Jeg er ingen Hegel-fantast, men jeg har latt meg imponere av den reisen Hegel har vært gjennom det siste tiåret. I dyp respekt tillater jeg meg derfor å plante et innlegg her på vennetråden, en grovkornet oppsummering av hvordan jeg har opplevd de ulike Hegel-forsterkerne, basert på butikk-demoer, hjemlån og inntrykk fra ulike hjemme-anlegg her i Bergen.
Innledningsvis produserte Hegel robuste, middels raffinerte forsterkere med pinnestiv strømforsyning som ga høy dempefaktor og marginal IHF. Forsterkerne hadde stålkontroll i bassen, men klang og makrodynamikk var overdempet, toppen var skarp, og det musikalske engasjementet var rimelig fraværende. Knust glass og metall, iflg. Vadset. Ble i praksis bare solgt i Norge. Jeg likte ingen av dem.
Vendepunktet kom i 2006 med H200. Forvregningen var nå nede på akseptablet nivå, og 200 watt, 20kg og 20.000,- gjorde H200 til ny referanse i klassen. Modellen ble etterhvert også lagt merke til ute, tross stiv pris på $4000. Men H200 var etter mitt skjønn fremdeles Hegel: kraft og kontroll i bassen, overdempet makrodynamikk, syntetisk mellomtone, metallisk topp, et middels informativt sort/hvitt-lydbilde, grunntoner uten fylde, overtoner uten oppløsning, og H200 trengte høyt lydnivå for å oppnå "naturlig" klangbalanse (Fletcher-Munson fenomenet). H200 var rytmisk og musikalsk uengasjerende, sterkt avhengig av krykkehjelp fra omliggende komponenter. H200 med dvd-spiller og System Audio låt skarpt, anemisk og kjedelig. Med vinylrigg og gamle Response (eller gulvstående Dynaudio) låt H200 mye bedre enn man hadde lov å forvente av en 20k forsterker.
H100, H70 og H300 var marginalt mindre forvrengt enn H200 og manglet etter min smak fremdeles hjerte og smerte nedover og oppløsning og renhet oppover. De innebygde dac'ene holdt heller ikke mål, og ved de fleste anledninger låt det (mye) bedre med ekstern (varmtklingende) budsjett-dac. Jeg hadde fremdeles til gode å la meg sjarmere av en Hegel-forsterker.
Et nytt vendepunkt kom med H80, H360 og særlig H160. Forvregningen var nå såpass lav og oppløsningen såpass høy, både i forsterker og dac, at modellene ikke bare ble lagt merke til ute, de ble omtalt nær uten negative bemerkninger overhode. Og jeg slutter meg gjerne til ovasjonene og superlativene. Alt var blitt bedre: bassen opplevdes som enda kraftigere, enda strammere og enda dypere, mellomtonen hadde endelig fått kjøtt på kroppen og var mer levende, toppen var ren og utstrakt, klangen var fyldigere og mer "naturlig", makro- og mikrodynamikken var fremragende, og modellene ga vidunderlige, krystallklare innsyn inn i musikken og inn i lydbildene. Modellene var rentspillende og potente (og relevante), kreftene sto i forhold til prisen, klangen var spiselig (for både britiske og amerikanske anmeldere), og modellene gjorde at jeg kastet fordommene på båten og var på nippet til å kjøpe en H160.
Med Røst, H90 og H190 (og H360 med ekstern dac) er forvregningen redusert ytterligere noen knepp og jeg kan ikke forstå annet enn at modellene må være blant det ypperste man kan kjøpe i sine respektive prisklasser. Hegel mangler etter min smak fremdeles litt hjerte & smerte og musikalsk frodighet, men jeg vurdere nå sterkt å kjøpe en H90 eller en Røst. Noen som vet hva som skjer med lagerbeholdningen til swsg nå etter konkursen? Blir det noe salg?