Det har fungert bra for meg.
Seriøst: Det er den formelle utdannelsen og de akademiske gradene som har vært springbrettet til godt betalte jobber for min del. Utdannelsen og graden som sivilingeniør var billetten bort fra småbruket og smelteverket, og doktorgraden var inngangsbilletten videre til big name konsulentfirmaer og de mulighetene som åpnet seg videre derfra. Økonomisk har inntektsmulighetene økt med en ganske interessant faktor i hvert steg.
Rådet til mine tre avkom har vært glassklart: Ta en master når dere først er i gang. Doktorgraden er mer for spesielt interesserte. To av dem holder på med sine mastergrader nå, den tredje er ikke ferdig med bachelor ennå.
Det forutsetter selvsagt at man utdanner seg i fag som noen har bruk for å ansette. Det er fullt mulig å ta både master- og doktorgrad i et emne som er så sært at den eneste tenkelige jobben er det ene professoratet som veiledet avhandlingen. Vedkommende som har det nå går kanskje ikke av med pensjon på mange år ennå. Da er man jo parkert, men snarere ukvalifisert for faktisk eksisterende arbeidsmarked er en bedre beskrivelse enn overkvalifisert.
Det er heller ikke veldig særnorsk. Jeg har sett folk i kassajobb i USA med Ivy League college-ring på fingeren. Kult med utdannelse fra that liberal arts college up the creek, men det hjelper ikke så mye hvis ingen har bruk for noen som vet "alt" om alternative teorier om hvem som forfattet Shakespeare eller om slaget ved Harper's Ferry i et interdisiplinært genusperspektiv.
Sist redigert:
