Politikk, religion og samfunn !

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    24.161
    Antall liker
    18.452
    Torget vurderinger
    2
    Jeg syns ikke man skal kritisere Jordan Peterson og hans følgesvenner. Dette er en god kanadisk filosof som uttrykker gode, kanadiske kjerneverdier. Man skal oppføre seg pent, innordne seg et hierarki, være en stø samfunnsborger, samarbeide med andre og holde det pent og ryddig rundt seg. Dette er gode ting og de bør fremmes og støttes.

    Peterson har mange svar til dem som undrer "hvordan blir jeg en flinkest mulig gutt?" Dette er framifrå greier.
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    pc.jpg

    Heterodox Academy

    "Today’s students, the products of generations of postmodern relativism at every level of American education, are not the amoral hedonists that conservatives feared... But neither are students the peaceful coexistors that progressives hoped for:

    One in five students now say that it’s acceptable to use violence to disrupt a controversial speaker. Indeed, campuses today are typified by the opposite of relativism: a new moral positivism. Young people are now comfortable asserting proscriptive norms and calling out rule-breakers, creating a taboo-laden culture that few anticipated.

    We know from the much-discussed events last year at Evergreen State College — where students angered at perceived racial sleights succeeded in taking over the campus and holding its administration hostage — that this culture can sometimes take on an authoritarian character. Students’ moral positivism increasingly tips over into attempts to restrict the freedoms of disfavored groups. But how did places like Evergreen, perhaps the most welcoming territory in the world for postmodern relativism, end up playing host to its authoritarian opposite?"

    https://www.nationalreview.com/2018/10/postmodernism-relativism-breeds-bullies-conflict/
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    rødt rask.jpg

    Kjetil Rolness

    Og vi som trodde venstresiden var snille! Og at de ytterst til venstre var ekstra snille! Forøvrig litt av en ironi her: Under den antirasistiske demonstrasjonen på Tøyen 28. september, ble den fredelige "motdemonstranten" Lars Thorsen fra SIAN angrepet av en maskert mann. Filter Nyheter omtaler hendelsen korrekt, og linker til NRK Østlandssendingens innslag som billedbevis. Men NRK valgte å vinkle hendelsen slik:

    «Midt under appellen måtte politiet gripe inn da et fremtredende medlem av den islamfiendtlige gruppen SIAN dukket opp". Denne grove feilinformasjonen gjorde Maria Zähler i Resett en sak av. NRK svarte først med en fullstendig avvisning av kritikken, før de etterhvert ble nødt til å beklage sin "upresise" (sic!) framstilling, og innrømme at "det er SIAN-medlemmet som uten foranledning blir angrepet av en av de fremmøtte, og det var voldsutøverens skyld alene at markeringen ble stanset."

    Men NRK har ennå ikke rettet opp innslaget som ligger på nettet. Og slik går tekstingen: "Midt under appellen måtte politiet gripe inn mot et framtredende medlem av den islamfiendtlige gruppen SIAN." Her er altså ordlyden enda klarere: NRK framstiller voldsofferet som voldsmannen. Og har åpenbart ingen hast med å korrigere påstanden. Det er smått hårreisende av landets største og antatt mest seriøse journalistiske organisasjon, eid av staten, og finansiert av deg og meg.

    https://filternyheter.no/norske-ven...-politiet-frykter-blodig-svar-fra-nynazister/
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.006
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    Den - av Deph omtalte - kommunisten Dr Dong, som da er venstrevridd helt inn folkemordene - skal en tro Deph - mener, sammen med mengder av likesinnede, at avkoloniseringsdebatten er noe av det mer tanketomme ordskifte i senere tid. Men jeg er usikker på hvor venstrevridd denne «forsøplingen» er.
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    Den - av Deph omtalte - kommunisten Dr Dong, som da er venstrevridd helt inn folkemordene - skal en tro Deph - mener, sammen med mengder av likesinnede, at avkoloniseringsdebatten er noe av det mer tanketomme ordskifte i senere tid. Men jeg er usikker på hvor venstrevridd denne «forsøplingen» er.
    Du har selv tydelig gitt din støtte til et revolusjojært kommunistparti, så den får du står for. Folkemordene er en like viktig del av den røde historien som konsentrasjonsleirene var for nazistene, uten at jeg på noen måte tror at du støtter noe av dette. Men man får litt på kjøpet når man velger sine venner uten omhu.

    Du har litt mer i hodet enn mange av de unge røde, det skal du ha, og du utvist bekymring for deler av akademia... men galskapen kommer fra ytre venstre. Identitetspolitikken, postmodernismen, interseksjonaliteten, neofeminismen og alt det der.
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.006
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    Men men; den største postmodernisten og identitetspolitikeren er jo mannen i et hvitt hus, og han er vel ikke venstrevridd? Neofeminist kanskje, slik som han hele tiden gråter over hvilket offer han er.
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    Postmodernism And Modern Philosophy

    WRITTEN BY: Brian Duignan

    https://www.britannica.com/topic/postmodernism-philosophy

    Postmodernism as a philosophical movement is largely a reaction against the philosophical assumptions and values of the modern period of Western (specifically European) history—i.e., the period from about the time of the scientific revolution of the 16th and 17th centuries to the mid-20th century. Indeed,
    many of the doctrines characteristically associated with postmodernism can fairly be described as the straightforward denial of general philosophical viewpoints that were taken for granted during the 18th-century Enlightenment, though they were not unique to that period. The most important of these viewpoints are the following.
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    Americans Strongly Dislike PC Culture
    Youth isn’t a good proxy for support of political correctness, and race isn’t either.

    Yascha Mounk
    Lecturer on government at Harvard University

    https://www.theatlantic.com/ideas/a...orities-dislike-political-correctness/572581/

    On social media, the country seems to divide into two neat camps: Call them the woke and the resentful. Team Resentment is manned—pun very much intended—by people who are predominantly old and almost exclusively white. Team Woke is young, likely to be female, and predominantly black, brown, or Asian (though white “allies” do their dutiful part). These teams are roughly equal in number, and they disagree most vehemently, as well as most routinely, about the catchall known as political correctness.

    Reality is nothing like this. As scholars Stephen Hawkins, Daniel Yudkin, Miriam Juan-Torres, and Tim Dixon argue in a report published Wednesday, “Hidden Tribes: A Study of America’s Polarized Landscape,” most Americans don’t fit into either of these camps. They also share more common ground than the daily fights on social media might suggest—including a general aversion to PC culture.
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.006
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    Historietime: Om demokratiet

    Could populism actually be good for democracy?


    t is important to sharply distinguish democracy from liberalism – two value-laden words that, in recent years, have become almost hopelessly conflated and confused, especially in the work of social scientists and western political pundits who fret that western liberal democracy, once the “promised land”, has become “the enemy” in places like Hungary.
     
    Sist redigert:

    weld77

    Æresmedlem
    Ble medlem
    19.09.2014
    Innlegg
    22.026
    Antall liker
    14.593
    Et lite trivia. Datamaskiner er ekstremt raske, men de fleste sliter med å skjønne hvor raske de faktisk er. En moderne CPU har oppimot 4Ghz klokkefrekvens (eller mer om man overklokker den) og kan utføre flere instruksjoner pr. klokkesyklus pr. kjerne.

    I løpet av tiden en slik CPU bruker på å multiplisere to 64-bits flyttall og addere dette produktet til et annet 64-bits flyttall har lys i vakum rukket å bevege seg i underkant av 2 centimeter. Dette kun med en kjerne av flere i aksjon.

    (4 milliarder sykluser pr. sekund / 300 millioner meter pr sekund gir 13.33 operasjoner pr meter lyset går, dvs lyset går 7.5cm i løpet av en syklus. En moderne Intel-CPU klarer imidlertid 4 slike operasjoner pr. klokkesyklus, så under 2 centimeter pr operasjon. På en enkelt kjerne).
     
    Sist redigert:

    Roald

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    25.06.2005
    Innlegg
    5.713
    Antall liker
    3.012
    Torget vurderinger
    1
    Ser at det er aksept for annet enn lesbare innslag, man kan le men litt bekymringsfullt er det

     

    weld77

    Æresmedlem
    Ble medlem
    19.09.2014
    Innlegg
    22.026
    Antall liker
    14.593
    Denne er vanskelig å toppe i kategorien "dårlig dag på jobben"

    https://theaviationist.com/2018/10/...ntally-fires-cannon-on-the-ground-in-belgium/

    A Belgian Air Force F-16 has been destroyed and another aircraft damaged when the M61A1 Vulcan 20mm cannon on board a third F-16 was accidentally fired on the ground by maintenance personnel at Florennes Air Base in the Walloon area of Southern Belgium on Friday, Oct. 12, 2018.

    Multiple reports indicate that a mechanic servicing the parked aircraft accidentally fired the six-barreled 20mm Vulcan cannon at close range to two other parked F-16s. Photos show one F-16AM completely destroyed on the ground at Florennes. Two maintenance personnel were reported injured and treated at the scene in the bizarre accident.


    F16_Accidental_Discharge_20.jpg
     

    erato

    Æresmedlem
    Ble medlem
    15.03.2003
    Innlegg
    20.124
    Antall liker
    10.787
    Sted
    Bergen
    Torget vurderinger
    1
    Får være glad det ikke var en F35.....
     

    coolbiz

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    31.03.2006
    Innlegg
    9.444
    Antall liker
    5.110
    Sted
    Sydvestlandet
    Torget vurderinger
    2
    Skulle likt å være flue på veggen under den neste medarbeidersamtalen.
     

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    24.161
    Antall liker
    18.452
    Torget vurderinger
    2
    Som påpekt noen ganger er Jordan Peterson en fin erstatningspappa/-mamma for ungdommer (i alle aldre) som trenger litt styring, veiledning og egenstell i heimen. Men det kan gå galt -- ta ikke med kjæresten på et JP-møte!

    When I began to see how important Dr. Peterson had become in my life I started trying to get my girlfriend interested. But she did not seem very interested. I thought he could help her a lot, because when we met and she lived at home she was a very messy and chaotic person also. We both were then. Since she moved out also and got a roommate it has gotten even worse for her. I would say her room is about fifty percent messier than it was.
    https://www.reddit.com/r/JordanPeterson/comments/9pan7h/i_took_my_girlfriend_to_see_jordan_peterson/
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.006
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    Dagens kosetekst;

    The myth of meritocracy: who really gets what they deserve?

    Young’s vision was decidedly dystopian. As wealth increasingly reflects the innate distribution of natural talent, and the wealthy increasingly marry one another, society sorts into two main classes, in which everyone accepts that they have more or less what they deserve. He imagined a country in which “the eminent know that success is a just reward for their own capacity, their own efforts”, and in which the lower orders know that they have failed every chance they were given. “They are tested again and again … If they have been labelled ‘dunce’ repeatedly they cannot any longer pretend; their image of themselves is more nearly a true, unflattering reflection.”
    (…)
    “American meritocracy,” the Yale law professor Daniel Markovits argues, has “become precisely what it was invented to combat: a mechanism for the dynastic transmission of wealth and privilege across generations.”
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    How Science is Taking the Luck out of Gambling - with Adam Kucharski

     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    Rod Liddle

    https://www.spectator.co.uk/2018/10/good-news-now-everyone-can-be-a-victim/

    We are terribly remiss in our coverage of women’s sport in The Spectator, so I thought I would try to put this right a little by drawing your attention to last week’s 2018 Maste rs Track Cycling World Championship — in particular the sprint category for 35- to 44-year-old women. The gold medal was won, in Herculean style, by the Canadian Rachel McKinnon.

    Her appearance on the podium provoked some discussion. It wasn’t simply that Rachel was quite obviously a man, but that she hadn’t even the grace to disguise herself very much. Usually when men transition, they put a bit of effort into it — maybe some lippy, a pair of staple-on breasts etc. It’s not usually very convincing but hell, at least they tried. Not Rach. She just looked like a large bloke in spectacles. If you rummaged around in her shorts, I wonder what you would discover — possibly the usual frank’n’beans, so to speak. Rach tells people she identifies as a woman, which allowed her to enter into the race (and of course win it, much to the very great chagrin of the bronze medallist Jennifer Wagner, who suggested it ‘wasn’t fair’).
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    https://www.svensktidskrift.se/den-moraliska-overlagsenheten/

    När man lever och verkar i den politiska världen snubblar man ibland över påståendet ”det politiska är privat” som en definition av framför allt på hur vänstern ser på politik. Att politik inte bara handlar om ideologi, hur man vill organisera omvärlden. Utan att sättet man ser på detta avgör hur man är som individ. Hur man är som människa, i grunden. Det är en farlig premiss, konstaterar Rebecca Weidmo Uvell.

    Detta tror jag är kärnan i det tonläge som nu allt oftare diskuteras, framför allt tonläget online men även mellan ledarsidor. Synsättet har alltid präglat debatten och debatten har alltid varit hård när det gäller men uttrycken för detta radikaliseras allt eftersom den nya tekniken tillåter det. Och fler och fler människor kan delta. I grunden är just den utvecklingen något väldigt bra, syre för demokratin.

    Men om man reducerar sin bedömning och åsikt om en människa till vad denna tycker politiskt och inte håller isär person och politik avhumaniserar man personen. Från en individ, som kan vara någons fru eller man, förälder, vän och son eller dotter, till en förutbestämd uppsättning av egenskaper. Oftast påtagligt negativa egenskaper.
     

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    24.161
    Antall liker
    18.452
    Torget vurderinger
    2
    Ava Kofman har skrevet en strålende feature om Bruno Latour og hans innflytelse på forståelsen av "vitenskap" i kontakt med verden utenfor laboratoriet. Latour har lenge hevdet at forskere må innse at de også er samfunnsaktører og at de må engasjere seg i kampen for at kunnskapen skal bli respektert, samtidig som man forstår hvor skjør den er.

    Noe av det beste jeg har lest på lang tid, dette. Latours Gifford-Lectures gjorde et stort inntrykk i 2015 og jeg har lest hans senere arbeid om Anthropocen. Kofman går rett til kjernen:

    https://www.nytimes.com/2018/10/25/magazine/bruno-latour-post-truth-philosopher-science.html?
     

    Dr Dong

    Æresmedlem
    Ble medlem
    23.01.2011
    Innlegg
    14.505
    Antall liker
    14.006
    Sted
    landskapet uten motstand
    Torget vurderinger
    1
    ^
    Fin sak!

    At fakta ikke bare er noe som en umiddelbart bare «ser», men er noe som er vevd inn i et institusjonelt rammeverk er ikke noe som bare postmodernister prediker; der er på mange måter en eldre innsikt.

    Og når institusjonene faller, forsvinner fundamentet for fakta.

    This, in essence, is the premise of Latour’s latest book, “Down to Earth,” an illuminating and counterintuitive analysis of the present post-truth moment, which will be published in the United States next month. What journalists, scientists and other experts fail to grasp, Latour argues, is that “facts remain robust only when they are supported by a common culture, by institutions that can be trusted, by a more or less decent public life, by more or less reliable media.” With the rise of alternative facts, it has become clear that whether or not a statement is believed depends far less on its veracity than on the conditions of its “construction” — that is, who is making it, to whom it’s being addressed and from which institutions it emerges and is made visible. A greater understanding of the circumstances out of which misinformation arises and the communities in which it takes root, Latour contends, will better equip us to combat it.

    Og kanskje det viktigste

    Had they been among our circus that day, Latour’s critics might have felt that there was something odd about the scene — the old adversary of science worshipers kneeling before the altar of science. But what they would have missed — what they have always missed — was that Latour never sought to deny the existence of gravity. He has been doing something much more unusual: trying to redescribe the conditions by which this knowledge comes to be known. (min uth.)

    og denne:

    Gravity, he has argued time and again, was created and made visible by the labor and expertise of scientists, the government funding that paid for their education, the electricity that powered up the sluggish computer, the truck that transported the gravimeter to the mountaintop, the geophysicists who translated its readings into calculations and legible diagrams, and so on. Without this network, the invisible waves would remain lost to our senses.

    Jeg er likevel ikke helt med i den politiseringen som artikkelen antyder. På samme måte som kritikere av Latour går inn i relativismen i deres syn på ham og fakta som konstrukter, synes jeg denne artikkelen går inn i politisismen.

    Tillegg:

    Noen artige sjele tolker den konstruktivistiske tilnærming til det hele som om gravitasjonen er et sosialt konstrukt. At eplet faller til jorden er selvfølgelig ikke et konstrukt. Men forklaringen på hvordan det skjer er et konstrukt. Aristoteles forklarer eplets bevegelse på en annen måte enn Newton. Gravitasjon er en forklaringsmodell, ikke at eplet faller – det ser enhver som ikke er blind.

    Så tror noen at denne forklaringsmodellen som en konstruksjon er tilfeldig. Det er den heller ikke. Alle slike forklaringsmodeller må forholde seg ikke bare til det at eplet faller, men til det nett av metoder, praksiser og delte forutsetninger etc. som utgjør institusjonen vitenskap.

    Trump går rett i strupen på begge dele: Alternative fakta som sier at eplet ikke faller, samt institusjonen vitenskap.
     
    Sist redigert:

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    24.161
    Antall liker
    18.452
    Torget vurderinger
    2
    Hva skjer når en med Ian Goldins bakgrunn får anledning til å boltre seg i fem programmer med tema "After the Crash" -- om følgene av finanskrisen i 2008?

    Goldins nettverk og tilgang til ressurspersoner er uten like og han utnytter det fullt ut.
    Han tar for seg ulike element:

    1. Selve krisen førte til tap av autoritet og tillit og forklarer dagens motstand mot politikere i vår tid. 1 av 30 politiske ledere under finanskrisen er fortsatt aktiv politiker.
    https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csxhjk

    2. Tiltak mot krisen, i strid med økonomisk innsikt, fyrte opp under tillitskrisen. "Vestens selvskading".
    https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csxhjl

    3. Hva Asia gjorde, fordi de visste at det Vesten gjorde ikke ville fungere, de hadde prøvd det før. ("We used to have an inferiority complex about the West, no longer.") Maktbalansen er endret for godt.
    https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csxhjm

    4. Hvordan økonomene sviktet og hva de må gjøre for å avpolitisere økonomisk tenkning.
    https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csxhjn

    5. Hva har fremtiden å by på etter denne krisen. (Verden har mange, mange ganger mer gjeld nå enn det som utløste finanskrisen):
    https://www.bbc.co.uk/programmes/w3csxhjp


    Skallen bak:
    Professor Ian Goldin is Director of the Oxford Martin School at the University of Oxford and a Professorial Fellow at Balliol College, Oxford. Goldin has previously held positions as Vice President and Director of Policy at the World Bank, and Chief Executive of the Development Bank of Southern Africa, during which time he served as an adviser to President Nelson Mandela. He has also worked as Principal Economist at the European Bank for Reconstruction and Development (EBRD), and as Program Director at the OECD in Paris. https://www.ineteconomics.org/research/experts/igoldin
     
    Sist redigert:

    Hardingfele

    Æresmedlem
    Ble medlem
    25.10.2014
    Innlegg
    24.161
    Antall liker
    18.452
    Torget vurderinger
    2
    Ditto.

    Anyway, Peterson is also a leading member of the arseoisie, or the “intellectual dark web”, as they prefer it. Again, are you familiar with the “intellectual dark web”? I do hope not. It’s a self-styling by a loose group of soi-disant intellectuals you’d cross continents to avoid having a pint with (although they didn’t go with that tagline in the end). There isn’t space for a full passenger manifest, but they include Peterson, talkshow host Dave Rubin, Newsweek columnist and perma-pundit Ben Shapiro and a bunch of other people bizarrely obsessed with what students do, even though we’ve known since time immemorial that students often act like idiots, and mostly grow out of it unless they’re Hamlet or whatever. Think of the intellectual dark web as a very whiny superhero team. Marvel’s A-Whingers. Guardians of the Galaxy Brains. The League of Extraordinarily Fragile Gentlemen.

    Like the rest of the gang, Peterson apparently imagines himself “locked out” of the mainstream media, despite having sold 2m books and being interviewed every 10 minutes by actual international media outlets. I can’t help feeling that Jordan is “locked out” of the mainstream media in the same way that Justin Bieber is “locked out” of pop music.

    As I am given to understand it, all these chaps ply their trade in the “marketplace of ideas”, which largely seems to be grown men shrieking “Not the face! Not the face!” at their detractors. Truly, to watch their online arguments is to clamber inside the Athenian agora simulator.

    I’m not even being sarcastic. A lot of those guys who hung around the ancient Athens debating society (while helpmeets of one sort or another took care of their day-to-day shit for them) were quite clearly insufferable edgelords. Come on – Diogenes lived in a large urn and would absolutely have been into bitcoin. In some accounts, the Oracle told him to deface the currency, which seems not entirely Delphic of her, though he found a way to make it so and decided she meant he should deface the currency of prevalent ideas. Arguably, then, Diogenes is the Jordan Peterson analogue, as he was the agora’s leading NoFapper. Hang on, that’s wrong – he was the agora’s leading scourge of pleasure-seeking. But I’m pretty sure he’d have been one of the senior thinkers in today’s anti-masturbation movement.

    If you need a further Peterson catch-up, can I recommend a video posted by GQ magazine this week, in which Jordan is interviewed by the New Statesman’s Helen Lewis. It’s hard to pick my favourite moment from the nearly two-hour-long encounter, but I very much enjoyed the bit where Lewis reasons: “Lobsters don’t get depressed. I think you’re anthropomorphising to a ridiculous degree. These are creatures that urinate out of their faces.”

    Then again, it must be said that Peterson spends most of the interview looking like he’s about to urinate out of his face.
    https://www.theguardian.com/lifeand...peterson-lobster-analogy-replace-sense-humour
     

    Proffen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    12.01.2005
    Innlegg
    9.725
    Antall liker
    2.954
    Sted
    Bæææærgen
    Torget vurderinger
    5
    Virker som om Hareide har lagt gullegget....
    Men han har garantert en plan b.
    Hvis ikke, stoler han gjerne på hjelp fra oven......:rolleyes:;)

    mvh
    Proffen
     
    G

    Gjestemedlem

    Gjest
    Jeg mot eliten

    ESSAY: Å iscenesette seg selv som individet mot makten, den undertrykte mot eliten, er blitt den raskeste vei til toppen i dag. Og det er sånne som jeg som har skylden.

    https://www.aftenposten.no/kultur/i/21zeva/Jeg-mot-eliten

    Øystein Stene

    Gjennom skolegangen på 1980-tallet var jeg en djevelsk plagsom elev. Jeg gjorde det til en sport å krangle med lærere, til mine medelevers forlystelse eller irritasjon.
    Lærerne jeg møtte, var moderate, venstreorienterte og pragmatiske og skjønte ikke helt hva jeg ville. Ikke så rart, for mistro til autoriteter var min eneste kampsak. Ingen skulle bestemme over meg, ingen kunne vite bedre enn meg.

    Noe har skjedd siden den gang. Mens den totale maktkritikk for noen tiår siden var forbeholdt bråkmakere som meg, er den i dag blitt allemannseie. Nå går det tretten på dusinet av oss.
    Kritikk gir kred. Over hele den vestlige hemisfære inntar alt fra studenter til presidenter tilsynelatende progressive og kritiske positurer. Ikke minst har høyrepopulister lært kunsten.
    Hvordan i all verden skjedde det?

    Mistro som strategi
    Da jeg på 1990-tallet begynte på universitetet, kom jeg til et miljø der motstand og kritikk til min forbauselse ble møtt med ærbødighet. I fag som filosofi og litteraturvitenskap var mistro hele fundamentet.
    I sentrum av studiene var gjerne franske filosofer som Michel Foucault og Jacques Derrida. Dette var tenkere som prøvde å plukke opp restene av en mislykket marxisme, og som fra studentopprøret i 1968 fikk gjennomslag over hele den vestlige verden. De problematiserte alle former for hierarki og makt.

    På 1990-tallet var dette de nye autoriteter ved vestlige universiteter, spesielt på humanistiske studier. Også ved Universitetet i Bergen, der jeg slet mine ungdomssko. Professorene snakket om maktkritiske filosofer med en voldsom lidenskap som smittet over på oss studenter der vi fortsatte å dekonstruere og postmodernisere i barer og bokollektiv.

    Av Foucault lærte jeg at historieskriving alltid har valgt side, så man kan like godt skrive en ny. Selv kom han til at psykiatrien konsekvent har forverret situasjonen for de gale, at medisinfaget har ødelagt vårt forhold til kroppen.
    Med Derrida forsto jeg at alle samtaler er hierarkiske og partiske. Språket er bygd opp av motstående begreper der det ene har forrang over det andre, som tenkning over følelser, maskulinitet over feminitet. Språk er undertrykkelse, fakta alltid diskuterbare.


    Dekonstruksjon og popcorn
    I løpet av studietiden begynte tankegodset å lekke til massekulturen, til dramaserier og film. Ofte fikk det form av konspirasjonsteorier, der makten gjemmer seg for folk flest. X-files hadde økende popularitet. Der var all makt korrumpert, skjult og destruktiv.
    Tusenåret avsluttet med to filmer som viste at motmakt nå var i ferd med å bli mainstream: Fight Club og Matrix. Begge siterer vilt fra dekonstruktiv og postmoderne filosofi, virkeligheten som sådan har opphørt å eksistere. Det eneste du kan stole på, er det du selv erfarer. Og knapt nok det.
    I Fight Club skaper den navnløse hovedpersonen sin egen fantasivenn, Tyler Durden, og sammen frigjør de seg og middelklassen fra et undertrykkende konsumsamfunn. I Matrix våkner Mr. Anderson opp og skjønner at verden egentlig er styrt av kalde, upersonlige maskiner, og bare han kan redde oss.

    Dette er den moderne frigjøringsfortelling i et nøtteskall, eller rettere i et popcornfilmplot: det gode enkeltmenneske mot de onde maktstrukturer. Mens fortellingen pleide å tilhøre romantikerne, kunstnerne og intellektuelle, ble den nå massekultur.
    Da jeg i 2000 avsluttet studiene, gikk jeg ut i en verden skrubbsulten på perspektivet jeg var trent i. Sånne som meg hadde brukt 20-årene på å væpne oss til tennene med maktkritiske verktøy, spesialister på det folk flest nå ville ha: et opprør som rammet alt annet enn dem selv. Et opprør der vi alle kan bli revolusjonshelter.

    Protest som pedagogikk
    På begynnelsen av 2000-tallet kunne skiftet sees overalt: Kleskjeder som H&M solgte T-skjortemotiv som to tiår tidligere tilhørte punkere og folk på ytterste venstre, med Sex Pistols, Ramones og Che Guevara. Telefonselskaper brukte plakater av Marx og Lenin til å reklamere for ringeavtaler.
    Kapitalen selv inntok posituren av maktkritikk. Petter Stordalen lenket seg til et miljøuvennlig gjenvinningsanlegg og fikk masse protestkred. Hotellkjeden hans byttet ut såpestykkene med flytende såpedispensere og greide på magisk vis å få presse på at den gjerrige spareløsningen var et progressivt miljøtiltak.
    Da jeg skjønte at det ville ta tid før jeg kunne leve av romanskriving, vendte jeg tilbake til universitetet jeg kom fra og begynte å undervise på Kunsthøgskolen i Oslo. I mangel på andre strategier, var selvsagt store deler av min undervisning preget av maktkritikk.
    Til alt hell dumpet jeg ned i et konservativt teaterfelt der kritikk fremdeles ikke hadde endevendt hvert eneste lille hjørne. Jeg oppfordret studentene til det jeg kunne best: protest. Jeg veiledet studentenes egenproduserte forestilling der de manet til opprør og oppløsning av hele Kunsthøgskolen. Jeg overbeviste studentene om å arrangere kritiske seminarer om makt og kjønn i norsk teater, og jeg skrev aktivitetene inn i timeplanen.
    Men det var ikke bare jeg som undergravde makten. Rektor den gang, som ble angrepet av en voksende kritisk studentmasse, svarte på et allmøte der hun ble omtalt som «ledelsen»: «Ledelse og ledelse, jeg bare jobber her, jeg

    Aktivisme for alle
    Som man sår, høster man. Nylig ble det anonymt klistret en tirade mot Kunsthøgskolen på institusjonens trapper. Kritiske røster på Facebook mente teksten ble sensurert av høyskolen – på tross av at nåværende rektor omtalte trappeskriften som et godt stykke arbeid og sa den ble fjernet fordi den var i ferd med å regne bort.

    Med et par unntak kunne trappekritikken vært rettet mot en enhver eksklusiv læreinstitusjon. Likevel brukte Morgenbladet fire helsider på saken, strengt tatt uten annet nyhetsinnhold enn teksten. Samt en rektor som forklarer at naturkreftene ikke respekterer institusjonskritikk.
    NTNU ble på lignende vis nettopp radbrukket på Facebook for å være mot homofil frigjøring. «NTNU vil ikke reise regnbueflagget under pride», ble NRKs vinkling. Ved nærmere ettersyn viste det seg at noen bare hadde tatt en byråkratisk beslutning om å følge flaggloven under pride i Trondheim. Universitetet gjorde fluksens helomvending, brøt forskriftene og heiste pride-flagget til topps, trolig mest for å roe gemyttene.
    Sakene illustrerer hvordan alt fra ressurssterke studenter til facebookaktivister og alle vi andre stadig oftere bruker maktkritikk til å påberope oss å være undertrykt. Og vi får gjennomslag så lenge vi kan peke på noen som ser ut til å ha makt.
    Maktkritikken er blitt risikofri og uforpliktende, den møter ikke motstand, ingen avkrever presisjon og dybde. Kritikken trenger ikke ha en klar adressat eller avsender, antydninger og emosjoner er godt nok. Mediene ser oftere og oftere ut til å dekke sånt, så lenge det har en klikkvennlig form.

    When right goes left
    Ingen har greid å bruke verktøyene fra de venstreorienterte maktkritikerne mer strategisk enn høyrepopulister. Trumps valgkampretorikk handler primært om å skape et bilde av politikere og medier som en korrumpert maktelite.
    Det å betvile eksperter, å problematisere fakta, å kritisere medienes mekanismer – det å mistro all retorikk som kommer fra personer og institusjoner med den minste posisjon – er blitt en vinnerstrategi. Så snart noen påberoper seg å være undertrykt av eliter, fryktkultur og sensur, slutter den kritiske analysen.
    Maktkritikk er blitt den raskeste veien til makt.

    Her på berget står kanskje Sylvi Listhaug og Per Sandberg mest i gjeld til arven fra franske venstrefilosofer – få angriper institusjoner, eksperter og medier mer effektivt. Da Listhaug sluttet som justisminister, hadde hun akkurat begynt å problematisere kirkeasylet og kristne menigheter som skjuler mennesker på flukt. Da Sandberg mistet sin ministerpost, hadde han gått mot alle ekspertråd og økt oppdrettskvotene for laks i sitt hjemfylke.
    Venstresiden kunne brukt kreftene på å argumentere for at dette er respektløs og dypt problematisk politikk. Men de virket lammet i møte med en høyreside som har frarøvet dem retorikken, og viste i stedet så mye moralsk harme at ministrene måtte tre av.

    Idet Listhaug trakk seg, uttalte hun til NRK: «Det er viktig for meg å være meg selv, og det kan jeg tydeligvis ikke være i Justisdepartementet, så derfor velger jeg å gå». Da Sandberg gikk, ble han sitert i alle aviser etter å ha forsvart kjæresten mot mediene: «Dere har nærmest henrettet denne kvinnen».
    Perfekte iscenesettelser av den klassiske fortelling om individet mot makten. Nå er de begge ute med hver sin bok, der de videreutvikler historien om seg selv som forfulgt. Ifølge Listhaug har «avisredaktører, politikere, PR-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk» definisjonsmakten over rett og galt.

    Med en så generell liste over maktmennesker har hun nå uendelige muligheter til å kjempe mot undertrykkere.
    I stråmennenes tid

    Det er liten grunn til å tro at undertrykkelse og maktmisbruk er blitt mindre utbredt med årene. Men når kritikk blir status og strategi, endrer makten seg.
    Foucault og Derrida skapte sine kritiske teorier i et kulturelt klima der det fremdeles eksisterte tradisjonelle autoriteter med åpenbart koloniale prosjekter. De hadde noen å bokse mot. Dagens norske institusjoner, derimot, absorberer oftest maktkritikk like raskt som den ytres. Makt utøves mer komplekst og skifter trolig raskere enn før.

    Derfor bokser samtidens skandinaviske maktkritikere like gjerne mot fiktive undertrykkere for å etablere en positur av modig opprører. Grundige analyser er ressurskrevende, dessuten har sterke følelser og engasjement langt større gjennomslag. Og gir mer makt.

    Vi som populariserte arven fra maktkritiske filosofer, må ta vår del av ansvaret. Det var vi som skrev bøker, laget filmer, underviste studenter og omskapte en avansert kritisk disiplin til noe alle kunne bruke til det de ville.
    Er det noen her som burde gå, så er det vi.
     
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn