Jeg klarte det kunstsstykke - eller kukstøkke, som vi sier lokalt - å glemme mine hardt utgravde CD-plater hjemme.
Måtte derfor stoppe i Oslo og nødproviantere David Sylvian «A Victim of Stars 1982-2012» og Radiohead «In Rainbows» på Platekompaniet før jeg fortsatte togreisen til Drammen.
(Er irriterende at streaming ikke er tilgjengelig ved demo. Det er jo en verden utenfor rør og CD og jeg ønsker ikke å bli sittende fast i det. Liker å finne ny musikk og hadde mye mer annen musikk ferskt i minnet enn det som ligger lagret på CD.)
Harbeth har ekstreme kvaliteter. På stemmer, klang og detaljering i mellomtonen overgår Harbeth alt jeg har hørt. Det låter bare riktig. Og en stor detalj er at når Harbeth spilte, hadde jeg ingen rastløshet. Bare ro og oppmerksomhet. Det er ikke å kimse av....
«The banality of evil» med Sylvian/Nine Horses har jeg aldri hørt så bra - klanglig sett. Sylvian har en ekspressiv «fløyelsstemme», og mulig den ble gjengitt litt slankt. Tror nok det kan redigeres med plassering hjemme.
Når jeg satte på Radiohead «15 steps» - og resten av albumet - var det med den samme fantastiske oppløsning og klanglige korrekthet. Helt første klasse. Følte kanskje det lugget litt rytmisk. Var som om høyttalerne var noe utenfor komfortsonen. Har hørt rytmisk fremdrift og engasjement, som Radiohead faktisk krever, bedre gjengitt. Er usikker på om det er et generelt trekk, eller om det lå i forsterker.
(Det var selvfølgelig ikke bare disse to sanger som ble spilt, men til illustrasjon.)
Har benyttet anledningen i Oslo til å høre mye svært dyrt i løpet av dagen, men SHL5+ blir på en (litt) snål måte normen man måler opp mot.
. Er en av grunnene til at jeg er så lysten på å prøve m40.1, som kanskje har alt?
