Jeg mot eliten
ESSAY: Å iscenesette seg selv som individet mot makten, den undertrykte mot eliten, er blitt den raskeste vei til toppen i dag. Og det er sånne som jeg som har skylden.
https://www.aftenposten.no/kultur/i/21zeva/Jeg-mot-eliten
Øystein Stene
Gjennom skolegangen på 1980-tallet var jeg en djevelsk plagsom elev. Jeg gjorde det til en sport å krangle med lærere, til mine medelevers forlystelse eller irritasjon.
Lærerne jeg møtte, var moderate, venstreorienterte og pragmatiske og skjønte ikke helt hva jeg ville. Ikke så rart, for mistro til autoriteter var min eneste kampsak. Ingen skulle bestemme over meg, ingen kunne vite bedre enn meg.
Noe har skjedd siden den gang. Mens den totale maktkritikk for noen tiår siden var forbeholdt bråkmakere som meg, er den i dag blitt allemannseie. Nå går det tretten på dusinet av oss.
Kritikk gir kred. Over hele den vestlige hemisfære inntar alt fra studenter til presidenter tilsynelatende progressive og kritiske positurer. Ikke minst har høyrepopulister lært kunsten.
Hvordan i all verden skjedde det?
Mistro som strategi
Da jeg på 1990-tallet begynte på universitetet, kom jeg til et miljø der motstand og kritikk til min forbauselse ble møtt med ærbødighet. I fag som filosofi og litteraturvitenskap var mistro hele fundamentet.
I sentrum av studiene var gjerne franske filosofer som Michel Foucault og Jacques Derrida. Dette var tenkere som prøvde å plukke opp restene av en mislykket marxisme, og som fra studentopprøret i 1968 fikk gjennomslag over hele den vestlige verden. De problematiserte alle former for hierarki og makt.
På 1990-tallet var dette de nye autoriteter ved vestlige universiteter, spesielt på humanistiske studier. Også ved Universitetet i Bergen, der jeg slet mine ungdomssko. Professorene snakket om maktkritiske filosofer med en voldsom lidenskap som smittet over på oss studenter der vi fortsatte å dekonstruere og postmodernisere i barer og bokollektiv.
Av Foucault lærte jeg at historieskriving alltid har valgt side, så man kan like godt skrive en ny. Selv kom han til at psykiatrien konsekvent har forverret situasjonen for de gale, at medisinfaget har ødelagt vårt forhold til kroppen.
Med Derrida forsto jeg at alle samtaler er hierarkiske og partiske. Språket er bygd opp av motstående begreper der det ene har forrang over det andre, som tenkning over følelser, maskulinitet over feminitet. Språk er undertrykkelse, fakta alltid diskuterbare.
Dekonstruksjon og popcorn
I løpet av studietiden begynte tankegodset å lekke til massekulturen, til dramaserier og film. Ofte fikk det form av konspirasjonsteorier, der makten gjemmer seg for folk flest. X-files hadde økende popularitet. Der var all makt korrumpert, skjult og destruktiv.
Tusenåret avsluttet med to filmer som viste at motmakt nå var i ferd med å bli mainstream: Fight Club og Matrix. Begge siterer vilt fra dekonstruktiv og postmoderne filosofi, virkeligheten som sådan har opphørt å eksistere. Det eneste du kan stole på, er det du selv erfarer. Og knapt nok det.
I Fight Club skaper den navnløse hovedpersonen sin egen fantasivenn, Tyler Durden, og sammen frigjør de seg og middelklassen fra et undertrykkende konsumsamfunn. I Matrix våkner Mr. Anderson opp og skjønner at verden egentlig er styrt av kalde, upersonlige maskiner, og bare han kan redde oss.
Dette er den moderne frigjøringsfortelling i et nøtteskall, eller rettere i et popcornfilmplot: det gode enkeltmenneske mot de onde maktstrukturer. Mens fortellingen pleide å tilhøre romantikerne, kunstnerne og intellektuelle, ble den nå massekultur.
Da jeg i 2000 avsluttet studiene, gikk jeg ut i en verden skrubbsulten på perspektivet jeg var trent i. Sånne som meg hadde brukt 20-årene på å væpne oss til tennene med maktkritiske verktøy, spesialister på det folk flest nå ville ha: et opprør som rammet alt annet enn dem selv. Et opprør der vi alle kan bli revolusjonshelter.
Protest som pedagogikk
På begynnelsen av 2000-tallet kunne skiftet sees overalt: Kleskjeder som H&M solgte T-skjortemotiv som to tiår tidligere tilhørte punkere og folk på ytterste venstre, med Sex Pistols, Ramones og Che Guevara. Telefonselskaper brukte plakater av Marx og Lenin til å reklamere for ringeavtaler.
Kapitalen selv inntok posituren av maktkritikk. Petter Stordalen lenket seg til et miljøuvennlig gjenvinningsanlegg og fikk masse protestkred. Hotellkjeden hans byttet ut såpestykkene med flytende såpedispensere og greide på magisk vis å få presse på at den gjerrige spareløsningen var et progressivt miljøtiltak.
Da jeg skjønte at det ville ta tid før jeg kunne leve av romanskriving, vendte jeg tilbake til universitetet jeg kom fra og begynte å undervise på Kunsthøgskolen i Oslo. I mangel på andre strategier, var selvsagt store deler av min undervisning preget av maktkritikk.
Til alt hell dumpet jeg ned i et konservativt teaterfelt der kritikk fremdeles ikke hadde endevendt hvert eneste lille hjørne. Jeg oppfordret studentene til det jeg kunne best: protest. Jeg veiledet studentenes egenproduserte forestilling der de manet til opprør og oppløsning av hele Kunsthøgskolen. Jeg overbeviste studentene om å arrangere kritiske seminarer om makt og kjønn i norsk teater, og jeg skrev aktivitetene inn i timeplanen.
Men det var ikke bare jeg som undergravde makten. Rektor den gang, som ble angrepet av en voksende kritisk studentmasse, svarte på et allmøte der hun ble omtalt som «ledelsen»: «Ledelse og ledelse, jeg bare jobber her, jeg
Aktivisme for alle
Som man sår, høster man. Nylig ble det anonymt klistret en tirade mot Kunsthøgskolen på institusjonens trapper. Kritiske røster på Facebook mente teksten ble sensurert av høyskolen – på tross av at nåværende rektor omtalte trappeskriften som et godt stykke arbeid og sa den ble fjernet fordi den var i ferd med å regne bort.
Med et par unntak kunne trappekritikken vært rettet mot en enhver eksklusiv læreinstitusjon. Likevel brukte Morgenbladet fire helsider på saken, strengt tatt uten annet nyhetsinnhold enn teksten. Samt en rektor som forklarer at naturkreftene ikke respekterer institusjonskritikk.
NTNU ble på lignende vis nettopp radbrukket på Facebook for å være mot homofil frigjøring. «NTNU vil ikke reise regnbueflagget under pride», ble NRKs vinkling. Ved nærmere ettersyn viste det seg at noen bare hadde tatt en byråkratisk beslutning om å følge flaggloven under pride i Trondheim. Universitetet gjorde fluksens helomvending, brøt forskriftene og heiste pride-flagget til topps, trolig mest for å roe gemyttene.
Sakene illustrerer hvordan alt fra ressurssterke studenter til facebookaktivister og alle vi andre stadig oftere bruker maktkritikk til å påberope oss å være undertrykt. Og vi får gjennomslag så lenge vi kan peke på noen som ser ut til å ha makt.
Maktkritikken er blitt risikofri og uforpliktende, den møter ikke motstand, ingen avkrever presisjon og dybde. Kritikken trenger ikke ha en klar adressat eller avsender, antydninger og emosjoner er godt nok. Mediene ser oftere og oftere ut til å dekke sånt, så lenge det har en klikkvennlig form.
When right goes left
Ingen har greid å bruke verktøyene fra de venstreorienterte maktkritikerne mer strategisk enn høyrepopulister. Trumps valgkampretorikk handler primært om å skape et bilde av politikere og medier som en korrumpert maktelite.
Det å betvile eksperter, å problematisere fakta, å kritisere medienes mekanismer – det å mistro all retorikk som kommer fra personer og institusjoner med den minste posisjon – er blitt en vinnerstrategi. Så snart noen påberoper seg å være undertrykt av eliter, fryktkultur og sensur, slutter den kritiske analysen.
Maktkritikk er blitt den raskeste veien til makt.
Her på berget står kanskje Sylvi Listhaug og Per Sandberg mest i gjeld til arven fra franske venstrefilosofer – få angriper institusjoner, eksperter og medier mer effektivt. Da Listhaug sluttet som justisminister, hadde hun akkurat begynt å problematisere kirkeasylet og kristne menigheter som skjuler mennesker på flukt. Da Sandberg mistet sin ministerpost, hadde han gått mot alle ekspertråd og økt oppdrettskvotene for laks i sitt hjemfylke.
Venstresiden kunne brukt kreftene på å argumentere for at dette er respektløs og dypt problematisk politikk. Men de virket lammet i møte med en høyreside som har frarøvet dem retorikken, og viste i stedet så mye moralsk harme at ministrene måtte tre av.
Idet Listhaug trakk seg, uttalte hun til NRK: «Det er viktig for meg å være meg selv, og det kan jeg tydeligvis ikke være i Justisdepartementet, så derfor velger jeg å gå». Da Sandberg gikk, ble han sitert i alle aviser etter å ha forsvart kjæresten mot mediene: «Dere har nærmest henrettet denne kvinnen».
Perfekte iscenesettelser av den klassiske fortelling om individet mot makten. Nå er de begge ute med hver sin bok, der de videreutvikler historien om seg selv som forfulgt. Ifølge Listhaug har «avisredaktører, politikere, PR-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk» definisjonsmakten over rett og galt.
Med en så generell liste over maktmennesker har hun nå uendelige muligheter til å kjempe mot undertrykkere.
I stråmennenes tid
Det er liten grunn til å tro at undertrykkelse og maktmisbruk er blitt mindre utbredt med årene. Men når kritikk blir status og strategi, endrer makten seg.
Foucault og Derrida skapte sine kritiske teorier i et kulturelt klima der det fremdeles eksisterte tradisjonelle autoriteter med åpenbart koloniale prosjekter. De hadde noen å bokse mot. Dagens norske institusjoner, derimot, absorberer oftest maktkritikk like raskt som den ytres. Makt utøves mer komplekst og skifter trolig raskere enn før.
Derfor bokser samtidens skandinaviske maktkritikere like gjerne mot fiktive undertrykkere for å etablere en positur av modig opprører. Grundige analyser er ressurskrevende, dessuten har sterke følelser og engasjement langt større gjennomslag. Og gir mer makt.
Vi som populariserte arven fra maktkritiske filosofer, må ta vår del av ansvaret. Det var vi som skrev bøker, laget filmer, underviste studenter og omskapte en avansert kritisk disiplin til noe alle kunne bruke til det de ville.
Er det noen her som burde gå, så er det vi.