ha ha, minnes syttende mai for mange år siden, lenge før jeg ble familiefar og slikt alvorlig. Jeg gikk over Torget, og hørte noen brøle navnet mitt over nettopp denne sangen. I ei sørlandssnekke ved kaien satt en gjeng jeg kjenner fra Sotra-traktene med en vi kalte Bestumbonden i front og gjorde byen til sin. Det sier seg selv at onkel dukket opp før Det er min dag i dag var ferdig og ba dem dempe seg. Musikken strømmet forresten ut fra et par eldre høyttalere på omtrent 20 liter som var plassert oppå styrehuset, antakeligvis foret av en bilstereo under dekk.

Men du kommer deg hjem i kveld, håper jeg?

 

[Hifi-girl77]

Jeg kunne ha tatt 2 timers buss til Trondheim, fly til Oslo og deretter fly til Bergen. Men jeg orket ikke, så jeg tok heller i mot tilbud om overnatting, og første fly hjemover i morgen. Sånn er det noen ganger, men heldigvis ikke veldig mange av dem.

 

[baluba]

Det skjer ikke for ofte, men når det har skjedd med meg har det gjerne vært oppover i Trøndelag og denslags steder. En gang måtte jeg overnatte på SAS-hotellet på Gardermoen på grunn av uvær på Vestlandet, men det er lenge siden nå.

Ok, av alle ting... wtf... ok, da.

Kom over denne ved en tilfeldighet da jeg sjekket nyheter i Spotify. Måtte bare finne ut om det fantes en video, og bam! Sting og Shaggy, washed out and even more washed out, kjører på med ghettoromantikk og ny energi. Albumet kommer om en mnd...

 

[baluba]

Det var høsten 1997, og jeg hadde jobbet som inspisient for Kvinner På Randen del 2 på Ricks Teater i Bergen før sommeren. Til høsten flyttet forestillingen til Oslo, og på scenen i Bergen var kabareten "R" med Arne Bendiksen, Jan Eggum og Piddi Fjeldstad på trappene. Den som opprinnelig var hyret inn som lysmester for forestillingen var også kvinnene på randens lysmester, og plutselig var det en situasjon der "R" manglet lysmester. Siden jeg hadde erfaring med teaterlys fra åttitallet ble jeg hyret inn i siste liten som lysmester for denne forestillingen.

Det ble noen utrolige måneder med en nærhet i samarbeidet mellom de på scenen og de som stod for den tekniske produksjonen var nærmere enn jeg noensinne kan huske å ha opplevd. Å få jobbe side om side med legender som Bendiksen og Eggum var stort, og det at den gode Piddien også var en del av trioen gjorde forestillingen perfekt. Noe av det som gjorde det morsomt å jobbe med denne forestillingen var at teknikerne deltok i forestillingen med et lite korstunt fra bakerst i salen. På slutten av låten Vi Vil Helst Ikkje Vite Det ropte vi ut koret til publikums overraskelse, som ofte skvatt litt da vi tok i der bakerst ved bardisken. På den plateinnspillingen som ble gjort etter at kabareten var ferdig spilt ble jeg invitert til å legge på kor til akkurat denne låten, så i denne videoen er det meg og Knut Aafløy som roper ut/synger "vi vil helst ikkje vite det" på slutten av spor fire. Vi sang linjene flere ganger i forskjellig pitch for å høres ut som flere personer som ikke nødvendigvis synger så fryktelig vakkert.

Albumet finnes på din favoritt strømmetjeneste, og er også til salgs rundt omkring både på CD og som download i både FLAC og mp3. Jeg tror dette må være den siste store analoge innspillingen som ble foretatt i legendariske Sigma Studio i Sandviken. De med et analytisk øre klarer nok å skille min stemme ut.

Årsaken til at jeg kom på dette i dag er at jeg kom over denne videoen på YouTube, et fint gjensyn med en mann som jeg respekterer høyt og hadde en utrolig fin jobbperiode med på nittitallet.

 

[Karmana]

Rune Larsen er en voldsmann. Han gav meg et lite nakkadrag på Lønningstrand da han jobbet i KFUM! Forresten, kan man regnes som voldsmann når man leverer noe en obsternasig drittunge fortjener

 

[baluba]

Rune Larsen er en voldsmann. Han gav meg et lite nakkadrag på Lønningstrand da han jobbet i KFUM! Forresten, kan man regnes som voldsmann når man leverer noe en obsternasig drittunge fortjener

Nei, si det. Sterkt formildende omstendigheter kan man vel i alle fall pårope seg. Selv har jeg heldigvis sluppet å legge hånd på min tenåringslaur, som blir en myndig mann om tre ukers tid. Det blir gøy, men april kan bli en svært travel måned for meg skjønner jeg nå.

Vi Vil Helst Ikkje Vite Det av Bollemusikken (med undertegnede som vokalinnslag) var ikke ment som dagens tips, det var mest en liten anekdote fra mitt liv i underholdningsbransjen som dukket opp i kjølvannet av at jeg så den reportasjen om Arne. Og der er jo både Jan og Piddy med. Dagens tips er noe helt annet enn artister som er godt voksne. I dag skal det handle om ungdomsmusikk. Kanskje ikke dagens, men musikk laget av en ungdom er det i alle fall.

Dagens tips er noe fra andre siden av Atlanterhavet. Med et veritabelt stjernelag av musikere i ryggen spilte sønnen til legenden Johnny Otis, Shuggie Otis, inn et album bestående av R'n'B og blues. Bare 15 år var drittungen da han spilte inn dette i 1971, det hjelper nok å ha en kjent pappa. Men det hjelper også å ha talent på egenhånd, unge Shuggie var medkomponist på de fleste låtene og det skal ikke underslås at det svinger av dem. Unge Shuggie er kanskje ikke så original, inspirasjonen fra samtidens gitarhelter er åpenbar, spesielt Jimi Hendrix. Men du vil også finne zappaesque saker der inne og mye annet av inspirasjon som guttelarven hadde trukket til seg.

Shuggie Otis Freedom Flight finner du på din favoritt strømmetjeneste.

 

[baluba]

Barokkenroll

Ingenting nytt fra de østlige regioner av verden i dag, ser det ut for. Da får jeg heller bidra med noe selv. The Zombies er velkjente for de fleste her inne, og i likhet med meg har vel ganske mange dem i samlingen. Men hvor mange har soloplatene til vokalist Colin Blunstone? Etter at The Zombies ble oppløst gav han ut en rekke album som best av alt kan beskrives som barokk popmusikk.

Though You Are Far Away er fra hans solodebut, One Year. Det var faktisk den tiden det tok å spille inn albumet, som ble produsert av hans gamle bandkamerater fra The Zombie, Rod Argent og Chris White. Krydret med mye stryk og messingblås er dette albumet noe for seg selv, i et krysningspunkt mellom pop, barokk og samtidsmusikk fra det tyvende århundre.

Du finner et godt utvalg av Colin Blunstone på din favoritt strømmetjeneste, inkludert One Year.

 

[Harald HM]

For å spore litt av, baluba,

Hvor går skituren i påska for deg? Pakk kvikklunsjen og en appelsin

Er det Fløybanen opp og så kilometervis med hvit snø, blå himmel og sitteunderlag?

Kanskje ikke blåswixføre lenger, men wtf. Siste tur ut for skia, så da tåler man vel litt klister.

...eller blir det bypåske i år, b?

 

[baluba]

Øypåske, jeg har kvittet meg med boligen i Bergen så nå er jeg stort sett karmøybu på heltid igjen. Mulig at den unge tar turen et par dager i påsken, men ingenting er avgjort enda. Må nok jobbe litt selv.

 

[skranglefant]

Barokkenrollen var aldeles ikke dum en sløv søndagskveld, men jeg kjenner at jeg må utporsjonere den litt

 

[baluba]

Barokkenrollen var aldeles ikke dum en sløv søndagskveld, men jeg kjenner at jeg må utporsjonere den litt

Jeg klarte både den og oppfølgeren Ennismore fra 1973 på strak arm, og det er strengt tatt de eneste du trenger. Det er litt som med Harry Nilsson for meg, tar stort sett to album på rappen. Men Harry har flere interessante soloalbum å velge blant.

 

[skranglefant]

Tapre mannen!

 

[skranglefant]

Prøver Ennismore. Datt innom Echo Bridge men det ble for heismusikk for meg. Med 80tallslyd attpåtil...

 

[baluba]

Prøver Ennismore. Datt innom Echo Bridge men det ble for heismusikk for meg. Med 80tallslyd attpåtil...

Som jeg skrev, det holder i lange baner med de to første. Så kom et litt skuffende tredjealbum, og etterhvert så bare spilte han inn sine gamle låter på ny på de neste platene. Han har gitt ut noe nytt materiale i ettertid, men jeg finner ham ikke interessant utover de to første soloskivene og det han gjorde med The Zombies. På Ennismore er det forresten bandet Argent som backer ham på flere av låtene.

Et lite lokalt gledesmoment for meg denne helgen har det blitt. Det vil si, lokalt som Bergen. Emmerhoff & The Melancholy Babies var blant mine norske favorittband på starten av totusentallet. Strengt tatt debuterte Emmerhoff med albumet The Joy Of Mourning i 1996, spilt inn i det studioet jeg kjøpte meg inn i tre år senere, og produsert av min framtidige kollega Morten Arnetvedt. Så bandet har en connection til mitt studio, vår resident trommis Iver Sandøy spilte også trommer i The Melancholy Babies, og leide i tillegg studiotid hos oss for andre prosjekter han var involvert i som Oppnedbass.

Nå har Emmerhoff & The Melancholy Babies endelig gitt lyd fra seg igjen for første gang siden 2011. Det er ingen video på YouTube enda, men den ligger ute på strømmetjenester. Det er lett å kjenne igjen sounden, og de leker med elementer på en måte jeg kan like. Ble gledelig overrasket over å høre township jive og trioler, men det er jo strengt tatt ikke så uvanlig å eksperimentere med slikt i moderne alternativ rock. Husker Lasse Myrvolds band Kong Klang lekte med det på siste halvdel av nittitallet. Med nesten seks minutters spilletid på fullversjonen så toucher Emmerhoff innom prog på mer enn en måte. Anbefales på det varmeste.

 

[Harald HM]

Øypåske, jeg har kvittet meg med boligen i Bergen så nå er jeg stort sett karmøybu på heltid igjen. Mulig at den unge tar turen et par dager i påsken, men ingenting er avgjort enda. Må nok jobbe litt selv.

Øypåske. Betyr det vannski?

Javel. Sparer på klisteret da...

 

[Zeitgeist]

 

[skranglefant]

Jeg måtte justere inn hodet igjen etter ettogethalvt Blunstone album på (halv)strak arm
Datt inn i barndommens synder med Budgie - et band som kunne være både skarpe og konsise OG møkkahippierock av verste merke.

Ikke altfor mange leverte kvalitet hele veien med datidens krav om 1-2 skiver i året, men et eksempel på skarpt og konsist kan være Metallicacovrede Crash Course In Brain Surgery: https://tidal.com/track/61282480

Tidlige skiver her:
https://tidal.com/album/61282471
...der hvert Volume er en original skive. Enter at your own risk

EDIT: Om ikke annet så kan man entre for å lese låttitler. Der er det litt gull å finne fra disse walisiske arbeiderklassegutta

 

[baluba]

Skummelt med sånn gamle hippier, men jeg har da hygget meg med Budgie i bakgrunnen tidligere, så jeg våger kanskje igjen. Men først i morgen når det er lyst igjen, ikke så skummelt med hippier lenger da.

 

[skranglefant]

Og bare for å avspore mine egne avsporinger, så går det nå i temmelig fersk Sparks, som stadig holder koken

https://tidal.com/album/78350306

 

[baluba]

Norgesaktuelle er de også, med konserter i alle fall i Bergen og Oslo til sommeren.

 

[skranglefant]

Oslo? Bergen?
Hva med litt mer siviliserte strøk?
Hæh?

 

[ptb]

Sparks har alltid vært et av mine favorittband. Klipper-og-limer inn det jeg skrev i min egen tråd i fjor om Sparks:

Jeg ble tidlig innviet i Sparks´musikk, da min eldre bror hadde både Kimono my House og Propaganda i sin samling. De ble ofte spilt – av både han og meg. Når Indescreet så kom ut i 75 ble den kjøpt inn for surt ervervede lommepenger (og kanskje et lite ekstra bidrag). Det var – og er ei kjempeskive det også.

Jeg har alltid hatt litt problemer med å kategorisere musikken til brødreparet Ron og Russel Male innenfor en genré. Pop, rock, prog eller...? Det er ganske variert og temmelig melodiøst, og innenfor hvilke genré skal man plassere låter som Under the Table, Looks Looks Looks og Without using hands – alle fra Indescreet? En hærlig mix og underholdende er det, og de til tider rett så underfundige tekstene gjør sitt til at jeg rett og slett blir i godt humør av å lytte til Sparks.

I et spedt forsøk på å rangere albumene på et vis, så vil jeg ranke Propaganda øverst, tett fulgt av Kimono my House. Begge disse albumene kom ut i 1974 og holder mål tvers igjennom, selv i dag 43 år etter.

Neste på min liste er og blir Indiscreet fra 75, etterfulgt av andrealbumet A woofer in tweeters clothing som kom i 72 og debut-albumet som kun het Sparks fra 71. Deretter følger Big Beat fra 76 og Introducing som ble utgitt i 77.

Alle disse 7 albumene (avbildet - der platen 2 originals er en utgivelse med dere to første album) er fra den tidlige epoken og samtlige album synes jeg er meget bra.

Så gikk det et par år, og i 79 var det klart for et nytt album som det bare var å handle inn umiddelbart. Kom hjem og la den på tallerken, stift på plata og – hva i hælv.... var det her?
Armliften fikk kjørt seg i hyppige intervaller i små snutter gjennom hele side A, men dette var langt fra noe Nr. 1 In min Heaven. Hele skiva var rett og slett plagsom Synth/Disco. Ikke engang da Queen gav ut The Game har jeg blitt mer skuffet over et plateslipp. Dette var totalt uinteressant, og bedre skulle det ikke bli med den neste plata (Terminal Jive) heller. Akkurat samme greia. Dette bandet var nå ”dødt” i mine ører.

Gjennom årene som fulgte på 80-tallet ble det ikke nevneverdig bedre. En og annen låt var grei, men langt fra at jeg gadd å kjøpe noen album. Først i 97 kom det noen lysglimt på albumet Plagiarism det noen av de gode gamle låtene var å finne i ny (bl.a. orkestral) innpakning. På neste album (Balls) var det tilbake til synt-pop, mens Lil´ Beethoven fra 02 igjen kunne by på til tider underholdende låter – igjen med orkestrale arrangement. De to påfølgende album beveget seg litt i retning ”gamle dager”, men allikevel ingen høydare.

I 2009 ble albumet så The seduction of Ingmar Bergman sluppet, og dette var et bestillingsverk fra Sveriges Radioteater som en radiomusical. Det hele ble presentert i en spesiell oppsetting på Södra Theatre i Stockholm i 2009, og samtidig sendt live på Svensk Radio. Spesielt album – å ja.

Det var helt frem til omtrent akkurat nå det siste som Sparks har sluppet, men for kun et par dager siden kom nyheten om at det i september vil slippes et nytt studioalbum (deres 23de) Hippopotamus. En single med samme tittel som albumet er sluppet, og den leder faktisk tankene litt tilbake mot slik de låt i gamle dager - om enn kanskje noe monoton i lengden. Men, tør vi allikevel håpe at.......

Med Hippopotamus albumet kan man jo så definitivt si at alle håp ble innfridd. Her er Sparks så heeeelt tilbake til slik de låt på 70-tallet

 

[Karmana]

Så Emmerhoff beveger seg i båten igjen. Kult!

 

[baluba]

Så Emmerhoff beveger seg i båten igjen. Kult!

Jepp, et av de banda som har fortjent mye mer oppmerksomhet enn de fikk da de var aktive selv. Det 21de århundres Barbie Bones, et kultband for andre som spiller i band som ikke får sitt gjennombrudd før de legger inn årene. Kanskje det er Emmerhoffs år i år?

 

[baluba]

Ettermiddagskaffen nytes uten noe søtt til, men i bakgrunnen snurrer The Paragons debutplate fra 1967, On The Beach With The Paragons. Dette er høydepunktet til den originale rock steady- og skabølgen, like før reggaen fant sin endelige form og ble symbolet på karibisk populærmusikk. Det er en blanding av originallåter og coverversjoner, som de fleste populæralbum innenfor soulorienterte genre, som rocks steady og ska gjerne kan kalles siden de var Jamaicas svar på den svarte populærkulturen i USA.

Mest interessant for rockerne her inne er kanskje låt #4, som mange sikkert tror er en originallåt av Blondie. Men nei da, The Paragons var tretten år tidligere ute med The Tide Is High. Også northern soul-bølgen i UK var sterkt påvirket av nettopp The Paragons, som er essensiell lytting for de med interesse for det som har skapt vår nåtid.

Finnes på din favoritt strømmetjeneste.

 

[Hifi-girl77]

The Tide Is High har alltid vært en av mine favoritter, men har ikke hørt den med dette bandet. Bokmerkes til senere

 

[baluba]

Hell yeah - endelig!

De LP-ene jeg solgte på nittitallet som jeg har angret mest på å ha solgt blir sakte men sikkert kjøpt inn igjen. Årsaken til at jeg angrer på å ha solgt dem er ofte at de ikke finnes tilgjengelige på strømmetjenester, og hvis det eksisterer en CD-utgivelse er den enda mer sjelden og kostbar enn vinylutgivelsene. Forleden kjøpte jeg Green On Reds Gas Food Lodging. Ikke at den er så sjelden på vinyl, og den finnes vel på strømmetjenester også, men den er såvidt jeg husker relativt dyr på CD så da blir det heller et bra vinyleksemplar. Et enda bedre eksempel er Svein Tang Wa med Tang Wa's Revy, som ikke finnes noen andre steder enn på originalvinylen. Ikke engang YouTube kan by på noe som helst fra Tang Wa's Revy.

Kveldens bestilling fra det store utland har nok mer med Gas Food Lodging enn Tang Wa å gjøre. The Del Fuegos var en av åttitallets garagerocks flaggskip, og debuten The Longest Day fra 1984 står som en påle i åttitallsrocken. Dette er garage med ståpikk og tenåringsangst til tusen, slikt som gjerne får mimrende, middelaldrende menn på totusentallet til å bli litt tåkete i øynene. Eller få en fanden i blikket når de våger seg ut på byen en tur. Dette er definitivt en del av soundtracket til mitt liv som attenåring.

Hele greia kom på temmelig eksakt 150 kroner med frakt fra Recordsale.de i Berlin. Annonsert stand: Media NM/Omslag EX.

 

[Hifi-girl77]

Fant bare et album på Tidal av The Del Fuegos som heter Silver Star. Men det likte jeg såpass godt at jeg kommer til å sjekke opp i andre album fra dem også, takk for tips. For øvrig kan jeg også nevne at søstrene fra Sverige - First Aid Kit - har kommet med nytt album Ruins. Lyttes til i skrivende stund på Tidal.

 

[Townes]

De LP-ene jeg solgte på nittitallet som jeg har angret mest på å ha solgt blir sakte men sikkert kjøpt inn igjen. Årsaken til at jeg angrer på å ha solgt dem er ofte at de ikke finnes tilgjengelige på strømmetjenester, og hvis det eksisterer en CD-utgivelse er den enda mer sjelden og kostbar enn vinylutgivelsene. Forleden kjøpte jeg Green On Reds Gas Food Lodging. Ikke at den er så sjelden på vinyl, og den finnes vel på strømmetjenester også, men den er såvidt jeg husker relativt dyr på CD så da blir det heller et bra vinyleksemplar. Et enda bedre eksempel er Svein Tang Wa med Tang Wa's Revy, som ikke finnes noen andre steder enn på originalvinylen. Ikke engang YouTube kan by på noe som helst fra Tang Wa's Revy.

Kveldens bestilling fra det store utland har nok mer med Gas Food Lodging enn Tang Wa å gjøre. The Del Fuegos var en av åttitallets garagerocks flaggskip, og debuten The Longest Day fra 1984 står som en påle i åttitallsrocken. Dette er garage med ståpikk og tenåringsangst til tusen, slikt som gjerne får mimrende, middelaldrende menn på totusentallet til å bli litt tåkete i øynene. Eller få en fanden i blikket når de våger seg ut på byen en tur. Dette er definitivt en del av soundtracket til mitt liv som attenåring.

Hele greia kom på temmelig eksakt 150 kroner med frakt fra Recordsale.de i Berlin. Annonsert stand: Media NM/Omslag EX.

Hysj! Måkke røpe de gode sjappene baluba Suveren plate, suverent band, tror nesten eg syns oppfølgeren "Boston, Mass" er ENDA bedre! Blant mine største favoritter fra 80tallet, men vetkje om eg heeeeeeeeeeeelt er enig i at det er garagerock da (kanskje bare eg som er for snever i definisjonen ) Elementer så absolutt, men så mye mer og annet også.

Tettet sjøl et lite hull i 80sgarage-samlinga i går, så nå er denne på vei til ståvo

Knallband det også

 

[baluba]

Jepp, nå graver vi oss ned i det litt esoteriske amerikanske rocklandskapet på åttitallet. Det er kanskje litt enkelt å beskrive The Del Fuegos som et garasjerockband, men jeg mener de fortjener den beskrivelsen. Ei annen plate som kom ut rundt samme tid, er Wonder Wonderful Wonderland av Plasticland. Med den åpner jeg dagen, og for å gjøre det måtte jeg i CD-samlingen fordi heller ikke den er å finne på noen strømmetjenester. Dette er neo-psykedelia av beste kaliber IMO.

Disse to albumene betydde veldig mye for meg i spesielt 1985. Er vel enig i at Boston, Mass er et i alle fall like godt album, men siden jeg ikke hadde det personlig så ble det ikke et like stort innslag i mine egne tenår. Skal være forsiktig med å røpe de gode stedene framover, Townes. Men når det først er nevnt, Recordsale.de virker som et bra sted å handle vinyl til anstendige priser. ;D

 

[Zeitgeist]

Takk for bra tips. Plasticland er lagret for senere utforsking psykedelia er noe det går generelt mye i her i heimen.

 

[baluba]

Takk for bra tips. Plasticland er lagret for senere utforsking psykedelia er noe det går generelt mye i her i heimen.

Debuten, som bare heter Plasticland, er heldigvis å finne på strømmetjenester. Jeg vet ikke helt hvilken som er best av den og album nummer to, som er det jeg spiller nå. Men det er nummer to, Wonder Wonderful Wonderland, jeg har nærmest forhold til.

 

[Zeitgeist]

Blir å sjekke det ut i kveld. Skal snart i familieselskap. Men først så skal jeg høre ferdig denne :

 

[baluba]

Det der er ekte vare fra sekstitallet, koselig det. Nærmere bestemt albumet Distortions fra 1967, som er lett å finne på strømmetjenester hvis noen andre enn oss to med interesse for psychedelia slumper innom Krypten i dag. Platebutikken i Berlin er forresten seriøse saker, her er det som kommer opp når jeg sjekker bestillingen min. Det står ingen ankomstdato, men det er beskrevet både grafisk og med rene ord at albumet blir sendt avgårde til meg i morgen. Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tyske postvesen i kombinasjon med det norske bruker på å levere varene på Coop-bygget i Kopervik. CD-er har normalt tatt ei uke fra kontinentet og opp hit, og da havner de som oftest i postkassen utenfor casa baluba. Tipper jeg må ned på Extra på tirsdag eller onsdag i neste uke.

 

[Karmana]

Det der er ekte vare fra sekstitallet, koselig det. Nærmere bestemt albumet Distortions fra 1967, som er lett å finne på strømmetjenester hvis noen andre enn oss to med interesse for psychedelia slumper innom Krypten i dag. Platebutikken i Berlin er forresten seriøse saker, her er det som kommer opp når jeg sjekker bestillingen min. Det står ingen ankomstdato, men det er beskrevet både grafisk og med rene ord at albumet blir sendt avgårde til meg i morgen. Det skal bli spennende å se hvor lang tid det tyske postvesen i kombinasjon med det norske bruker på å levere varene på Coop-bygget i Kopervik. CD-er har normalt tatt ei uke fra kontinentet og opp hit, og da havner de som oftest i postkassen utenfor casa baluba. Tipper jeg må ned på Extra på tirsdag eller onsdag i neste uke.

Vis vedlegget 487508

Husker tidligere når jeg kjøpte CDer fra UK (var det play.com). Hvis jeg bestilte 10 CDer fikk jeg 10 forsendelser, sikkert for å omgå momsgrensen. Får man samlepakke eller oppsplittet fra disse tyskerne.....men det er kanskje din første bestilling...

 

[baluba]

Det er min første bestilling direkte fra dem. Mener jeg har kjøpt en CD fra dem over Discogs en gang, jeg har i alle fall handlet fra Berlin før. Betalte mens jeg skrev denne posten for en CD fra en annen selger i Tyskland, tipper de sender den i morgen så da blir det to forsendelser fra Tyskland i morgen. Så får vi se hvilken som kommer fram først.

 

[baluba]

Da ble det et lite skifte i hovedriggen for en liten periode framover. De store monoblokkene med KT88-rør skal få litt hvile og TLC når jeg tar meg tid og råd, inn kommer superreserven Nordic Ming Da MC-84C med 13 watt fra søte EL84-rør. Det har enda ikke blitt varmt, så det er litt vanskelig å evaluere resultatet. Selv om jeg må lenger opp på volumknappen så virker det som om jeg fortsatt har krefter nok å ta av, men det er klart at overhead begrenser seg litt mer nå.

Den varter i alle fall opp med rørmagi og lekenhet til John Martyn i Solid Air, men det mangler nok litt av den autoriteten monoblokkene spiller med. Men jeg synes faktisk jeg har fått et lite tilskudd av det magiske. Det skal bli gøy å se om jeg opplever noen savn, eller om dette bare er positivt. Vel, bare positivt er det neppe, det er alltid et minus sålenge det ikke dreier seg om en udiskutabel oppgradering.

 

[motoren]

Har kikket på den samme en stund, tenkte å ha til pc lyd

Fin å se på er den også

mvh

 

[baluba]

Det er en forbløffende kapabel forsterker, og den øser på med vakker shimmer og rørmagi. MonoPulse er ikke vanskelige å kontrollere, det holder med 13 watt fra en velbygd forsterker. Nå skjønner jeg hvorfor Leben og Luxman får så god kritikk for sine EL84-forsterkere som koster mer enn de fleste EL34 og KT88-forsterkere.

Min erfaring er at denne forsterkeren spiller best når trafoen plasseres ved siden av forsterkeren istedenfor under. Likevel tar den liten plass, så nå kan jeg plassere platespilleren på andre siden av preampen. Tidligere har jeg koblet opp og ned av plasshensyn, men nå har jeg plass til det. Blokkene har jeg uansett tenkt å sette på noen kraftige treblokker eller steiner ved siden av møbelet resten står på, så de kan få hvile fram til jeg har en slik løsning på plass. Da har jeg ryddet såpass godt med plass at begge platespillerne kan kobles opp, eventuelt den topplada Rega-en få plass øverst sammen med platespiller og preamp. Funk-en må på veggen for å kunne brukes i Krypten, for nytt golv legger jeg ikke med det første.